I gudstjenesten forsøker man å formidle det evige i nået. Gjennom ord som leses og tales, gjennom kirkekunst, musikk og rommets arkitektur og hellige handlinger. De som fyller kirken vet at samtidig fylles tusenvis av kirker andre steder i verden. Når et Fadervår bes, eller trosbekjennelsen fremsies, gjør man det ikke bare sammen med den lokale menigheten, men med en verdensvid kirke.
De ulike leddene i gudstjenesten kan for mange virke fremmedartede. Det er ikke så rart siden de har fulgt kirken her i landet i tusen år. Mange av messeleddene, for eksempel trosbekjennelsen, ble brukt allerede 300 år etter Kristus i landene rundt Middelhavet der kristendommen først spredte seg. Dette systemet av bønner, tale, seremoni og sang, er det kirken kaller liturgi. For at troen skal næres og bæres videre til nye generasjoner, er det nødvendig med en balanse mellom bevaring av liturgiens innhold og fornyelse av formen.
Ordet gudstjeneste indikerer at det som skjer i kirken skal tjene Gud. Tanken er at vi med våre bønner og vår takk, ærer og tjener Gud. Men gudstjenesten går videre enn det. Gjennom ordene som formidles fra Bibelen, av presten og andre medhjelpere, oppfordres de tilstedeværende også til handling og nestekjærlighet. Som Jesus selv sa: «Det du har gjort mot en av disse mine minste, det har du gjort mot meg».
Den lutherske kirken har to sakramenter, dåpen og nattverden. Disse to hellige handlingene betyr mye for mange. Slik dåpen er en start på troslivet, er nattverden en hjelp til å bli værende i troen. Sakramentene er synlige tegn på Guds omsorg og nåde.
Slik dåpsbarnet bæres fram til Gud i gudstjenesten, slik kan gudstjenesten være med å bære et menneske og en menighet. Gudstjenesten er både en kulturbærer og et sted der mennesker bæres fram til en tro, en tro som forhåpentligvis bærer helt fram til det siste hvilestedet.