Joh 20,24-31
Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. 25 «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Det tror jeg ikke før jeg får se naglemerket i hendene hans og legge fingeren i det og stikke hånden i siden hans.»
Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» 27 Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» 28 «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. 29 Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»
Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. 31 Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Kristus, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.
Preken
Tenk deg i morgen, når du skal spise lunsj. Enten det skjer på jobben med kolleger, med trimgruppa eller golfklubben, med venner eller i pensjonistforeningen. Det er gjerne naturlig med en liten oppsummering av helgen, og du sier: «jeg var i kjerka i går». Og de andre rundt bordet er litt lunkne… hmmm? «Det var smekk fullt», sier du. Og de bare: «Det tror jeg ikke før jeg får se».
Spot on til dagens fortelling. Du må være der når det skjer, i øyeblikket. Et «once in a lifetime moment» - og vi er her. Kjære alle Kroer bygdinger, og alle med et forhold til Kroer, gratulerer så mye med denne vakre kirken. 100 år er ingen dårlig alder. Og ære være dem som ikke lot seg knekke da det bare var aske igjen av den forrige kirken. Men som gav tømmer fra egen skog, og ikke minst mange timer med arbeidskraft, for å gjenreise hjertet i bygda. Nå er det tid for feiring.
For disiplene var påskefeiringen over. Det hadde vært noen underlige dager, som da Jesus red inn i Jerusalem og ble hyllet som en konge. Da de satte seg ned for å spise påskemåltidet sammen, men hvor Jesus først gjorde seg til deres tjenere ved å vaske føttene deres.
For så å gi dem brød og vin med nytt fortegn, som sin kropp og sitt blod. Det var annerledes. Så arrestasjon, «rettsak» og sjokket med korsfestelsen. Alt det disiplene hadde fått oppleve med Jesus gjennom 3 år, all godhet, alle menneskemøtene, alt det forunderlige og uforklarlige. Ja alt det som hadde gitt dem håp om at livet ville bli annerledes og bedre fordi Gud var nær. Alt raste sammen. Livet var som før. Med ondskap og død som verdens seierherre. I lys av dette kan vi jo tenke at det hadde vært naturlig å gi opp, dra hvert til sitt, reise hjem. Men noe holdt dem sammen. Og etter første møte med en oppstanden Jesus var ikke alt håp ute likevel.
Tenk da å gå glipp av ditt livs opplevelse, som Tomas Tvillingen, eller tvileren om du vil. Det er fascinerende at Tomas, som hadde vært sammen med de andre disiplene gjennom 3 år, som hadde sett og hørt Jesus «in action», og som sikkert følte seg ganske sammensveiset med de andre – tilsynelatende ikke stoler på dem når de forteller hva de har opplevd.
Men det er kanskje her, vår menneskelige realisme slår inn for fullt. For vi vet, akkurat som Tomas, at mennesker ikke står opp fra de døde.
Så kan vi undre oss over hvor Tomas var da enken sønn i Nain og Lasarus fikk livet i gave på ny. Evangelisten Matteus forteller at Jesus igjen viste seg for disiplene i Galilea. «Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte (Matt 28,17). Det er denne litt «brokete» forsamlingen som får i oppgave å gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler.
Og det, etter at selve forestillingen om Messias hadde rast sammen for dem. For hva slags allmektig Gud lider og dør på et kors? Tomas visste at døden fikk det siste ordet, og krever en erfaring for å kunne tro på, stole på at det er sant, at Jesus lever. Naglemerker og sår, det vil være bevis godt nok. Tomas er ikke en som lar seg lure av «fake news».
Det er lett å kjenne seg igjen. Tvilen var en trofast følgesvenn gjennom hele ungdomstida mi. Jeg manglet gode svar, og ikke minst tydelige bevis. Det førte meg etter hvert inn i teologistudier, og vel her er jeg. Og det er jeg bare, fordi jeg har opplevd noen Tomas-moments, eller Tomas øyeblikk i livet. Som har vært avgjørende for å bevare en tro. Det store avgjørende trosbeviset har jeg ennå ikke fått, men jeg har skjønt at troen starter et annet sted. Kommer snart til det.
En uke etter skjer det nemlig igjen, Jesus kommer til disiplene gjennom lukkede dører. Det hører vi aldri at Jesus gjorde i sitt tidligere liv, så kan det være et hint om at noe ved Jesus er annerledes, selv om han er gjenkjennelig. Nå er også Tomas der, og han inviteres av Jesus. Kom, kjenn, vær ikke vantro, men troende.
Og det holder for Tomas. Han får sitt Tomas -øyeblikk. Trenger ikke kjenne lenger, men kan komme med en sterk bekjennelse. «Min Herre og min Gud!» «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.» Det er ord fra Jesus til oss, vi er de salige eller lykkelige, fordi vi kan ikke se. Til det er vi 2000 år for sent ute. Men vi er gitt en mulighet til å tro likevel. Og det er der troen begynner. Ikke i søken etter legemlige bevis, men i tilliten. Tilliten til at det er sant, det disiplene og menneskene rundt Jesus kunne fortelle om. Som de selv hadde sett og hørt fra Jesus selv. Et sted imellom skråsikkerheten og likegyldigheten har troen og tilliten sin plass. Tilliten til at Gud, for å være Gud, kan få til mye mer enn det vi mennesker kan, og kan fatte. Og at et liv med eller uten Gud, er som natt og dag.
Den tilliten har 4 kirker i Kroer synliggjort i det stille helt siden middelalderen. En stavkirke og 3 tømmerkirker har vært trosveivisere for generasjoner av mennesker her. Som var folk som oss, noen troende, noen tvilende, noen ikketroende, noen kom i glede, noen i sorg, noen kom ofte, noen kom en sjelden gang. Men kirkene lå og ligger her trofast, som et tillitsfullt bindeledd mellom himmel og jord. Med et kirkerom som tar Jesu ord på alvor, og sier; kom, kjenn. For dette bygget rommer alle våre menneskelige erfaringer på godt og vondt fra vugge til grav.
3. april i år var det paneldebatt her, i anledning akkurat 100 år siden vigslingen av kirken. Med tema «Kroer kirke- liv laga?» Når vi vet hva 11 sjeler kunne få til, fra sitt utgangspunkt i Jerusalem for 2000 år siden, med vår Herres hjelp, så er svaret ja. Det er liv laga. Når vi tenker på alle de menneskene kirkene i Kroer har tatt imot gjennom årenes løp, som har sittet her og kjent at dette er min kirke. Når jeg ser på hva alle som er glade i Kroer kirke, og hva alle frivillige og ansatte har bidratt med før oss, sammen med oss, og jeg tror det kommer noen etter oss også, så er svaret fortsatt ja. Det er liv laga.
Så hvorfor skal vi fortsette å være kirke her? Jo, for å gi mennesker mulighet til å oppleve slike Tomas-øyeblikk, eller moments. Gi videre troen på at det gode i livet vil seire. Bære håpet ut om at dødens grense er brutt. Gi mennesker mulighet til å si «Min Herre og min Gud!»
Vi er antakelig en like broket forsamling som disiplene. Kan det være sånn, at det å tro i bunn og grunn er å være litt usikker. Men at det er mye bedre enn både skråsikkerhet og likegyldighet. Ja, jeg tror det!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet til evighet.
