Flere lokalmenigheter i Nord-Hålogaland har en mer eller mindre ubrutt tradisjon med bruk av samisk språk i gudstjeneste- og menighetsliv (jf kgl.res. 24. februar 1848). De fleste menigheter i forvaltningsområdet for nordsamisk språk vil i større eller mindre grad tilhøre denne kategorien menigheter (jf avsnittet under). Også i enkelte områder utenfor forvaltningsområdet finnes fortsatt levende samiske språkmiljøer, enten knyttet til stedegne samiske befolkninger, eller i form av tilflyttede samer fra kjerneområdet for nordsamisk språk. Det store flertallet av den samiske befolkningen vil imidlertid som et resultat av fornorskningen ikke ha lært samisk. Noe bruk av samisk språk i kirkelige sammenhenger vil imidlertid som regel ha en positiv symbolfunksjon også for samer som ikke snakker språket. Det bør likevel etterstrebes å ivareta det samiske også på andre måter enn bare gjennom språket.
Menigheter i forvaltningsområdet for samisk språk:
Kárášjohka/Karasjok, Guovdageaidnu/Kautokeino, Porsáŋgu/Porsanger, Buolbmát/Polmak, Deatnu/Tana og Unjárga/Nesseby (som sammen utgjør Sis-Finnmárku proavassuohkan/Indre Finnmark prosti) samt Gáivuotna/Kåfjord (Nord-Troms prosti), ble innlemmet i forvaltningsområdet for samisk språk i 1991. I disse menighetene er samiskkirkelig betjening i stor grad assosiert med en betjening på samisk. Også her kan imidlertid denne betjeningen være mangelfull. Loabát/Lavangen (Indre-Troms prosti), ble innlemmet i forvaltningsområdet 1. oktober 2009. Her har ivaretakelsen av samisk kirkeliv fram til i dag vært mer begrenset. I alle disse menighetene har lokalkirken særskilte forpliktelser med hensyn til ivaretakelse av nordsamisk språk etter samelovens språkregler, bl.a. ved at prester ved fast tilsetting er forpliktet til tilegne seg kompetanse i samisk.
Sis-Finnmárkku proavassuohkan / Indre Finnmark prosti:
Indre Finnmark prosti ble opprettet i 1991 med begrunnelse i å styrke arbeidet med samisk kirkeliv. Mens de berørte menighetene tidligere var fordelt på 3 prostier, svarte det nye prostiet til de kommunene i Finnmark som med ikrafttredelsen av samelovens språkregler utgjorde forvaltningsområdet for samisk språk. Med begrunnelse i de særskilte behovene i samisk kirkeliv ble menighetene i Indre Finnmark styrket med en kateketstilling i Karasjok (1990), diakon i Karasjok (1998), kateket i Tana og Nesseby (2003). Prostiet fikk dessuten et eget trosopplæringsprosjekt fra 2004 med særskilt fokus på samisk kristen kulturarv og samisk språk.
Mens prostiet de første 7 årene hadde stabil full bemanning på prestesiden, ble perioden 1999-2009 preget av tilsvarende permanent bemanningsunderskudd (jf. kap 5.12). Dette er en viktig grunn til at forventningene som ble knyttet til prostiet som et utstillingsvindu for samisk kirkeliv i Den norske kirke, i liten grad har blitt realisert.
Det er nærliggende å se visse sammenhenger mellom den markante endringen i prestebemanningen rundt 1998-1999, og den uroen som ble skapt i forbindelse med den såkalte ”bispevigslingen” i Kautokeino (1998) og Lyngmosaken i rettsapparatet (1999 og 2001). Selv om saken i begrenset grad innvirket på det øvrige menighetslivet i prostiet, er det grunn til å tro at saken ble assosiert med Indre Finnmark som sådan, og ga Indre Finnmark prosti et omdømmeproblem som forsterket negative forestillinger om læstadianismen og samisk kirkeliv.
I august 2010 fikk Sis-Finnmárkku proavassuohkan / Indre Finnmark prosti full prestebemanning.
Nord-Hålogaland bispedømme:
Nord-Hålogaland biskop hadde siden 1970-tallet en egen prestestilling for betjening av såkalt spredtboende samer. Denne har siden midten av 1980-tallet vært en samisk stiftskapellanstilling. I lange perioder har stillingen stått vakant. Erfaringene fra perioder både med og uten ansatt i stillingen viser at arbeidet knyttet til utvalg for samisk kirkeliv, samt bispedømmekontorets generelle oppfølging av samisk kirkeliv lider når det ikke er noen i stillingen. I perioden 2007-2009 var stillingen besatt. Utvalg for samisk kirkeliv fungerte i perioden 1991-2006 og ble reetablert i 2008. Da ble utvalget utvidet slik at 6 ”samiske regioner” i bispedømmet er representert med hvert sitt medlem. I tillegg ble utvalget denne perioden gitt et særskilt mandat i forhold til bispedømmets arbeid med plan for samisk kirkeliv. Begge deler synes å ha vært et godt grep for arbeidet i utvalget.
Det har ikke vært uvanlig at Nord-Hålogaland biskop har hatt en viss samisk språkkompetanse. Nåværende biskop snakker og skriver nordsamisk.