Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 11. kapittel:
Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. 13 Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:
Hosianna! Velsignet er han som kommer i Herrens navn, Israels konge!
14 Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet:
15 Vær ikke redd, datter Sion! Se, din konge kommer, ridende på en eselfole.
16 Dette skjønte ikke disiplene med det samme. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.
17 Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det. 18 Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet. 19 Fariseerne sa da til hverandre: «Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.»
20 Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. 21 De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» 22 Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. 23 Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. 24 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.
Slik lyder det hellige evangelium.
«Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.» Det er noe resignert over fariseerne, de religiøse lederne, når de nå omtaler Jesus. I frykt for at alt skal gå til grunne, at romerne skal komme, ta folket og legge tempelet i Jerusalem i ruiner, har de som vi hørte i gudstjenesten for to uker siden, nå lagt planer om å rydde Jesus av veien, å drepe ham. Og nå hylles altså Jesus av folket som en konge – og ikke bare som en konge, men som den store frelserkongen, Messias, som skulle komme og fri folket og som profetene fra gammel tid vitnet om. Eselet Jesus rir på, palmegrenene han møtes med – tegn tilhørende frelserkongen. Nå er det som de religiøse lederne resignerer. «Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.»
* * * * *
Vi gikk i dag i prosesjon fra palmevigslingen og opp hit til Gamle Aker kirke, etter at vi hadde mottatt palmegrener og hørt evangeliet lest, ute under åpen himmel i det offentlige rom. Samtidig er det jo et spørsmål om i hvilken grad religiøs tro og religion har eller skal ha en plass eller rolle i det offentlige rom. For som den gang, slik er det også i dag: Religion gir også grobunn for konflikt, vi skal ikke se langt ut i vår urolige verden, før vi jo ser hvordan religion er medvirkende til eller også ligger til grunn for konflikt.
Vi har i vesten de seneste hundre år søkt å lage samfunn hvor det ikke er religiøse tradisjoner og hellige skrifter som bestemmer hvordan samfunnet skal ordnes, men at det er hva vi tenker som allmenne og rasjonelle argumenter som skal ligge til grunn. Mye nettopp som følge av erfaringer med hvordan religion kan medvirke til eller ligge til grunn for konflikt. Men hva da med de religiøse tradisjoner, religiøse argumenter og tenkemåter, hva vi i dag har vært, og er med på – har de da en plass i vår moderne verden, i dagens samfunn?
* * * * *
Hvorfor reiser jeg nå i dag på palmesøndag dette spørsmålet? Jo, det er i dag vel 2 uker siden en av vår tids fremste tenkere døde. Den tyske sosiologen og filosofen Jürgen Habermas. Han tilhørte den s.k. Frankfurterskolen, såkalt kritisk teori, med fokus på samfunn, makt og ideologi.
Den unge Habermas forstod religion primært som et tilbakelagt historisk fenomen, del av et førmoderne verdensbilde, som med opplysningstiden og den moderne fornuft var gått ut på dato. Våre samfunnsnormer må i dag formes i en åpen offentlig samtale, hvor alle er likeverdige, fremholdt han.
Da er jo spørsmålet jeg nettopp stilte bare enda vanskeligere: Er det nå rom for de religiøse argumenter, tenkemåter og tradisjoner? Den unge Habermas ga altså ikke religion særlig plass, da religion jo henter sin autoritet fra åpenbaring eller tradisjon, altså fra kilder ikke alle deler eller vil slutte seg til.
Den eldre Habermas endret imidlertid oppfatning. For som sosiolog kunne han konstatere at religion jo ikke forsvant fra menneskers liv, som mange hadde tenkt, men fortsatt var levende. Han begynte så å snakke om «det postsekulære samfunn», du har kanskje hørt uttrykket. Altså om et samfunn etter sekulariseringen. At man må erkjenne, at selv om samfunnet nå fungerer sekulært, at det altså ikke er religion eller presteskap som fastsetter politikken, så spiller likevel religion en viktig rolle i menneskers liv. Den eldre Habermas innser nå at religion likevel og fortsatt er viktig. Han understreker religion som både en moralsk ressurs, han peker særlig på ideen om mennesket som skapt i Guds bilde, men fremholder også at religion er ressurs for mening. Altså hvordan religion kan ha positiv betydning for hvordan vi tenker om hverandre, hvordan vi forstår oss selv, hvordan religion kan skape mening i menneskers liv. Det er nettopp dette han forsøker å fange inn når han sier at vi lever i et postsekulært samfunn. – Og han insisterer nå på at stat og samfunn nettopp derfor skal gi rom for religion, også i den offentlige samtale.
Selv definerte Habermas seg som «religiøst umusikalsk», «religiös unmusikalisch», som han gjerne sa. Nesten paradoksalt, han som sa om seg selv at han ikke var religiøs, var en av de fremste til å insistere på religionens og troens plass og rolle nettopp i dag. Vi skal her forlate Jürgen Habermas, han rakk å bli hele 96 år gammel.
* * * * *
Fortsatt er det vel slik at «all verden» har sine helter, som man følger – eller «løper etter», som det stod i evangeliet, om det er i kulturliv, kjendiseri, idrett eller politikk. Og vi, ja vi er samlet her i Gamle Aker i det Herrens år 2026 for å synge Hosianna og juble sammen med folket i Jerusalem den gang for 2000 år siden, når Jesus rir inn i byen. Det har mennesker gjort her i Gamle Aker gjennom nær 900 år.
«Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.», fariseernes ord. Men alt skal jo snu, snart har de likevel folket med seg, på langfredag hører vi de rope «korsfest!» At stemninger raskt kan snu, også det kjenner vi fra vår egen samtid. Den verden vi for bare noen år siden trodde vi kjente og følte som trygg, er i dag preget av spenninger, krig og konflikt, som jeg tror har kommet overraskende på oss alle sammen.
I dag hører vi også Jesu ord om hvetekornet som faller i jorden og dør: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.»
Jesus peker på hvetekornets lov. Hvetekornet som faller i jorden før det kan spire og modnes, bondens erfaringer, vår alles erfaring fra når vi sår, legger frøet i jorda, og ser livet vokse frem. Liv kommer ikke til bare av seg selv, det kommer til gjennom at noe gis. Gjennom smerte kanskje, kanskje gjennom lidelse, som en fødsel – så blir livet til, får livet leve.
Kommer livet til gjennom død? – Ja, det er hvetekornets lov i sin mest radikale form, i Jesu liv. Gjennom Hans død får vi eie livet – døden er ikke det siste i ditt liv. I korsets smerte får vi se den usynlige og opphøyde. Det er det store paradoks i vår kristne tro. Erfaringen av Guds nærvær gjennom hva som fremstår som fravær og nederlag. Den brutte kroppen som stedet for Guds åpenbaring – korsets gåte. Det går om storheten i det lille og unnselige, den opphøyde i de nedbøyde og hjelpeløse.
Derfor synger også vi fortsatt Hosianna, derfor gleder også vi oss med folket den gang, selv om vi vet at langfredag venter.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet.