Vi lever i en tid der mange av oss kjenner på økende uro. Konflikt, vold og krig, og stadig nye avsløringer av korrupsjon og grådighet kan skape en følelse av at verden er i ferd med å miste fotfeste. I møte med dette kan mismotet lett ta overhånd. Mange spør seg om det i det hele tatt nytter å kjempe for rettferdighet og fred.
Midt i denne virkeligheten kan vi hente inspirasjon fra en helt uventet kilde: En ung kvinne i et okkupert land for mer enn to tusen år siden. Maria fra Nasaret. Hun som ble Jesu mor. I påsken møter vi henne som voksen sørgende mor ved Jesu kors, 30 år tidligere tok hun imot engelen Gabriels underlige budskap om at hun skulle bli med barn, med å synge lovsangen som senere har fått navnet «Magnificat». Det er en av de mest radikale tekstene vi har om makt, motstand og håp. Der synger hun om en Gud som «støter herskere ned fra tronen», «løfter opp de lave» og «metter de sultne med gode gaver». Og dette synger hun mens hun selv lever under romersk undertrykkelse, som del av en befolkning uten politisk frihet, uten rettssikkerhet, uten kontroll over egen framtid.
Maria synger mot virkeligheten, ikke for å flykte fra den, men for å endre perspektivet på den. Hun synger fram en annen type makt enn den som preget tiden hennes. En makt som ikke bygger på styrke og våpen, men på rettferdighet og omsorg. Hun synger fram et håp som ikke er naivt, men nødvendig. Et håp som er forankret hos Gud.
I dag står vi i en verden hvor den bråkete, brutale makten igjen tar stor plass. Våpen og trusler snakker høyere enn folkeretten. Menneskerettighetene er under press. Håp og tro, og bønn om fred blir avfeid som svakt eller irrelevant.
Men historien viser noe annet. Mennesker som bærer et håp og en tro større enn seg selv, har alltid vært en utfordring for undertrykkende makter. Belarus’ opposisjonsleder Svetlana Tsikhanouskaja har formulert det treffende:
«Mennesker som tror er farlige for alle autoritære systemer.»
Ikke fordi troende mennesker søker konflikt, men fordi de nekter å la frykt styre. Fordi de ikke lar sannheten bli definert av den sterkestes rett. Fordi de vet at det finnes verdier og gode krefter som ikke kan kjøpes, knebles eller korrumperes.
I påskehøytiden møter vi den mest avgjørende av slike fortellinger. Jesus dømmes, korsfestes og dør. Hans lidelse er medlidelse med alle mennesker som lider og som dør. Jesus er hos den som rammes av urett og vold og krig. På den tredje dag reiser Gud Jesus opp igjen fra graven. Kristus er oppstanden. Dødskreftene får ikke siste ord. Mørket overvinner ikke lyset. Dette er kirkens grunnleggende håp.
Håpet kaller oss til å fortsette å tro på menneskerettighetene, folkeretten, demokratiet, ikke fordi det har gitt oss ufeilbarlige institusjoner og perfekte løsninger, men fordi det er det beste menneskeheten har drevet fram til å speile Guds fred og rettferdighet i verden.
Og det kan drive oss til endring. Endring begynner alltid med mennesker som våger å se for seg noe annet enn det som er rett foran dem. Maria gjorde det. Mange modige mennesker i vår egen tid gjør det. Og vi kan gjøre det. Vi kan be om fred, vi kan styrke hverandres håp, vi kan kjempe for rettferdighet. Og vi inviteres til å sette vår lit til den gode Gud som har lovet å kjempe sammen med oss for alt det gode.
Håp alene forandrer ikke verden.
Men verden forandres aldri uten håp og tro.
Må den gode Gud gi oss alle styrke til dagen og håp for morgendagen.
God påske!
Biskop Kari i Borg