Å skrive historien om Torsvikheia kristelige forening, senere Søm kristelige forening, fra 60-årene og fremover, har jeg tenkt på lenge. Jeg har vært med fra starten, og det ikke er så mange igjen av oss. Jeg føler nærmest et ansvar for å fortelle historien som engasjerte så mange personer i mange år.
Jeg fant alle møtereferatene fra Torsvikheia kr.for. og menighetsrådets referater i menighetens arkiv. Da satte jeg i gang å lese og skrive. Det ble etter hvert en historie som jeg synes er verd å formidle. Jeg burde bare ha gjort det for 10 år siden.
Jeg vil gjerne at dere skal tenke dere tilbake til den aktuelle tiden, 60-tallet, om hvordan det var da. Derfor spør jeg: Hvor var du da broa ble åpnet av kronprins Olav i 1956?
Jeg avtjente min verneplikt for kong Håkon 7. i Brigade Sør. 10 år senere bygde jeg hus på Søm.
Dette er en fortelling, ikke en andakt eller en åndelig oppbyggelse.
En lesetekst i gudstjenesten nylig var fra 1. Peters brev. Der var 4 enkle ord jeg kunne bruke. De lyder slik: «De eldste blant dere»: der sier Peter slik: Vær hyrder for den flokk som er hos dere.
Så ble det kanskje en liten andakt likevel.
Når jeg nå henvender meg til «De eldste blant dere», så sier jeg: dere vil nå få frisket opp gamle minner og få mimre litt.
For andre kan det bli en time i nær historie. Noen synes det er gøy å høre historier fra før i tida.
Randesund ble egen kommune 1/1 1894, løsrevet fra Oddernes, og i 1965 sammenslått med Kristiansand. Det var en vennlig sammenslåing, og Randesund hadde penger med seg til storkommunen. Randesund ble eget kirkesogn i 1861 som anneks til Oddernes. I 1985 ble vi eget kirkesogn.
Randesund menighet bygde kirke på Frikstad i 1864. Den var bygget på dugnad.
Varoddbroa i 1956 ble et tidsskille
Så kom Varoddbroa i 1956 og det ble et tidsskille. Randesund var en liten kommune med innbyggertall på rundt 1500. Det var et rikt kristenliv i bygda med stort ungdomsarbeid og faste møter på bedehuset i tillegg til gudstjeneste annen hver søndag.
Der var flere kor deriblant et stort ungdomskor og Randesund mannskor. Der var kirkeforening, og nesten hver misjonsorganisasjon hadde sin lille misjonsforening.
N.M.S. og Indremisjonen var de største og hadde mange medlemmer. N.M.S.-foreningen var blant de eldste i landet, startet i 1867. N.M.S. hadde en kvinneforening i hver skolekrets. Så var der søndagsskoler og barneforeninger.
Torsvikheia og Sømslandet var bare bratte og ufremkommelige knauser og knatter. Disse skulle nå bygges ut og bli den bydelen som hadde størst vekst. Sømslandet som i alle år var et turmål for båtturister, ble nå et ettertraktet boligområde sammen med Torsvikheia.
Broa var så vidt ferdig da byggingen begynte i den bratte lia fra E18 og opp til Vardåsveien. For å komme til tomtene ble det lagt en stupbratt bakke fra E18 opp til Nordlia. Torsvikkleiva kom mye senere.
Utbyggingen begynte straks på Torsvikheia. I 1963 var det bebodde hus langt bortover Vardåsveien. De første boligene ble regulert av kommuneingeniøren i Randesund, Eilif Timenes. Etter kommunesammenslåingen i 1965 ble det fart på byggingen også utover på Sømslandet.
Haumyrheia skole var i gang fra 1968. 3 år senere kom Vardåsen skole. Det var ikke barnehage før menigheten startet sin barnehage i menighetshuset i 1975.
Torsvikheia kristelige forening
Var bygdesamfunnet i Randesund og Randesund menighet klar til å ta imot alle disse innflytterne?
Menighetsrådet hadde tidlig på 60-tallet hatt dette på sakslista sammen med tanken om å bygge et gudshus i den nye bydelen. Et spørsmål var: Menighetshus eller bedehus.
Første avsnitt i fortellingen blir å følge Torsvikheia kr.f. de 25 årene de holdt på, fra 1969 til 1994. Deretter blir det menighetshusets historie, og om aktivitetene i det nye huset.
Det var jo andre tider da. Far var på arbeid og mor var hjemme. Barna lekte i gata, og naboene pratet sammen. Vi var unge, i 30 årene, og det var mange barn i nabolaget. Det ble tidlig startet søndagsskole i enkelte hjem.
Da var det at 2 naboer snakket sammen om å kunne samles til kristelige møter. Ut fra årsmeldingen fra 10-årsjubileet var det disse 2 naboene: Ivar Rasmussen og Einar Tønnessen. Blant naboene var det folk fra forskjellige kristne miljøer. Jeg antar at de første møtene ble holdt i forskjellige hjem.
Vi er i 1966-67, tenker jeg. Haumyrheia skole lå rett i nærheten og var et naturlig sted å henvende seg om lokaler. Skolen var velvillig, og vi fikk sangrommet til å holde våre møter i. Senere fikk vi bruke gymsalen til fester og større møter. Søndagsskolene ble flyttet fra hjemmene og fikk plass på skolen.
Våren 1968 ble vårt første møte holdt på skolen. Deretter ble det holdt møter hver onsdag hele vinteren 1968-69 uten at det var etablert forening. Vi syntes at fremmøtet var bra nok til å danne en kristelig forening med styre og regler som kreves av en forening.
1. oktober 1969 ble Torsvikheia kristelige forening startet på et møte som i referatboken ble kalt årsmøte. Jeg leser hele referatet fra det første årsmøtet slik det står i referatboken:
Ivar Rasmussen ledet møtet. Det var andakt og enkel bevertning. Torsvikheia kristelige forening ble stiftet, og det ble foretatt følgende valg:
Post 1. Et utvalg til å lage regler eller lover: Kåre Rosseland, Egil Jåvold og Ivar Rasmussen.
Post 2. Styre: Kitty Bjørnestad, Gudveig Jørundland, Egil Jåvold, Ivar Rasmussen, Knut Tveit, Vidar Saga og Kai Skaar.
Varamenn: Arnfinn Larsen, Einar Tønnessen, Sigrid Wetrhus.
Styret velger selv formann.
Post 3. Festkomite: Bjørg Marit Tønnesland, Anny Hodne, Einar Tønnessen, Klara Tønnessen og Arnfinn Larsen.
Post 4. 5 gruppeledere for bønnegrupper: Søren Sørensen, Einar Tønnessen, Johan Markussen, Tilla Øvre-Eide og Kitty Bjørnestad.
Disse ber sammen venner og naboer og avtaler tid og sted for faste bønnestunder.
Årsmøtet ble fulgt opp med styremøte 2. november 1969 og styret ble konstituert slik:
Formann: Kay Skaar
Nestformann: Knut Tveit
Kasserer: Kitty Bjørnestad
Sekretær: Gudveig Jørundland
Styremedlemmer: Egil Jåvold, Ivar Rasmussen, Vidar Saga.
Varamenn: Einar Tønnessen, Sigrid Wetrhus, Arnfinn Larsen.
Det skulle skrives medlemslister og innkreves kontingent. Kr. 10 pr. person. Betalingen kunne legges i offerposer.
Dermed var Torsvikheia kristelige forening startet og styret konstituert. Foreningen var ikke tilsluttet noen organisasjon.
1970/71 viste medlemslista 25 ektepar, et antall som forandret seg lite frem til 1975.
Jeg har ikke lykkes i å finne de fullstendige statuttene, men jeg antar at §1 bestemte foreningens navn. Så har jeg sett at §2 lyder slik: «Foreningens formål søkes oppnådd ved: Faste møter hver uke, diverse søndagsmøter, ungdomsarbeid og bibeltimer med åpen adgang for alle».
Møtene var tradisjonelle evangeliske møter. En i styret ledet møtet og hadde en kort åpning. Det var tale, sang av kor eller solist. Så var det en kort avslutning. Vi sang sanger fra Sangboken. Hvis en i forsamlingen kunne spille, hadde vi pianomusikk til. I mange år spilte Ragnar Syvertsen. Styret skaffet talere og sangkrefter til hvert møte og til søndagsmøter og familiefester. De vekslet på å lede møtene.
Valg av talere var veldig variert. Det var våre prester og andre prester, predikanter fra kristne organisasjoner, emissærer, noen av våre egne, en vaktmester fra byen og en lærer fra Vennesla var svært populære. Domprost Gundersen og biskop Erling Utnem har også vært talere.
Vi holdt juletrefester og 17. mai-fester og julegrøt hvert år. Noen her husker vel de store festene vi hadde til jul og 17.mai med god bevertning og stort program. Julegrøten var mer for foreningen. Sogneprest Svennevik var fast taler, og Tilla Øvre-Eide kokte grøten.
Det ble snart startet musikkor som deltok ved våre møter og fester. Koret sang også på andre møter, og det holdt de på med i mange år.
Allerede i desember 1969 ble vi enige med menighetsrådet om å holde et gudstjenestelig møte i måneden i gym.salen. Disse var ved sogneprest eller res.kap. i Oddernes, og foreningen sto for det praktiske. Første gudstjenestelige møte var 8/2 1970 ved sogneprest Ottar Bondevik. Disse møtene var godt besøkt.
Vi var skuffet over fremmøtet på onsdagsmøtene. Det dreide seg om fra 20 til 40. Det passet ikke helt i forhold til den store innsatsen fra styret, og det var litt kjedelig når koret var over halvparten av forsamlingen. Samlingene i gym.salen samlet mer, 50-60 og oppover. Festene til jul og 17.mai samlet fulle hus, opptil et par hundre. Fremmøtet på onsdagsmøtene ble en stor utfordring. Vi prøvde flere måter å gjøre kjent møtene på. Vi la programmer i alle postkassene og annonserte i avisen. Det var fint for oss å komme sammen på onsdagene, men vi ville gjerne nå ut til flere.
Årsmøtet 19/9 1973 ga lov til å holde onsdagsmøter annen hver uke og øke aktiviteten med møteuker og flere søndagsmøter. Dette ble gjennomført. Onsdagsmøtene hadde stadig lavt besøkstall, men søndagsmøtene var jevnt godt besøkt. En sommer hadde vi teltmøter på skolegården.
Ungdomsforening - Refleks
Formålsparagrafen vår nevnte at vi også skulle ta oss av ungdommen. Nå begynte noen av barna våre å bli ungdommer. Vi ble spurt om å være med på å starte en ungdomsforening. Dette ville vi gjerne. Vi fikk rom på Vardåsen skole mot at en av oss «voksne» var til stede på møtene. Det ble veldig positivt. Vi holdt på der til de unge kunne flytte inn i peisestua på menighetshuset. Der holdt vi på i mange år.
Ut av denne gruppen kom ungdomskoret REFLEKS. Det skjedde mens ungdomsgruppa enda var på Vardåsen skole. Første dirigent var William Glad, en oppgave han gjerne ville ha. Første opptreden var på en gudstjeneste i Randesund kirke. Koret sang pent og begynte med gospelen «Soon and very soon we’re going to se the king». Noen få forlot gudstjenesten, kan det være fordi sangen var på engelsk?
Koret holdt på i mange år under flere ledere. Koret varierte litt i repertoar og antall medlemmer.
Under John Yngvar Syvertsens ledelse ble Refleks et stort gospelkor. «Syver» ledet koret i mange år. Koret var populært blant de unge og det ble et stort kor. Syver tok koret med til New Orleans 2 ganger og gjorde stor suksess.
Det var høy lyd på konsertene og øvelsene, og pianoet fikk en tøff behandling. Men vi som hadde ungdommer med i koret, vi tålte det bra. Syver er nå musikalsk leder på Ansgarskolen og leder der et stort gospelkor.
Menighetshuset
Vi begynte å lengte etter å kunne holde våre møter i menighetshuset. Første møte der var 19/11 1975. Det var kameratslig samvær. Misjonsforeningen og Indremisjonen var innbudt. Det kom 200, fullt hus.
Vi satte optimistisk i gang med våre møter i MH. Fremmøtet var fortsatt dårlig, omtrent som før. En negativ tendens. Styret og menighetsrådet drøftet situasjonen. Indremisjonen var klar til å overta Søm kr.f., men det var det ikke stemning for.
Vi innkalte til allmannamøte i peisestua. Det kom mange, og vi fikk snakke godt sammen. Det gjaldt ikke bare onsdags-møtene, men de var en hovedpost. Indremisjonen og misjonsforeningen hadde sine faste møter på tirsdager på Strømme skole.
Onsdagsmøtene ble fordelt slik: Søm KrF fikk en onsdag, NMS og Indremisjonen flyttet sine møter fra tirsdag på Strømme skole til hver sin onsdag på menighetshuset. Den fjerde onsdagen fikk menighetens programkomite.
Vi inviterte biskop Olav Hagesæther (far til biskop Ole Hagesæther) 2 ganger for å holde inspirasjonshelg hos oss. Dette betydde mye for mange av oss.
Det ble likevel tungt å drive onsdagsmøter og det ble vanskelig å få noen til å stille i styret. Misjonsforeningen og Indremisjonen samlet sine medlemmer på sine onsdager.
Foreningene legges ned
Misjonsforeningen holdt på til 2005. Siste møte var i kirkestua i Søm kirke. Da ble misjonsforeningen lagt ned. Menigheten opprettet samtidig misjonsutvalg, og snart ble det startet misjonsprosjekter. Menighetens misjonsengasjement ble derved ivaretatt på en enda bedre måte.
For Søm KrF gikk det nok mot avslutning. Nå var det gudstjeneste hver søndag og mye aktivitet i menighetshuset. Møteformen med faste møter hver uke var nok over. På årsmøtet 9/11 1994 ble foreningen lagt ned.
Foreningen hadde helt klart en viktig oppgave da den ble startet i 1968. Vi hadde et behov for å samles om Guds ord.
Jeg tenker tilbake på de faste møtene, møteuker, fellesmøter, alle de store festene hvor det kom mange folk. Jeg husker alt med takknemlighet og glede. Vi fikk være med å fortelle evangeliet om Jesus.
Randesund 1 KFUK speidere
Etter foredraget mitt 14. mai har jeg fått vite at speiderarbeidet var startet opp allerede i april 1969 på Haumyrheia skole. Laila Brunvand var initiativtager og samlet 40 jenter til første møte 29/4 1969.
Da menighetshuset var ferdig, flyttet 50 speidere inn dit og de kunne benytte flere rom. I 1979 var de 80 speidere. De fikk sitt eget rom i kjelleren under barnehagen og et lagerrom innerst i kjelleren. I 1984 var det 103 KFUK-speidere. I 2004 flyttet de til Søm Kirke med en stor speider-gruppe. De la det meste av sitt speiderarbeid ute i det fri, men fikk lagerrom til teltene og speiderutstyret i kjelleren til Søm kirke. De fikk bruke «ungdomsrommet» etter behov.
Speiderne hadde et godt samarbeid med menigheten. I mange år ble det arrangert speidergudstjeneste, skisøndag og skogsmesse på Nygård.
I 2018 måtte gruppa legges ned pga for få ledere og patruljeførere. Da hadde Rita Galtelend og Kristin Ilebekk Olsen vært med i gruppa i over 40 år og «i tro på Guds hjelp» lagt ned et fantastisk arbeid.
Bygging av menighetshuset
Vi går tilbake til tiden rundt 1968 og menighetsrådet. Det var samme utfordringen med å ta seg av alle dem som flyttet til. Dette var hovedsak på menighetsrådets møter fra tidlig på 1960-tallet og fremover.
I 1968 var rådet var allerede godt i gang med saken «menighetshus». Menighetshuset skulle bygges og fylles med innhold. Et viktig verktøy i dette arbeidet var «Aksjon ansvar».
Formannen i menighetsrådet, Øyvind Laudal, hadde hørt om opplegget «Aksjon ansvar». Det var brukt i andre menigheter med godt resultat. Han fikk tilsendt materiell som rådet fulgte. Det gikk ut på å engasjere mange mennesker til å være med å utvikle menigheten. Det ble invitert enkeltpersoner fra foreninger og lag i hele menigheten og fra Torsvikheia kr.for. Disse personene ble en aksjonsgruppe, som igjen dannet grupper på 10-12 personer i hver gruppe.
Det ble 13 grupper med 130 medlemmer. De fikk utlevert heftet: «La oss samtale om vår kirke og vår menighet». Gruppene fulgte opplegget fra heftet og jobbet godt.
Snart kunne de sende sine forslag til aksjonsgruppen. Ut fra rapportene laget aksjonsgruppen et fyldig programforslag på 18 punkter med underpunkter.
Dette ble behandlet i aksjonens store festmøte på Haumyrheia skole 17/11 1970. På festmøtet ble programforslaget overrakt menighetsrådet til videre behandling. Sogneprest Bondevik avsluttet festmøtet og uttalte: at fikk den ånd og iver som rådet på festmøtet fortsette, ville det ikke ta lang før menighetshuset ville være en realitet.
Programforslaget ble en god rettesnor for dette menighetsrådet og for senere menighetsråd. Bygging av menighetshus hadde fått høy prioritet, en av gruppene brukte ordet «snarest». Ellers var det mange interessante forslag å arbeide med når menighetshuset skulle fylles.
Det var allerede regulert inn ei tomt til dette formålet. Det var ei fin tomt som lå i et område hvor en utbygger allerede var i gang. Menighetsrådet måtte så forhandle med utbyggeren om overtagelse av tomta. April 1970 kunne Leif Drangsholt melde at han hadde fått svar fra adv. Skadberg og utbygger Ekberg en om at saken om tomta var i orden.
I august 1970 la arkitekt Lauvland frem tegninger og en foreløpig kalkyle. Den var på 1.6 millioner. Da var det formelle på plass. Så kom komiteene i tur og orden.
Øivind Randøy ble en selvsagt leder av byggekomiteen.
Det var om å gjøre å få i gang finanskomiteen så vi fort som mulig, og komme i gang med innsamling av penger. Den ble ledet av Birger Kjølberg. Her er et lite avsnitt fra møtereferat 23/10 1970 der medlemmene takker for oppdraget og skriver sine første tanker: organisering av givertjeneste, sende søknad til kommunen om støtte. Det samme til byens banker, menighetsrådene (kollekt) og politiet (kaffebørs). Blant andre har vi tenkt julemesse, hobbyutstilling og marked. Finanskomiteen tok seg av søknader til kommunen, banker og større bedrifter.
Givertjenesten gikk ut på at vi gikk fra hus til hus og tigget penger til menighetshuset. Samtidig ba vi om ting til loppemarkedet og noterte adresser hvor vi kunne hente tingene. Det var snakk om møbler, tøy, sportsutstyr og mye annet.
Loppemarkedene hadde vi i gym.salen og i skolegården. Roald Korsvik og Arnfinn Mesel kjørte rundt alle veier på Sømslandet med høyttaler på taket og ropte ut at i dag er det loppemarked på Haumyrheia skole. Det kom mange folk og handelen gikk bra. Etterpå var der et stort lastebillass med brukelige og ubrukelige ting som ble kjørt bort.
De nye kirkeringene som Dagny Moen og Åse Kjølberg hadde dannet, tok seg av julemessene. Den første julemessa var allerede i 1972 i Ynglingeforeningens lokaler i Dronningens gate. Der holdt de også messene i 1973 og 1974. Siden har kirkeringene holdt julemesser hvert år opp til nå. Først i menighetshuset og siden i Søm kirke – i over 50 år. Så må jeg nevne det store lotteriet med fine gevinster. Hovedgevinsten var en bil. Det dro inn mange penger.
Så snart tomten var regulert og merket opp, ble første del av dugnaden satt i gang under ivrig og dyktig ledelse av Leif Drangsholt. Skog og kratt ble ryddet bort. Det som kunne brukes til brensel ble hugget opp og spart til peisestua. Vi fikk låne boreutstyr av Kasper Strømme. En dugnadsgjeng tok den tunge jobben å bore ut tomta.
Kasper Strømme var hoved-entreprenør. Han satte opp ei bygg-kran som vi fikk låne så lenge vi trengte den. Dugnadsgjengene ble organisert, og vi kjørte på så snart vi kunne komme til på bygget.
Vi hadde avtalt kvelder for dugnadsinnsats og mange sto på også på lørdagene. Da kom damene med kaffe og mat til oss.
Huset tok form, og ble klart for innflytning. Alle rommene skulle utstyres med møbler og kjøkkenet med moderne utstyr.
Et kirkerom må ha alter, døpefont og kirkesølv. Og selvsagt orgel og piano. Det ble prøvd forskjellige elektroniske orgler. Det ble til sist et elektronisk orgel med klang som var nærmest kirkeorgel. Dette orgelet havnet etter hvert i Hånes kirke.
Alterbordet ble gitt av Leif Drangsholt og alterduken ble brodert og gitt av hans kone, Kirsti. Dette alterbordet står nå på kirketorget i Søm kirke.
Alterveggen var bare en stor hvit flate. En tid var der et enkelt kors i smijern.
Senere fikk vi alterteppet, «Livets Hav», som ble vevet av Else Marie Jacobsen. Noen damer fra menigheten deltok i vevingen. Dette teppet pryder nå kirkestua i Søm kirke sammen med andre kunstverk som vi har fått av Else Marie Jacobsen.
Innflytting - vigsling
I november 1975 var menighetshuset klar for innflytting. 16/11 var det festgudstjeneste og fulle hus i menighetshuset.
Det startet med prosesjon.
Disse var med i prosesjonen:
Freddy Berg, representant for de unge
Tove Korsvik, representant for barna
Knut Larsen, representant for de eldre
Øivind Randøy, formann i byggekomiteen
Åse Kjølberg, komiteene
Arnfinn Larsen, formann i menighetsrådet
Leif Drangsholt, dugnadskomiteen
Så kom prestene:
Ole Øgaard, Sverre Olsen, Reidar Nielsen, Hjalmar Svennevik, Odd Knævelsrud, sogneprest Ottar Bondevik, domprost Arthur Thorbjørnsen og til slutt Biskop Erling Utnem.
Han gikk frem til alteret og tok imot de hellige bøker, lysestakene, døpefat, vannkanne til dåp, kalk og disk som prosesjonen bar inn, og han plasserte dem på alteret.
Refleks fremførte kantaten «Dette er dagen som Herren har gjort» under ledelse av William Glad. Biskopen talte og vigslet huset til kirkelig bruk. Om kvelden var det stor fest med domprost Arthur Thorbjørnsen som festtaler.
Da sto menighetshuset der klar til bruk.
Salme:
Midt i vår verden, her hvor vi bor.
Står et bygg som et tegn på vår tro,
Lyset og mørket, himmel og jord,
M;øtes her i en levende bro.
Midt i vår verden, her hvor vi bor.
Kimer klokker til alvor og fest.
Kristus er sentrum, korset met tre,
Det gir ly for hver søkende gjest.
Da hadde vi rom til disse aktivitetene:
Søm kristelige forening var først ute med onsdagsmøte 19/11.
Gudstjeneste ble feiret 23/11 med full sal.
Kirkeringene var godt i gang med forberedelser til julemessa.
Søndagsskolen fikk god plass til alle sine klasser i peisestua, festsalen og tilfluktsrommene.
KFUK-speiderne fikk bruke flere rom og fikk eget rom i 1979.
Ungdomskoret Reflex og Søm musikkor fikk sine øvelser i menighetssalen.
Ungdomsgruppa fikk peisestua.
Millies pigeforening for N.M.S. fikk bruke peisestua og tilfluktsrommene. Mange har nok hatt sine småjenter her.
Unge hjem ble startet alt i 1973 i forbindelse med Aksjon ansvar. De hadde sine møter i hjemmene og hadde flere fellessamlinger i peisestua. Kanskje noen ennå er i gang.
Nye aktiviteter:
Barnekor. Det ble startet barnekor. Det har hatt flere ledere opp gjennom årene. Elin Wikstøl var med å synge i koret til hun overtok hele koret. Hun og organisten vår, Reidar Skaaland, førte koret videre som Rabakoret. Med sine egenkomponerte friske melodier og gode tekster har de vært inspirasjon for andre barnekor vidt omkring. Koret har alle årene vært til stor velsignelse og betydning for menigheten.
Midi kom fort i gang. De har holdt på til i dag og har hatt mange ledere opp gjennom årene. De kan feire 50-års jubileum neste år.
Mannsarbeid var i skuddet på den tiden. Hver menighet hadde sitt mannsarbeid. Vi startet også opp vår mannsgruppe. Vi hadde andakt og iblant foredrag. Jeg husker at vi laget sopelimer til julemessa, og Jan Halvorsen holdt kurs for oss om knytting av knuter. Det var ikke så lenge vi holdt på.
Menighetskoret ble ledet av vår første organist, Arne Andresen.
Så ble Reidar Skaaland organist og startet menighetskoret Laudamus.
Randesund messingensemble, ledet av Leif Rosseland, gledet menigheten med fin musikk til høytidene og utegudstjenester.
Givertjenesten. Det har vært givertjeneste fra vi begynte byggingen av menighetshuset, men fra 1986 ble den satt i system.
Vi hadde nå res.kap, klokker, kirketjener og organist lønnet offentlig. Vi trengte kateket og diakon, og etter hvert også lønnede ungdomsarbeidere. Disse lønningene måtte vi administrere og betale selv. Vi hadde jo et arbeidsgiveransvar å tenke på hver gang menighetsrådet spurte om penger til flere ansatte. Takket være givertjenesten har det gått bra.
Det var bruk for mange frivillige. Mange i menigheten ble oppringt eller fikk besøk med anmodning om å gå inn som ledere og hjelpere i forskjellige aktiviteter og ikke minst til menighetsrådet. Rådet hadde da ansvar for Hånes og ytrebygda og skulle helst være representert av alle.
Noen tall fra byggeregnskapet
Menighetshusets del av bygget 1.710.673
Kalkulert 1.600.000
Finansiert ved:
Støtte fra kommunen 500.000
Tomt betalt av kommunen 40.000
Gaver og div. aktivitet fra finanskom. 500.843
Lån Gravlegatene 250.000
Banklån 419.830
325.000 av banklånene ble opprettet i nov. 1972 som byggelån, garantert av 13 personer i menigheten ved selvskyldnerkausjon på 25.000 kroner hver. Lånet var avdragsfritt i 5 år. Rentene ble betalt av giverne. Etter 5 år måtte det betales avdrag. Mange givere overtok lånene for å fortsette å betale avdrag og renter eller å innfri sin del. Resten av lånene gikk inn i menighetens regnskap. Bankene som gikk inn i ordningen var DnB ved Bendiks Gunvaldsen og Privatbanken ved Harald Linnebo.
Menighetshusets økonomi
Menigheten var eier av huset og måtte betale ned gjeld og holde huset.
Noen av menighetens faste inntekter de første årene:
Leie av lokaler til gudstjenester og forordnede møter. Beregnet til ca. 60.000.-Tilskudd fra brukerne, med et årlig arrangement til inntekt for huset 6-10.000,-Kollekt ca. 10-20.000 de første årene.
Loppemarkeder, private gaver. Også da var vi avhengige av julemessa og givertjenesten.
****
Det startet i 1968 ved at 2 naboer snakket sammen på fortauskanten. Det ble startet forening, et hellig samfunn, bygget på frivillighet og støttet av bønnegrupper.
Salme:
Midt i vår verden, her hvor vi bor,
kommer Kristus som morgenens gry.
Vi er hans kirke, vi er det bygg
som han reiser på ny og på ny.
T: Arne E. Sæther 1970 M: Arnfinn Øien 1970