Det er ikke mange ting som er vakrere enn en klar stjernehimmel. Alle de millioner med stjerner som blinker mot oss i all sin skjønnhet, og jager mørket bort. Det åpner for å drømme; til å henvende oss til det store og mektige, til kosmos og det ukjente. Gjennom tusenvis av år har mennesker stirret opp på den samme himmelen, og stilt det samme klassiske og grunnleggende spørsmålet; hva betyr egentlig alt? Hvor kommer jeg fra? Hva er min plass her på denne lille kloden vår?
Mon tro om de vise menn undret seg over disse spørsmålene når de fulgte den stjernen som skinte sterkest julen for 2000 år siden. Legenden om Kaspar, Melchior og Balthazar forteller at de var lærde mennesker, med stor kunnskap om både astrologi og gamle tekster. Men dette var tydeligvis ikke nok; for håpet var at stjernen kunne lede frem til svar på det mer grunnleggende spørsmålet; «hvem og hva er jeg?»
Det de møtte under stjernen var barnet. Dette lille vakre menneskebarnet, omsvøpt av sine kjærlige foreldre. Og i barnet fant de sin iboende verdighet som mennesker. Stallen var alt full av folk på leit etter det samme; nemlig å finne det blikket som ser på dem med nåde – som gir dem styrke til å se sin egen verdi og mening. Møtet med barnet gav en endret tankegang; at det ikke er det store og mektige som betyr noe, ei heller rikdom og materiell, men at det er kjærligheten, nåden og håpet vi virkelig trenger i våre liv.
Og barnet vokste opp og ble selv en ledestjerne. En stjerne som blinker, som lyser i mørket og bringer håp. Som åpner for å kunne drømme og henvende oss til det store og mektige. Til kosmos, og til den kjente og ukjente Gud som er så mye mer enn det vi ofte tenker. Som gir oss mulighet til å virkelig kunne se på oss selv og vår neste med nåde.
Det må jo være et godt julebudskap å ha med seg.
God og velsignet julehøytid!