ANDAKT I FASTETIDEN ved Diakonmedarbeider Frode Stenberg-Eriksen

Kjære alle sammen.

Nå står vi i fastetiden. Askeonsdag markerte en overgang- fra hverdagens rytme til en tid med ettertanke, stillhet og håp. Fastetiden handler ikke om å bli strengere med seg selv, men om å åpne rom for det som gir liv.

 

Asken minner oss om at livet er sårbart. Vi er støv, og vi skal bli til støv. Men samtidig minner den oss om at Gud skaper nytt liv av støv. Fastetiden er derfor en tid for å vende seg mot Gud – ikke med prestasjon, men med ærlighet.

 

Samlingsbønn: Kjære Gud, du som kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv.

 

I dag samles vi foran deg ved starten av fastetiden. Minn oss om at vi er støv – men også om at vi er elsket. Gi oss ro i hjertet, lys i tankene og håp i dagene som kommer.

 

Vær nær alle som er slitne, urolige eller ensomme. La ditt nærvær bære oss, slik du bar Adam og Eva da de gjemte seg, og slik du bar Jesus gjennom ørkenen.

Hold oss i din kjærlighet, nå og alltid. Amen

 

«Mellom støv og håp»

Askeonsdag og fastetidens første søndag henger tett sammen. Asken minner oss om at livet er skjørt. Fortellingen om Adam og Eva minner oss om at mennesker i noen sammenhenger kan ta valg som gi konsekvenser for fremtiden, både kortsiktig og langsiktig. Derimot i fortellingen om Jesus i ørkenen viser oss at Gud aldri går fra oss – heller ikke når livet er krevende.

 

I 1. Mosebok hører vi om Adam og Eva som gjemmer seg når de har noe de skammer seg over. Det er et sterkt bilde: mennesker som gjemmer seg for Gud i stedet for å søke Gud. For det første Gud gjør, er å lete etter dem. Han spør: Hvor er du? Det er ikke et spørsmål om kontroll, men om omsorg. Gud søker mennesket.

 

I evangeliet møter vi Jesus i ørkenen. Han er sulten, sliten og alene. Det er oftest da at fristelsene kommer, og noen ganger virker de uoverkommelige.

Når vi er svekket, når kroppen ikke orker som før, når minner blir tunge, når ensomheten presser på, kan en legge lokk på følelsene og en blir mer mottakelig for å velge den lettvinte løsningen eller det som gir kortvarig mening.

Om en søker Gud i slike omstendigheter, så kan han vise oss en vei. Han lar oss reflektere over valgene. Jesus i ørkenen ble fristet til bristepunktet, og Gud viste seg gjennom sitt nærvær. På lik linje med Jesus, står vi ikke alene.

 

Jakob skriver at Gud ikke frister noen. Gud er ikke ute etter å teste oss. Gud er den som bærer oss. Den som gir styrke. Den som reiser oss opp når vi faller.

Fastetiden er derfor ikke en tid for å bli mindre verdt, men en tid for å bli mer holdt. Mer sett. Mer elsket. Det handler ikke om å gjøre seg fortjent til noe, men om å åpne rom for det som gir liv: et vennlig ord, en stille bønn, en hånd å holde i, et minne som varmer.

 

Asken sier: Du er støv

Evangeliet sier: du er elsket

Fastetiden sier: Gud går med deg – gjennom alt.

Salmer: Nærmere deg, min Gud, O Jesus, du som fyller alt i alle, og Kjærlighet fra Gud.

 

foto: Nancy Anti

 

Sámegilli jorgalan Jaana Walle:

 

Gutnagaskavahkku ja Fastoáiggi 1. Sotnabeaivi gullet oktii. Gutna muittuha min eallima rašivuođas. Muitalus Adamis ja Evas muittuha das ahte olmmoš muhtun oktavuođain dahká válljejumiid mat váikkuhit boahtteáiggi, oanehut ja guhkkit áigái, Muitalus Jesusis sáttomeahccis baicce čájeha ahte Ipmil ii goassige guođe min – ii dallege go eallin lea garas.

 

1.Mosesagirjjis gullat mo Adam ja Eva čiehkádeigga go sudnos lei juoga man dihtii heahpaneigga. Dat lea fámolaš govva: olmmoš guhte čiehkáda Ipmilis dan sadjái ahte ozašii su. Vuosttaš maid Ipmil dahká lea ohcat sutno. Son jearrá: gos don leat? Ii leat gažaldat stivrrejumis muhto fuolahusas. Ipmil ohcá olbmo.

Evangeliumas mii deaivat Jesusa sáttomeahccis. Son lea nelgon, váiban ja okto. Dalle han geahččalusat dávjjimusat min deivet, ja muhtumin orrot nu vuoitemeahttumat.

 

Go leat vuoimmehuvvan, go rumaš ii šat veaje nugo ovdal, go muittut losidahttet, go oktovuohta deaddá, olmmoš sáhttá hehttet dovdduidis ja válljet álkimus čovdosiid dahje dan mii addá ulbmila dušše onehisáigái.

Jos olmmoš diekkár dilis ohcá Ipmila, de Ipmil sáhttá čájehit midjiide geainnu. Son diktá min guorahallat iežamet válljejumiid. Sáttomeahccis Jesus geahččaluvvo buot losimus vugiin, ja Ipmil čájehii iežas sutnje lagasvuođainis. Seammá láhkai go Jesus, eat mii ge leat okto.

 

Jakob čállá ahte Ipmil ii geahččal geange. Ipmil ii hálit iskat min. Ipmil lea dat guhte guoddá min. Son guhte addá fámuid. Son guhte čuoččaldahttá min go jorralit.

 

Danin fástoáigi ii leat áigi goas mis lea unnit árvu, baicce áigi goas ain eanet áimmuhuššojuvvot. Eambbo oidnojuvvot. Eambbo ráhkistuvvot. Ii leat sáhka das ahte mii ánssašeimmet eambbo, muhto baicce ahte mii čáhkket saji dasa mii addá eallima: ustitlaš sátni, jaskes rohkos, giehta masa dollet, muitu mii ligge.

Gutna cealká: don leat gávja,

 

Evangelium cealká: don leat ráhkistuvvon,

Fástoáigi cealká: Ipmil vádjola duinna ovttas – buot áššiid čađa.