Kjære kirkemusikere – kjære venner!
Etter over 40 år i kulturbransjen, og de siste 15 av dem som kulturrådgiver her i Tunsberg bispedømme, er det underlig å nå vite at denne reisen er slutt. «Alt har sin tid» står det hos Predikeren, og denne beslutningen tok jeg for halvannet år siden. Det blir nok fremdeles et sterkt engasjement innenfor kunsten og kulturen, men først og fremst ser jeg fram til å styre dager og helger selv.
Tunsberg er et mangfoldig og spennende bispedømme, og jeg føler meg privilegert som har fått oppleve mye av det kulturarbeidet som skapes i lokalmenighetene. Gjennom ulike arrangement, visitaser og prosjekter har jeg blitt kjent med mange av dere.
Med relativt lange reiseavstander og begrenset tid – samt en evig jakt etter balansen mellom arbeid og hvile & avstand og nærhet – er det flere av dere jeg gjerne skulle hatt nærmere kontakt med, men på det jevne har nettet og hjemmesider delvis dekket opp for dette. En «tynn unnskyldning», men den er sann.
Et lite blikk i programmet for kirker, festivaler og ulike arrangement forteller om kvalitetskonserter og gudstjenesteliv, om kulturuttrykk med farge og smak, rytme og stillhet – til glede og ettertanke. Kort sagt – om opplevelser som berører og beveger oss. Som gjør noe med oss.
Så mye kunne vært nevnt og så mange av dere trukket fram. Trofasthet over tid, nysgjerrighet på nye uttrykk, dyktighet på kunstens vegne og stolthet over den tjenesten dere gjør. Som biskop Jan Otto ofte sier det på klingende dialekt når han kommer tilbake fra en innvielse av ny medarbeider eller et besøk i en lokal kirke: «Ditta her e så meiningsfullt». Dere gjør en forskjell.
Ærlighet varer lengst, og det ville være feil å ikke erkjenne at det fremdeles er utfordringer og problemer. Som en kirkemusiker uttrykte det: «Man kan bli motløs av mindre». Men det er en kortsiktig strategi.
Jeg vil heller sitere Jan Erik Vold:
Jeg har nå
skrevet opp på døra mi,
i et hjerte det faller dråper fra,
med grønn filtpenn og store bokstaver:
DET ER HÅPLØST
OG VI GIR OSS IKKE.
En trassig tro gir grunn til HÅP.
Håp om at kunsten og kulturen, sangen og musikken fremdeles er og blir en viktig aktør i det langsiktige arbeidet med å gjøre kirken til et hjem for folks tro og undring.
Jeg takker for følget og samarbeidet. På gjensyn!
Beste hilsen
Tore Dvergastein