– Verden kjennes mer urolig for oss i Norge enn den har gjort de siste tretti årene, sier Ottesen. – Det gjør noe med hvordan vi ser på framtiden, om vi kjenner på håp eller ikke. Det gjør også noe med hvordan vi forholder oss til nåtiden. Og for noen også hvordan vi ser på fortiden; er det med nostalgi, eller er ser vi etter om det er noe vi har gjort før som vi kan lære av?
– Gjør en urolig verdenssituasjon noe med troen?
– Ja, for en del mennesker jeg snakker med, og for meg selv, så gjør den det. Jeg tror at flere nå søker kirken og noe å lene seg på når verden vakler, sier hun og viser til økt interesse blant unge og en dobling i Bibellesing siden 2019. – Dette kan ha noe med verdenssituasjonen å gjøre, men vi vet det ikke sikkert, sier soknepresten.
Marte Ottesen synes ikke det er rart at både unge og gamle søker mot kirken og troen når verden oppleves urolig.
– Når det skjer store ulykker, åpner kirkene, og folk kommer. Også til kommunehus og skoler, men som regel alltid også kirker. De kommer ikke for å få svar på alt de lurer på, men man trenger et fysisk sted, ritualer som lystenning, og ord fra Bibelen og liturgi som har stått gjennom tusener av år. Og de søker fellesskap.
Hva kirken kan, og ikke kan tilby
– Hva er det troen, Bibelen og kirken har å tilby urolige sjeler?
– VI kan i hvert fall ikke tilby en fredeligere verden. Den er som den er, og det vil den alltid være. Vi kan heller ikke love at det blir bedre neste år. Men vi har fortellinger om en annen type fred. Da Jesus skulle forlate disiplene, tror jeg at de var livredde og forvirret. I evangeliet etter Johannes kapittel 13 begynner Jesu avskjedstale. Der snakker han om at han skal forlate disiplene. Han sier ikke at det skal bli lett for dem. Det vet vi at det absolutt ikke ble heller. De skulle få oppleve både forfølgelser og ufred. Men i avskjedsordene så sier han bl.a. “Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. Dere hørte at jeg sa: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen.”
Løftet fra Jesus var aldri et enkelt liv eller en enkel verden. Jeg tror det går an å finne hvile i disse ordene, og håpet mitt, det er jo faktisk at han skal komme igjen, og at vi får en ny himmel og en ny jord. Dette håpet strekker seg ut over dette livet. Dette betyr ikke at kirken bare skal snakke om et liv etter døden, men at det håpet også kan bære oss her og nå. Gudsriket det er allerede iblant oss, det har begynt å spire fram, det er her allerede, men ennå ikke helt.
– Troen kan vel også vakle i møte med en urolig verden. Hvorfor stopper ikke Gud den krigen eller hvorfor finner ikke jeg den roen som det står om eller den freden som det står om?
– Alt dette har mennesket spurt om til alle tider. Hvor er Gud i mørket? Jeg har heller ikke svar på det ondes problem, men for min del tror jeg at Gud er i mørket. At Gud er der mennesker lider og at han ikke er likegyldig til det. Dette er helt spesielt med den kristne Gud. At Gud selv har lidd. Vi leser at Jesus selv var så redd at han svettet blod før han skulle bli hengt på korset. Han har kjent verdens ondskap på sin kropp, og jeg tror at han lider med menneskene når de har det vondt.
Unikt fellesskap
Jeg tenker at det fellesskapet som kirken faktisk kan tilby, er unikt. Kirken er et sted der vi faktisk ikke er like. Vi kan møtes som et felles vi, uansett hvem vi er. Også det bærer noe håpefullt med seg.
I en urolig verden får en gå til gudstjenester og samle seg om noe. I en gudstjeneste kan man erkjenne at man ikke er fullkommen. Man får ta imot en syndstilgivelse og be i fellesskap med andre om fred i verden. Og i nattverden så får vi motta Jesus kropp og blod når sammen, ung og gammel, fattig og rik. Der er vi like for Gud. Selv om vi er ulike, er vi like for Gud. Og vi er del av et større fellesskaps, sier Marte Håberg Ottesen.
Denne saken er opprinnelig utgitt i menighetsbladet Refleks nr. 3-25, se lenke til bladet nederst på siden.