Uttalelse om rettferdig fred, ble vedtatt på Kirkemøtets siste dag:
«Vi tar avstand fra religiøs legitimering av angrepskrig og vold. Bare freden er hellig.
Kirken har et ansvar for å holde myndigheter og makthavere ansvarlige når menneskerettighetene krenkes og når den internasjonale rettsorden undergraves.
Kirken er kalt til å arbeide for fred, forsoning og rettferdighet – lokalt, nasjonalt og globalt, og stå sammen med mennesker og kirker som lever i områder med krig og konflikt.»
Vi lever i en på mange måter forskrudd tid. Verden preges av krig, vold og dype konflikter. Nyhetsbildet er dramatisk. Vi er fortvilet over de massive menneskelige lidelsene. Folkeretten brytes av noen av verdens mektigste ledere. Vi kjenner avmakt, sinne og frykt for framtiden. Ære, sannhet og basale dyder er ikke lenger en selvfølge, hverken blant verdensledere eller tidligere forbilder i inn og utland.
Når det åttende bud brytes av verdens mektigste på daglig basis møtes det først med overraskelse, deretter med et «hva så». Åpenlys forakt blir møtt med skuldertrekk. Støttespillere og medierådgivere står i kø for å forklare eller bortforklare, alt etter som, og vipps er det glemt: det gamle medieuttrykket «today's news, tomorrow's wrapping of fish and chips» er stadig like aktuelt.
Tilsynelatende kan man også her hjemme si hva man vil, uten at det hefter særlig ved en. I en podkast i desember 2025 omtaler for eksempel nestlederen i nobelkomiteen Asle Toje kvener som en «endeløs parade av minoriteter» samt avfeier bruken av kvensk språk i kirkelig sammenheng som «gnål». Det er ikke bare usaklig, det er uttrykk for en dyp forakt – både for en nasjonal minoritet og for det historiske alvoret som følger deres erfaringer. En slikt språkbruk fra en offentlig person burde bekymre langt flere enn dem som bærer den direkte krenkelsen. Det burde bekymre alle, men i stedet belønnes han med å få holde årets 17. mailtale i Oslo.
2026 er utpekt som totalforsvarsåret og vil være preget både av militærøvelser og øvelser for sivil beredskap. Det overordnede målet er å styrke Norges evne til å forebygge og håndtere sikkerhetspolitiske kriser og krig.
På den ene siden dreier det seg om beredskap, infrastruktur, militær kapasitet og sivile tjenester. På den andre siden handler totalforsvaret om verdier – ikke i kroner og ører, men hva slags samfunn vi ønsker å beskytte. Vi liker å kalle det «den myke beredskapen». For det er i møter oss imellom at meningen trer frem, og at forsvaret av det vi tror på virkelig begynner. Og dette er grunnleggende: verdiene vårt totalforsvar bygger på er ikke hvilke som helst verdier.
Historien viser at i feil hender kan ord som «fellesskap», «frivillighet» og «samhold» fylles med innhold som ekskluderer, mistenkeliggjør eller setter grenser mellom «oss» og «dem». Da blir Tojes uttalelser om lesing av Vår far på kvensk, som et svik mot «nordmennene, folket» enda mer skremmende.
Om vårt forsvarsverk forutsetter nasjonalisme eller proteksjonisme, bryter vi med selve grunnlaget for den etikken vi må legge til grunn.
Våre forventninger til menneskemøter er universell. Den knytter ansvar til ansiktet foran oss – den er ikke begrenset til landegrenser eller til passet i lomma, ikke til bakgrunn, ikke til legning, ikke til etnisitet. Verdiene i et totalforsvar må baseres på menneskeverd, på åpenhet, inkludering og mangfold. Dette gjelder både i fredstid og om vi noen gang skulle bli angrepet militært.
Den som ikke står for noe faller for alt, heter det. Derfor må vårt forsvar baseres på verdier som bærer utover landegrensene, som tåler dagens lys og som vi kan stå for. Da handler kampen om noe mer enn et vern av territorium; det blir et vern av menneskelighet – og det er totalforsvarets første, største og viktigste oppgave.
INorge beskrives totalforsvaret som «summen av samfunnets ressurser» i krise og konflikt. Men ressursene består ikke bare av ekspertise og teknologi – de består av mennesker. Av holdninger. Av evnen til å gjøre en forskjell der vi står.
Kirkenes verdensråd fastslo på sin første generalforsamling i 1948: «Krig er i strid med Guds vilje». Guds navn må ikke misbrukes til å rettferdiggjøre angrepskrig, undertrykkelse, og krenking av menneskeverdet.
Jesus sier: «Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn», Matteus 5:9.
Den verdensvide kirke skal snart feire påske. Jesu død og oppstandelse gir håp og kraft. Kirkemøtet oppfordrer alle til å tenne lys og bli med i bønn for fred i verden:
Gi fred, å Herre Gud, gi fred
i våre harde tider!
Stig sterk og nådig til oss ned
når vi i avmakt strider!
Gi verda fred, å Herre!
(Martin Luther, NS 730)
Med ønske om en god og fredelig påske
Svein Valle, biskop i Sør-Hålogaland
(kronikken sto på trykk i Avisa Nordland, tirsdag i stille uke)