– Velkommen inn!
Oksana Nanchyna fra Ukraina står i døren til Stasjonen i Lier. Den gamle togstasjonen, som eies av kommunen, huser i dag et omfattende arbeid for og med flyktninger. Lier kirkelige fellesråd samarbeider tett med kommunen, flyktningtjenesten og frivillige organisasjoner om tilbudene som drives her.
I dag er det matutdeling. 400 matkasser deles ut hver uke, i tillegg til 350 julekurver hvert år. Maten kommer fra Matsentralen i Oslo, hvor Stasjonen er en av de organisasjonene som henter ut mest overskuddsmat med tre faste utdelinger i uken.
I tillegg til mat får de som kommer til Stasjonen både suppe, fellesskap og en god prat.
Et håndtrykk til sjelen
De som henter matkasser er flyktninger som er bosatt i Lier, mennesker som har flyktet fra krig og konflikt.
– Vi kjenner alle som kommer. Hver familie får det de trenger, men vi prøver alltid å sende med sunn mat, sier Liudmyla Burdakova mens hun sorterer gulrøtter.
Hun viser stolt frem en video av sønnen sin, som tjenestegjør i Ukraina.
– Jeg var en ung mor, sier hun.
Sønnen bærer både et stort skjegg, militæruniform og et liv som tok en annen retning enn de hadde sett for seg.
Liudmyla er en av rundt femti flyktninger som nå er frivillige på Stasjonen. De har selv blitt sett, og ønsker å gi noe tilbake.
– Alle flyktningene her har opplevd sorg. Selv om vi smiler, vet vi hva det vil si ha et knust hjerte, sier Alla Dovhal som også kommer fra Ukraina.
– Vi kommer hit for å ta vare på hverandre og hjelpe hverandre til et godt liv i Norge. Hvis vi får en god opplevelse her, er det lettere å ta den følelsen med videre, sier hun.
(Artikkelen fotsetter under bildet.)
Liudmyla Burdakova og Nanna Green har et godt samarbeid når matkassene skal pakkes. Nanna ble nettopp pensjonist og var en av 30 som meldte seg da Stasjonen søkte etter nye frivillige.
Et sted du blir savnet
De frivillige hjelper både unge og eldre med språk, apper, busstider og hverdagsliv. Sammen med ansatte arrangeres kurs, språkkafé, arbeidpraksis, sorggrupper, innsamlingsaksjoner, familiefester og møteplasser for barn, unge voksne og eldre. Stasjonen har aktivitet sju dager i uken, og samler jevnlig de samme 500 menneskene. I tillegg har Stajonen aktiviteter for de 180 som bor på mottaket.
Hver måned samler Internasjonal fest opptil 150 mennesker fra ti nasjoner. Her deler flyktningene fra livet sitt, det er musikk, dans, utlodning, quiz og mat fra alle verdenshjørner. Og hvis noen uteblir fra aktivitetene?
– Da ringer vi dem. Hvis de er syke, kan vi for eksempel levere mat til dem. Det er viktig å kjenne på følelsen av å være savnet, sier Alla.
Da diakonen knakk koden
Diakon i Lier kirkelig fellesråd, Ole Jørgen Andersen, står i sentrum av arbeidet på Stasjonen. Han har tidligere ledet et stort inkluderingsarbeid på Grünerløkka i Oslo. Da, som i Lier, startet han med to tomme hender.
– Jeg åpnet de store kirkedørene rett ut til gaten på Grünerløkka. Jeg begynte å telle de som kom innom, men sluttet da jeg kom til 10 000, sier Ole Jørgen
Mange av dem som kom, hadde annen kultur og religion.
– Jeg trodde lenge at jeg som introvert og sensitiv ikke passet i et så stort arbeid. Etter hvert forsto jeg at jeg ikke trengte å si så mye, men bare være der. Hele prosjektet ble en øvelse i å leve i forandring og la de som kom få forme arbeidet.
Nøkkelen til å forløse engasjement og frivillighet fant Ole Jørgen i et spørsmål Jesus stiller i Bibelen: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»
– Når folk blir tatt på alvor, og når forslag de kommer med faktisk blir til virkelighet, skjer det noe. Da får vi tillit, og da treffer vi med aktivitetene, sier han.
