Klæbu pleiehjem ble oppretta i 1917 som ett av to statlige hjem for «åndssvake». Planen for institusjonen la vekt på aktivitet og arbeidsopplæring, men samfunnets holdninger og økonomiske vanskeligheter førte til at institusjonen utviklet seg til et pleiehjem, og levekårene ble gradvis dårligere. Mange levde sine liv uten særlig kontakt med slekt og familie. Og mange ansatte ble derfor deres familie.
Under krigen var det svært vanskelig å få dekket pasientenes grunnleggende behov.
Etter krigen ble det satt i gang et omfattende arbeid med å utbedre og utvide Pleiehjemmet, og i 1969 var det 456 pasienter ved Pleiehjemmet.
Mogens Rasmussen, som var overlege fra 1961, introduserte et nytt syn på utviklingshemmede. Han satset på behandling, opplæring og sosial trening. Rasmussen hevdet også at utviklingshemmede hadde rett til et sosialt liv og kjærlighet. Både faglig og sosialt ble forholdene bedre for de som bodde på institusjonen. Vernepleierskolen ble startet 1974 ved Klæbu pleiehjem.
Stortinget vedtok i 1988 at kommunene skulle overta omsorgen, og Hallsetheimen ble nedlagt første januar 1991.
Ei arbeidsgruppe på 3 personer har jobbet med å samle historisk materiale om gravlegging av døde ved institusjonen. De to viktigstekildene i dette arbeidet har vært boka «Omsorg i endring» av Per Ingmar Kosberg og søk i kirkebøkene. Arbeidsgruppa har bestått av to representanter fra Klæbu historielag – Nils A Grendstad, tidligere kirkeverge og leder av menighetsrådet, og Astrid Grendstad, leder av kirkegårdskomiteen som har utarbeidet bevaringsplan for kirkegården. I tillegg har Kirkelig fellesråd vært representert ved tidligere kirkeverge i Klæbu, Arnt Morten Holmli, som har ledet arbeidet i gruppa.
Minnestedet ligger på østsiden av kirken. Selve gravminnet, av lys granitt, er utformet av kunstneren Jorun Kraft Mo.