VERDIFULLE MENN
«Gutter er som luft, men luft trenger jeg for å leve». Jeg leste den setningen, skrevet på skinnsekken til en litt vågal jente sent på barneskolen. Gutter og jenter, forskjellighet og likhet. En tøysete skribling på en sekk på 70-tallet sier noe om det fine med forskjellene. Hold fast på det når jeg nå vil tegne noen andre og mindre lystige bilder fra et ganske langt arbeidsliv.
Min første jobb som nyutdannet var å drive oppsøkende arbeid gatelangs i Bodø som feltarbeider i Utekontakten. Taushetsplikten var absolutt, så vi skrev ikke journaler. For å få en viss oversikt noterte vi fornavn på de vi hadde snakket med, og de vi ønsket å komme i kontakt med. Vi var fire voksne damer gatelangs, og vi noterte en forbausende lang liste med guttenavn. Gutter som hadde vært bråkmakere i barnehage og skole, mange med konsentrasjonsproblemer og flere på vei inn i kriminalitet. Jeg ser dem for meg, flere lever ikke lengre og andre igjen driver fortsatt gatelangs. De blir sett, oversett og behandlet som forurenset luft der de slenger rundt i byene.
Skjulte sorger og tapte talenter
Arbeidsveien gikk videre til psykisk helsevern og selvmordsforebygging. Flere år på reise i Nordland, til alle videregående skoler. Møter med ungdom, hjelpeapparat og et stort antall etterlatte som hadde mistet sine barn, mange av dem sønner. Jeg husker enda bilder av smilende unge menn som foreldre viste meg og fortale om. Mange hadde både ressurser og venner. Andre igjen bar på ensomhet, strevde med seksuell identitet, mobbing og utenforskap. Verdifulle ungdommer vi mistet for tidlig.
Noen år senere sitter jeg sammen med en gjeng godt voksne menn på «Møtestedet». Minst 80 % menn i lokalet, de fleste er rusavhengig. Vi sitter rundt et bord og snakker om det nye jobbtilbudet til bymisjonen. Det er hardt arbeid på Jobb1; skogsarbeid, snekring, og utearbeid i sur vind Dette er sterke karer som kan mye. Jeg ser mot og muligheter i gjengen.
Tåle slit og tåle sludd
2024 et sted i Vestfold. En samtale med Ole, en ung mann som er frivillig. Vi snakker om mannsrollen, om hvorfor det er så få menn som melder seg som frivillige i Kirkens SOS. Svaret på det har vi ikke, men vi ønsker oss flere. Å være gutt er ikke så annerledes enn på 70-tallet sier han. Jeg fester meg ved en setning: «Å gråte åpenlyst på barneskolen for en gutt er sosialt selvmord». Har han rett? «Tåle slit og tåle sludd og tåle frost og varme. Slike gutter det vil gamle Norge ha». Er det fortsatt dette som gjelder?
En oppfordring til slutt: Det vi kaller «furtebu»; vedbod, verksted og garasje el l. som en del menn tyr til når ord ikke strekker til; det må vi heie på. Der får følelser utløp, der utvises omsorg og mangt repareres på både innside og utside.
Vi trenger våre menn, vi vil ikke miste dem. De bidrar med luft vi trenger for å leve.
Vennlig hilsen
Anne Line Diesen
Leder Kirkens SOS Tunsberg