Et uventet ønske
Dette ble også Ole Jørgens arbeidsmetode da han flyttet til Lier. Arbeidet med flyktninger startet da faglig leder for flyktningkontakten i kommunen hørte at Ole Jørgen var utdannet innen Livsstyrketrening.
– Jeg ble spurt om å møte en gruppe på ti menn som var blitt passive og som trengte trening i nettopp livsstyrke. Dette ble noe av det vanskeligste jeg har gjort. Vi kunne ikke sitte og snakke om følelser, vi hadde ikke engang det samme språket, sier Ole Jørgen.
Løsningen ble igjen å spørre hva de ønsket. Svaret var uventet.
– De ønsket å lage mat og ha fest. Felleskapet rundt måltidet er viktig. Det ble starten på Internasjonal fest – og utgangspunktet for hele arbeidet slik det drives i dag.
Denne gruppen med menn ble starten på hele arbeidet ved Stasjonen. Her pakker de matkasser til fattige nordmenn. – Selv de som har mistet alt og har opplevd grusomme ting, de ønsker å vise godhet og dermed fortsette å være et menneske, sier diakon Ole Jørgen Andersen. Foto: Stasjonen
Samskaping i praksis
Ole Jørgen vil gjøre seg selv «så overflødig som mulig». Han har for eksempel aldri ledet de over 30 internasjonale festene som har vært så langt. Det gjør flyktningene selv.
– Jeg hadde kanskje valgt å gjøre ting litt annerledes, men det er ikke viktig. Flyktningene kan forstå hverandre på måter jeg og kommunen aldri kan.
Han understreker at kommunen har gode programmer for flyktninger, men ikke kapasitet til å skape fellesskap og tilhørighet.
– Det gjør de frivillige og flyktningene selv. Det er de som gir de gode klemmene og følelsen av at Stasjonen er et hjem. Hvis vi nordmenn skal gjøre det på vår måte, blir det fort bare et hjelpetiltak og ikke et fellesskap, sier Ole Jørgen.
I tillegg til de femti flyktningene som bidrar, er også femti nordmenn frivillige på Stasjonen. Rotary, Lions, Sanitetsforeningen og Bygdetunet er viktige samarbeidspartnere.
– Samskaping er gjerne blitt et moteord i kirken, men her har vi jobbet slik lenge, sier han.
Alla Dovhal fra Ukraina leder Internasjonal fest som samler 150 mennesker fra ti nasjoner. Foto: Stasjonen
Stor betydning – og stor belastning
På Ole Jørgens kontor i Frogner menighetshus, som med årene også huser kommunens introduksjonsprogram for flyktninger, er veggene fylt av bilder fra arbeidet. Stasjonens slagord har også fått plass i glass og ramme: «Tro. Mot. Barmhjertighet.»
– Vi må tro at Gud leder oss. Det gir mot, og motet vekker barmhjertighet, sier han.
Han innrømmer at han ikke alltid rekker å forankre alt i menighetsrådet, men opplever likevel god støtte fra menigheten. Ikke minst etter at de har sett arbeidet som stadig vokser.
– Menighetsrådet vil jo gjerne ha en plan, men systemet i kirken er ofte for saktegående til at mennesker i en sårbar fases har tid til å vente.Flyktningenes livserfaringer slår gjerne ut i traumer og kronisk sykdom. Ofte tenker jeg det er utrolig at de klarer å stå oppreist og komme til våre fellesskap, sier diakonen.
Stasjonen er godt synlig på Lierdagene med blant annet mat fra alle verdenshjørner. Foto: Stasjonen
– Ikke stå alene
– Hvordan lever du selv med belastningene i jobben?
– Jeg får veldig mye tilbake, som å høre at Stasjonen betyr avgjørende mye for folk. Samtidig er det tungt å høre flyktningenes historier og stå i et arbeid med vedvarende dårlig økonomi.
Den treårige økonomiske støtten fra Kirkerådet er nå avsluttet. Det betyr at Stasjonen er enda mer avhengig av gaver, stiftelser og lokalt næringsliv.
– Jeg ber mye, sier Ole Jørgen.
– Og når det blir ekstra tungt, ringer jeg presten min, Eli Kristin Flåten. Hun tar alltid imot og er en viktig del av arbeidet. Det er viktig å ikke stå alene.
Glimt fra Stasjonen
