Den siste tiden har jeg reflektert mye over at det 9.mai er 50 år siden jeg var konfirmant. Mange steder er det fortsatt tradisjon for å samle og feire «gullkonfirmantene», men det er det ikke der jeg kommer fra.
Jeg er født og oppvokst på Oslos østkant. Da jeg ble utnevnt til biskop i mai 2008, hadde ei av regionavisene her i Møre og Romsdal med store typer satt overskriften «Biskopen fra borettslaget». Den gangen var det en overskrift med en dobbel klangbunn. «Borettslaget» var en serie på NRK TV som var spilt inn i det borettslaget hvor jeg vokste opp.
Min familie hadde det trangt både boligmessig og økonomisk. Vi hadde en liten leilighet med 1 soverom. Foreldrene mine sov i sovesofa i stua. Jeg har ingen søsken. Foreldrene mine sparte til konfirmasjonen og kjøpte år for år i hele min oppvekst som fødselsdagsgave eller julegave det som trengtes for å gi meg en bunad. Mamma broderte og monterte bunaden for å gjøre det rimeligst mulig.
Ikke alle mine klassekamerater ble konfirmert. Det var ikke åpenhet rundt det, men likevel ikke vanskelig å skjønne at det det for noen var av økonomiske årsaker og for andre av krevende familiære årsaker.
Detter har fulgt meg gjennom min tjeneste både som prest og som biskop. Hvordan kan vi som kirke være en inkluderende folkekirke også i denne sammenheng?
Mai måned er i store deler av landet høysesong for konfirmasjoner. Konfirmasjoner som markeres med fest for familie, slekt og venner. Jeg ønsker meg at alle ungdommer i 14-15-årsalderen i noen måneder skal få delta i et meningsfullt, spennende, bekreftende og utviklende fellesskap hvor det er rom for livets store spørsmål. Hvor de blir møtt av trygge voksne og lyttet til. Hvor de får hjelp til å gå videre inn i ungdomstiden med en større bevissthet på at de elsket akkurat slik de er. En erfaring av at de hører til i et større fellesskap og ikke et utenforskap.
Studier som Ung2019 og senere undersøkelser viser at økonomiske hensyn får enkelte ungdommer til å velge bort konfirmasjonen. Tenk om vi kunne tilby alle å ta del i konfirmanttiden og gi dem en verdifull attest på at den er gjennomført. Tenk om de kunne avtale med en voksen som har fulgt dem denne viktige, formende tiden at de kommer tilbake og blir bedt for en annen dag? En dag hvor de økonomiske, sosiale eller familiære forskjellene ikke blir så synlige, ja, stigmatiserende. Jeg ønsker meg DROP IN konfirmasjon.
Jeg er veldig glad i bunaden min, men jeg er også svært takknemlig for at alle hadde like, hvite kapper på konfirmasjonsbildet.
Under kan du høre et interjvu med biskop Ingeborg i NRK Møre og Romsdal fra 8.mai. Trykk på lenken, velg sending 8.mai og gå inn 2 timer og 2 minutter inn i ettermiddagssendingen.
