Mange i Norge har lurt på hvorfor det heter skjærtorsdag. Det er det samme ordet vi finner i skjærsilden. Og når vi bruker uttrykket «ren og skjær», forstår vi at det ikke bare er i bruk i religiøs sammenheng. Det har med skiring å gjøre, dvs. med renselse.

I jødisk tradisjon og praksis var renselsen viktig. Vi finner det i tekster i NT. Det sto noen kar der, etter jødenes renselsesforskrifter. Du måtte være ren når du nærmet deg guddommen. Du måtte så å si skylle av deg, legge fra deg dritten for å kunne nærme deg.

I vår gudstjeneste finner vi dette i syndsbekjennelsen, som er plassert helt i starten av gudstjenesten. Vi har på en måte spiritualisert renselsen til å bli dette å legge fra seg det vonde før vi nærmer oss Gud.

I tekstene som knytter seg til skjærtorsdag, finner vi historien om fotvaskingen. Jesus vasket disiplenes føtter, slik tjenere skulle gjøre på denne tiden. Jesus kommer ridende inn i Jerusalem på «trelldyrets fole». Jesus sier: «Den som vil være stor blant dere, skal være alles tjener.» Kvinnen som vasket føttene til Jesus og tørket dem med håret sitt, kjenner vi også. Men det handler om renselse før møtet med det hellige.

I dagens tekst fra Lukas er det innstiftelsen av nattverden det handler om. Nattverden er vårt møte med det hellige. Sakramentet er en hellig handling der vi i den fysiske verden får et møte med det hellige, med ånden. Selv om vi nå har en bibeloversettelse som har forsøkt å utrydde ordene «sjel» og «ånd», er det dette det handler om: Møtet med det hellige, er møtet med ånden, med Guds kraft som omslutter oss og bærer oss, gir oss liv og mening.

 Vår tid er en tid full av ekshibisjonisme og narsissisme. Vi «står frem» og higer etter å «bli sett». Vi lager glansbilder av våre liv og legger dem ut på Facebook. Vi viser oss frem som fariseerne med riktige slagord, riktige meninger, riktige venner. Offentligheten er et fuglerede av hyl og skrik der «alle tala like høgt og ingen høre på» som Alf Prøysen sier.

En viktig påminnelse er nå Jesu ord om å være alles tjener. Om fariseerne heter det: «De har allerede fått sin lønn». De fikk den oppmerksomheten og beundringen de søkte, ikke mer. Vi får også det i form av likes.

Men midt inn i dette bulderet fra alle de tomme tønnene, kommer påskebudskapet som et jordskjelv. Tidens dødsredsel og ungdomsdyrkelse får sitt svar der. Når vi satser alt på det forkynneren kaller forfengelighet, forgjengelighet, ja da blir døden skremmende. Påsken gir lidelsen mening, og døden må vike for Guds kraft. Identiteten blir ikke å synes, men å være, ikke å herske, men å tjene. Det betyr ikke at alt blir ukomplisert, men at livet får innhold.  I all tid etter Jesu død, har menneskene søkt trøst og mening i sin tro.

«Mitt liv det er i Jesu blod,

Tross alle dødens piler;

Går hele verden meg imot,

Jeg deri har min hvile.

Det lindrer alle sjelesår,

Forfrisker motet når jeg går,

Beklemt med svare tanker;

Når mange tankers hvirvelvind

Forvirre vil mitt bange sinn,

Hans blod er troens anker.»