Tekst: Lukas 8:1
Kvinner som fulgte Jesus
1 I tiden som fulgte, reiste Jesus omkring og forkynte i byene og landsbyene og bar fram det gode budskapet om Guds rike. De tolv var med ham, 2 og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av, 3 Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter hos Herodes, og Susanna og mange andre. Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv.
Slik lyder det hellige evangelium.
Vi skal ta med oss denne overskriften videre; Kvinner som fulgte Jesus.
I samtiden var det uhørt at disse kvinnene fikk gå i følge med menn, spesielt de som var ugift. Kvinner hadde ikke talerett i forsamlinger, og deres vitnesbyrd ble ikke trodd. Mange av kvinnene som fulgte Jesus hadde i tillegg en tvilsom fortid som gjorde dem dobbelt uakseptable i folks øyne. Men Jesus var radikal. Han så noe mer enn satte kjønnsrollemønstre. Kvinnene som fulgte Jesus, gjorde det fordi de hadde opplevd å bli sett med Guds øyne. De ønsket å gi noe tilbake og det fikk de: de fikk være med og bidra på menneskehistoriens viktigste frigjøringsprosjekt. Og de ble viktige for oppbyggelsen av den tidlige kirken. Kvinnen ved graven etter oppstandelsen ble den første som evangeliserte! Selv om hun ikke ble trodd. Og kvinnen Jesus møtte ved brønnen, som var utstøtt og «uverdig», løp til landsbyen sin og trosset alle fordommer med å rope «kom og se den mannen jeg har møtt!». Kvinner blir ikke anerkjent i Bibelen for sine bidrag, eller i historiebøker skrevet av menn. Selvsagt ikke, kulturen tillot det ikke. Men var ikke deres offer desto større, og deres bidrag og innsats gitt med mer kjærlighet? Er ikke det noe vi alle trenger, å finne mening i å bidra med våre evner og ressurser, at noen har tro på oss så vi kan vokse og bli noe mer i en sammenheng som er større enn oss selv, uavhengig av kjønn eller andre skillelinjer? Jesus tok med seg både kvinner og menn på ledertrening i praksis til sitt gudsrikes byggeprosjekt. I diakonien kjenner vi igjen den tjenende lederstilen som Jesus demonstrerte. «Den som ønsker å være størst, skal være den andres tjener».
Det må være lov å påstå at kvinners status i vår moderne verden fortsatt er annenrangs, og å anerkjenne at religiøse bevegelser har vært med på å både forårsake og opprettholde dette («Det var Eva sin skyld»). Kloke og modige kvinner var en trussel og ble brent. De blir fortsatt mistrodd, undertrykt, mishandlet, trafikkert og drept uten at noen blir straffet. Kvinner blir fortsatt ansett som følelsesstyrte og urasjonelle, ustabile, upålitelige. Men kvinner er sterke. De tåler mye smerte. De kjemper, de bærer, de reparerer, de holder ut. I historien om korsfestelsen er det kvinnene som står igjen når de andre flykter. Den kunnskap og visdom som kvinner innehar er nødvendig ikke bare i det daglige liv i vår tid, men for vår felles overlevelse. Det er kvinner som føder barn, passer jorda og bærer kunnskapen som sikrer økologisk bærekraft. Likevel høres fortsatt ikke kvinners røster, de lyttes ikke til. Og jorda, vårt livsgrunnlag, verdsettes ikke. Man sier at «jorden er vår mor». Vi bruker et kvinnebilde. Men «hun» er også stemmeløs, undertrykkes, misbrukes og voldtas. Og det er liksom greit!?? I et økoteologisk, feministisk perspektiv omtales jorda som «Guds kropp» - du skal få lov til å fullføre den tanken selv.
Det passer å ha kvinner i helse- og omsorgsyrker. Det passer dårligere når de står på murene og roper. Hvorfor gjør vi ikke mer av det? Er prisen for høy? Man kan jo bli arrestert og bøtelagt for sivil ulydighet, og hvem har tid til det? Er grunnen til at vi ikke roper om oppmerksomheten fra murene fordi vi har for mye annet å gjøre som haster mer?
Diakonien handler om å uttrykke «evangeliet i handling». Diakonale stillinger prioriteres ikke høyt, og har ikke høy status. Flertallet innehas av kvinner, på institusjoner og i undervisning, men ikke på toppledernivå. Og her kommer kanskje hvorfor: Diakoni handler om å stå i gjerninger, over tid, som ikke alle orker. Å tåle blod, snørr og tårer, skitt og sykdom, sår og smerter på kropp og sjel, og alt vi ellers gjemmer bort og skjemmes over. Vanskelige følelser og vanskelige liv. Men det tåler kvinner, for det tåler Gud, og vi er skapt i hans bilde.
I denne kirken står vi helt fysisk i arven etter Diakonissebevegelsen. Den ble bygget for at de skulle ha et sted å samles til gudstjeneste.
Å være diakonisse var respektabelt og fromt, og passet seg for unge kvinner i samtiden på slutten av 1880-tallet og en stund fremover. Kvinnehistorisk sett var det et skritt mot større selvstendighet, tilgang til hittil utilgjengelig kunnskap og muligheten til et yrkesliv. Deres tjeneste var likevel preget av ydmykhet og selvutslettelse. Det er et paradoks, fordi de var med på å utrette store ting ikke bare for sine medmennesker, men å legge grunnlaget for fremtidens velferdssamfunn.
Jeg har ikke vært i så mange diakonissebegravelser, men forsto i januar i år at det er noe helt spesielt. I hvertfall var Anne Elisabeth Hauens begravelse det, fordi den overrasket meg. Den var ikke i seg selv trist, selv om det er vemodig vakkert å ta farvel med et fint menneske som har levd et langt og innholdsrikt liv. Hun hadde formet den selv gjennom salmevalg og tekster, og sammen med solosangen av diakonissesangen med ord om lønn i himmelen, var det tydelig at hun hadde noe på hjertet. Dette ble hennes siste gave: en himmelvendt og oppløftende gudstjeneste, et vitnesbyrd om et langt liv i tjeneste som bare pekte i en retning, på Jesus Kristus. Det gjorde sterkt inntrykk; det ble nesten vekkelse og hallelujastemning i meg, jeg følte meg ydmyket, løftet og sterkt inspirert i møte med hennes avtrykk.
Vi skal høre mer om Cathinka Guldbergs tjenende lederstil og om kvinner og ledelse i diakonien etter messen, men jeg tar med meg dette: Det kvinner gjør, ofte i stillhet, skal ikke undervurderes. Om æren tas av menn til slutt, står det likevel. Og Gud ser og vet alt som skjer i det skjulte. Kanskje ikke alt avhenger av at vi står på murene og roper så veldig høyt. Kanskje roper «evangeliet i handling» høyt nok av seg selv.
Amen