Evangelisten Johannes skriver:
I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til
i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.
Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.
Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.
Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.
Slik lyder det hellige evangelium
Før og etter. To små ord med stor betydning.
To ord som kan beskrive et skille, en hendelse, så skjellsettende at verden oppleves totalt annerledes før og etter det som skjedde.
Før sykdommen rammet - det annerledes livet etterpå.
Før kjærligheten kom inn i livet – etterpå når det ikke lenger heter jeg, men vi.
Før grunnen raste ut i Gjerdrum natt til 30.desember i fjor - krateret i landskapet etter leirraset og menneskene som ble tatt av raset og døde.
Før et ukjent virus begynte å spre seg i Kina - etter det var oppdaget, og det så ble erklært at verden var rammet av en pandemi. En pandemi som ennå ikke har sluppet taket og som gjør dagene, samværsformene, livet vårt og språket vårt så annerledes.
Før og etter.
Julen handler også om et før og etter.
Profetiene om det som en gang skulle skje. Som profeten Jesaja skrev: ”Det folket som vandrer i mørket, ser et stort lys. Over dem som bor i dødsskyggens land, stråler lyset frem. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder.”
Fredsfyrstens, frelserens komme til verden. Øyeblikket da det skjedde i en stall i Betlehem slik evangelisten Lukas forteller, og så etter det Guds nærværet i verden i Jesus Kristus. Et nærvær og en kjærlighet så sterk at selv ikke døden kunne stoppe det.
En så skjellsettende og gjennomgripende begivenhet at den ble bestemmende for verdens tidsregning. Det var munken Dionysius Exiguus som i år 525 foreslo denne tidsregningen. Den ble ikke innført med en gang, det skjedde først noen hundre år senere i det området vi kjenner som Europa. Men fra 900-tallet anga man årstall enten med før Kristi fødsel eller etter Kristi fødsel. Man snakket om ”Anno Domini Nostri Iesu Christi” ofte forkortet A.D – Anno Domini – i det Herrens år. Vi kan kjenne det igjen fra gamle tekster ”I det Herrens år 1814” – og så beskrives hva som skjedde.
Julaften og juledag handler om dette før og etter som ble bestemmende for vår tidsregning, og om det som skjedde.
Julaftens evangelium innledes jo med ordene: ”Det skjedde i de dager”. Så tas vi med inn i fortellingen i Betlehem om frelserens fødsel i en stall, om englesang og gjetere, om æren til Gud og fred på jord for menneskenes barn.
For å sette hendelsen i et enda større perspektiv tas vi juledag med så langt tilbake man kan komme, helt til begynnelsen.
Når evangelisten Johannes skriver: ”I begynnelsen var ordet” hører vi gjenklangen fra de første ordene i første Mosebok: ”I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet. Da sa Gud: ”Det bli lys!” Og det ble lys.”
I begynnelsen skapte Gud. I begynnelsen var Ordet tolker Johannes det som, og utdyper med å si: Ordet var Gud. Alt er blitt til ved ham. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Barnet som ble født i Betlehemsnatten er skaperordet som en gang lød. Han er Lys. Han er Nåde. Han er Sannhet. Han er frelse.
Ingen av oss kan fullt ut fatte dimensjonene i det som den gang skjedde. Det hellige Ordet tok bolig i verden, blant oss. Det hellige ble vår nabo. Han som ikke var skapt, ble skapning. Den hellige ble alminnelig. Gud ble menneske. Vi kan ikke forstå det.
Egentlig er det en selvmotsigelse. Det hellige kan ikke være alminnelig. Gud kan ikke være menneske. Men det var det som skjedde. Den allmektige Gud som skapte verden og universet, ble en av oss. Den hellige ble alminnelig. Det som skjedde var revolusjonerende. Og verden ble aldri den samme igjen.
Dette er det Johannes vil si i begynnelsen av sitt evangelium. Et før og et etter er her på forunderlig vis samtidig. For de store ordene: Gud, Ord, Lys, Nåde, Sannhet og Frelse, har alle tidsdimensjoner i seg, samtidig. De bygger bro mellom før og etter, de får oss til å stoppe opp og undres. Juledag får ordene utvidet innhold. Se barnet i stallen, og du ser frelsen, du ser nåden og sannheten. Så enkelt og så ubegripelig er det.
Slik skinner Lyset i mørke. For mørket finnes, det vet alle menneskebarn. Det finnes i oss selv, som en trang til å gjøre ondt, til å rive ned og til å ødelegge. Det finnes rundt oss, som de som ødelegger oss. Mørket finnes. Det vet vi. Siden mars 2020 har vi fått nye erfaringer med det som ødelegger. Vi har fått nye ord for det som kan true fellesskap og helse.
Selv i koronaens mørke skygger er det kirkens tro at ingen kan ta fra oss Lyset. For Guds Ordet, det levende og skapende Ord, er født til verden som vår bror og venn. Lyset lever. Nåden lever. Sannheten lever. Det er ikke lenger abstrakte begreper, men liv. Se barnet i stallen og du ser alt sammen.
Vi lever ennå ikke etter pandemien. Vi lever med den. Men julens hendelse griper inn i den også. Julen avlyses ikke, ord og toner bringes ikke til taushet, men lyder i år også. Kanskje lytter vi etter noe annet nå, det som gir oss styrke, trøst og utholdenhet til å leve nå, til å leve med dette. Julegleden finnes fortsatt, den kommer til oss.
Gud kom til vår verden julenatt. Gud er her denne juledagen. Han møter oss i ord, i toner, i kirkens sakramenter. Gud er i det alminnelig, for bare den hellige kan være så alminnelig. Vi kan aldri forstå det. Men la oss aldri slutte å gripes og undres over det og la oss aldri slutte å takke for det. For Lyset, Nåden og Sannheten lever.
Gud er her midt i blant oss. Før og etter, blir til et nå. Nå er det er juledag 2021. Julen er igjen kommet med solverv for hjertene bange. En frelser er oss født i dag. La oss avslutte denne juledagsprekenen med å reise oss og sammen synge høytidsverset på nummer 41 i salmeboken.
En frelser er oss født i dag,
i menneskers Guds velbehag,
Gud være pris og ære!
Nå er han født i Davids stad;
den sønn som englene tilbad,
velsignet evig være!
Min sjel, kjenn vel denne nåde fri fra våde,
mett ditt øye nå med lyst fra det høye!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var og er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen