Ifølge Confessio Augustana (artikkel 7) er kirken "forsamlingen av de troende der evangeliet forkynnes rett og sakramentene forvaltes rett." Dette er kirkens kjerne: fellesskapet rundt Guds ord og sakramentene.
Kirken er dog mer enn sakramentene og et bygg der det er høyt under taket. Den er et fellesskap av mennesker, forankret i tro, tradisjon, kultur og ikke minst håp. Mye håp! Den norske kirke er en folkekirke – det betyr at det er en kirke for alle.
Prinsipielt kan man gjerne si at kirken er et sted for tilbedelse, bønn og forkynnelse. Den bærer troen videre, gir mennesker rom til å søke eksistensiell mening og er en levende del av det kristne fellesskapet over hele verden. Og det er viktig. Men kirken er også et lokalt nærvær – konkret, varm og menneskelig. Der du er.
I lokalsamfunnet er kirken der livet faktisk leves: ved døpefonten, ved alteret og ved graven. Og presten både er og skal være synlig i lokalsamfunnet.
Kirken følger folk gjennom dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse – og er til stede i hverdag og høytid. Kirken gir rom for glede og sorg, stillhet og samtale.
Min erfaring er at kirken opplagt betyr mye også for dem som ikke definerer seg som «innafor», de som tror, de som tviler, men også dem som forbanner (fordi det de har opplevd er for vondt å bære), men som likevel bærer på dette håpet. Dem er det mange av.
Kirken i Norge har en 1000-årig kulturell og historisk forankring. Kirken er et slags nav, det er et trygt rom.
Alle trenger et trygt rom. Et rom med symboler og tradisjoner. Fordi vi ikke klarer å gi oss selv det vi trenger – derfor trenger vi noe større, noe utenfor oss selv. Nemlig Gud og kirken.
Som prost i Vesterålen ser jeg hver dag hvor viktig kirken er for folk. Den rommer så mye mer enn seremonier og høytider – den er en vev av menneskelig nærvær, omsorg og fellesskap som bærer lokalsamfunnet vårt på måter vi ikke alltid ser.
Kirken er også en del av vår beredskap – ikke med blålys og uniformer, men med trygghet, samtaler og tilstedeværelse når livet butter imot. Mine ansatte er trent i å møte mennesker i krevende livssituasjoner – med respekt, stillhet og støtte. Vi er profesjonelle, men vi er også nær. Det er et arbeid som krever en god dose visdom, erfaring, tålmodighet og tillit – og det skjer ofte i det stille. Kirken arbeider i det stille, men det gjør den ikke mindre viktig. Heller tvert om.
Det finnes mange som arbeider i kirken her i Vesterålen – men ikke alle synes i det daglige:
Klokskapen og lokalkunnskapen til kirketjeneren som vet hvordan kirkerommet skal oppleves og er opptatt av både helheten og detaljer.
Musikkens kraft som taler til være følelser formidlet av organisten eller solisten.
Menighetsarbeidere som møter barn, ungdom og eldre med åpenhet og varme. Går på besøk og leser for dem. Og kanskje bare lytter. Lytter til det, som ingen andre vil høre på?
Diakoner som vet hvem som sliter – og gjør noe med det.
Våre kontoransatte som holder maskineriet i gang, slik at vi andre kan være der folk er.
Og prester som lytter, fortolker, bærer, og leder.
Sammen utgjør de en viktig del av det lokale sikkerhetsnettet – og de gjør det med hjertet. Fordi det faktisk har vist seg å være viktig. Og det virker.
Men vi er sårbare. Som så mange andre.
Vi er egentlig ganske så få mennesker, men har ansvar for mange. Kirken er avhengig av en forutsigbar økonomi for å kunne opprettholde dette viktige samfunnsoppdraget. Derfor ber jeg dere, som folkevalgte og ledere på alle nivåer i våre kommuner: Se hele bredden i hva kirken er – ikke bare det som synes på overflaten, men også alt det som skjer i det stille.
Det skjer mye der. Noen ganger helt stille. Stille, fordi det virker. Folk løftes opp i det stille. Som tidligere offiser i Forsvaret gjennom mange år, er jeg også vant til å bli stilt krav til og selv stille krav. Det er helt nødvendig. Kirken, som alle andre nasjonale institusjoner skal og må det stilles krav til. Vær dog klar over, at det faktisk er noe i dette med at alt er ikke slik det synes å være på overflaten. Det viktigste i livet lar seg ikke alltid måle – men det merkes.
Tenker jeg.
Som det blir sagt her nord: «Det e ikke alltid du ser det, men du veit det e der – som fjellet i tåka.»
Slik er det også med kirken.
La oss sammen ta vare på den – og hverandre!
Med ønske om en fin morgendag, prost Fredrik