Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus i det 16. kapittel…
Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. 2 Tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven da solen gikk opp. 3 De sa til hverandre: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» 4 Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet fra. Den var meget stor. 5 Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. 6 Men han sa til dem: «Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er reist opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! 7 Men gå og si til disiplene hans og til Peter: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.’» 8 Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.
Slik lyder det hellige evangelium.
De hadde vært sammen med Jesus noen år nå, vi vet ikke riktig hvor mange. Det var kvinner og menn, noen hadde brutt opp fra sine vante liv for å følge Ham, andre tilbød sine hjem som steder for Jesus og de som fulgte Ham når de var i området. De hadde gang på gang blitt slått til bakken av Hans ord og gjerninger.
Han hadde inkludert de som var stengt ute fra fellesskapene: De urene, som man sa, urene som følge av annen etnisk tilhørighet, om de var romere eller samaritaner, eller var mennesker som var stengt ute fordi de hadde en kropp som kanskje var syk eller skadet, som spedalske eller lamme, eller fordi man hadde gitte sosiale roller som ikke var akseptert, som tolleren Sakeus.
Mennesker plaget av sykdom helbredet Han. Utestengte tok han inn hos, det var som om urenhet ikke fantes. Mennesker med sine svik og synder ga han rom. Han viste at de var mer enn sine gjerninger, de var mer enn de liv de hadde levd.
Mens de religiøse og politiske ledere, som ikke så eller brydde seg om de lidende og utestengte, som mer tenkte på og hegnet om seg og sitt, og heller ikke stod tilbake for å bruke vold for å ivareta sine interesser, ja, de refset Han – kalte dem ormeyngel og kalkede graver.
* * * * *
Mange hadde fulgt Ham flere år nå. Han hadde gitt håp om at en annen verden og en annen virkelighet er mulig. De hadde sett tegnene, og de hadde fått håp.
Evangeliet jeg nettopp leste var de siste versene av Markus-evangeliet. Det er det eldste av de fire evangeliene, skrevet om lag år 70, 40 år etter at hendelsene fant sted – og det er jo litt av en slutt: «Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.» – Litt av en slutt!
Tidligere i Markus-evangeliet insisterer Jesus på at disiplene skal holde på hemmeligheten om hvem Han er, at han er Messias, den folkene har ventet på og håpet at skulle komme. Først etter hans død og oppstandelse, som Jesus tre ganger forutsier i evangeliet, skal fortellingen, evangeliet, om Ham fortelles og forkynnes åpent for all verden.
For først nå, med påskefortellingen og den tomme grav, er helheten tegnet ut, levd ut. At Jesu gjerninger var mer enn en sosial bevegelse for 2000 år siden i Galilea. Jesu gjerninger er seier over alle de krefter som holder oss fast og gjør oss ufri, både sosialt, som kropper og eksistensielt, som både kropp og sinn og fellesskap – seier over synd og død.
Tilintetgjørelsen har ikke siste ord. Om det er den tilintetgjørelse vi alle kjenner i våre kropper når sykdommen herjer, når døden kommer oss nær, som vi ser rundt oss når natur og liv ødelegges, som vi ser i det sosiale rom når mennesker stenges ute, lider, og kan gå til grunne. Eller om det er tilintetgjørelsens malstrøm vi kjenner på i vår egen eksistens, i vårt indre, når vi ser vårt eget svik i øynene, vår synd, eller når vi ikke finner mening i hverdagen, at tilværelsen truer med å stanse opp.
Tilintetgjørelsen har ikke siste ord, det er det trassige og sterke håpet Kristus bringer – det er håpet og troen som Jesu tomme grav binger – Han som selv ble torturert og drept. Som den gang, står Gud også i dag imot de som hersker med vold, ødeleggelse og død, hersker på måter som fremmer hat og mistillit – og alle deres ugudelige bødler og medløpere. Vi er alle kalt til å stå tilintetgjørelsen imot i våre liv, være Guds skapende hender i vår hverdag.
Til slutt i dag skal vi minnes en helgen, en som nettopp valgte å stå opp mot ondskapen vel vitende om at det kunne kreve det største offer. Det er i år 120 år siden Dietrich Bonhoeffer ble født, i fjor var det 80 år siden han ble henrettet i nazi-Tyskland, bare noen uker før krigen tok slutt. Presten Dietrich Bonhoeffer ble henrettet for å ha vært delaktig i attentatplanene mot Hitler. Mens han satt der i fangenskap i konsetrasjonsleieren, og antok at han ville bli henrettet, skrev han små lapper som senere ble funnet, samlet og utgitt i boken Motstand og hengivelse. Her skriver Bonhoeffer en liten lapp, en enkel setning som sammenfatter påskens budskap og betydning i våre liv: «Den som kjenner påske [skriver han], kan ikke fortvile.» / Wer Ostern kennt, kann nicht verzweifeln / «Den som kjenner påske, kan ikke fortvile.»
* * * * *
Kvinnene som kommer til graven, og som hadde fulgt ham, finner graven åpen og den unge mannen som forteller at graven er tom, at Jesus har stått opp – overvunnet dødens makt. «(De) flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.»
Var det gleden som overmannet dem – eller var det uro, tvil og forvirring? Vi vet ikke. Men de gjorde som engelen sa – bragte hva de opplevde videre, slik at også vi i dag kan få høre og ta del i gleden!
Gled deg du Guds menighet! Lyset fra Hans liv og Hans tomme grav, skal få lyse opp vår hverdag og våre liv. Gled deg du Guds menighet! «Den som kjenner påske, kan ikke fortvile.»
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet.