13/3- 2026
Om lidelse og håp
Vi befinner oss midt i fastetida. Verden ser mørk ut, og vi er på vei mot Frelserens kors og pine. Finnes det glimt av håp i lidelsen?
Den tyske teologen Jürgen Moltmann opplevde som 17 åring å bli utkommandert som soldat i den tyske nazihæren. Etter Tysklands kapitualsjon ble han krigsfange i England, og pintes ved tanken på nazistenes handlinger. Han forteller: «Vi hadde unnsluppet, men vi hadde mistet alt håp. Men i mørket fikk jeg se Guds lysende ansikt. Jesus fant meg. Han kom til meg i min forlatthet og førte meg til ny oppstandelse og liv.»
Han kjente seg igjen i salme 39 der det står: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Så leste han i Markusevangeliet at det var Jesu dødsrop. Da følte Moltmann at han hadde en bror som forsto ham midt i hans forlatthet. «Det var Jesu forlatthet som frelste meg,» sier han.
Moltmann utviklet en Håpets teologi. Han skriver: «Å leve uten håp er å slutte å leve. Helvete er håpløshet.”
Håpet er knytta til at Gud er midt i lidelsen. Hvis Gud ikke lider med menneskene, er han ikke kjærlighet, sier han. Slik er korset ikke bare et symbol på frelsen, men også et sår i Guds eget hjerte, der Gud solidariserer seg og blir et med menneskenes smerte.
Det er ord til trøst midt i en mørk verden, på vei mot påske.
Vi er ikke alene. Gud er her sammen med oss. Ja, sier Moltmann, håpets teolog: «Gud gråter sammen med oss så vi en dag skal få le sammen med ham.»
Vi ønsker hverandre Guds lys og nærvær over alle slags dager.
Torill Farstad Dahl, sogneprest
6/3- 2026
Lysets barn
Jeg har behov for å holde fast på de gode, håpefulle, varme bibelordene denne fastetida. Det er så mye som er løst i denne verden – jeg trenger noe som er fast. Ikke bare fast, men godt! Noe som kan knytte min tro sammen med andre som tror – slik at vi sammen kan være tro-faste mot det som vi er kalt til: Å være lysets barn.
I fastetida møter bibeltekstene oss med ondskap og fristelser, konfrontasjoner, prøvelser, kamp og dom.
Virkeligheten møter oss gjennom nyhetene med krig, bomber, terror, korrupsjon, løgn og svik.
Det kan bli for mye for et lite menneske, et menneske som noen ganger lurer på hvor håpet ble av i denne mørke verden. Et menneske som ikke helt våger å løfte stemmen og si noe om Guds trofasthet og nærvær også hos den som lider. For det er nesten så vi ikke våger å tro det selv.
Men vi trenger ikke være beskjedne på Jesu vegne.
For Kristus lyser i oss og for oss. «En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn!» skriver Paulus (Ef 5, 8)
I all beskjedenhet: Vi er lysets barn.
Det er en tanke å varme seg på.
Velsignet helg
Sogneprest Torill