Innledning
Visjonen til Kristiansund menighet er å være brobyggere mellom alle mennesker og Gud. I BRO-modellen snakker vi om oss selv som en menighet som ønsker å være Bekjennende, Raus og Omsorgsfull.
Disse tre hører uløselig sammen, men i dag vil jeg særlig løfte fram det å være bekjennende, ikke som noe tungt, privat eller moraliserende, men som noe dypt fellesskapsbyggende. Noe som faktisk gjør det mulig å bygge broer.
Bekjennelsen: å stå i sannhetens lys
Ordet bekjennelse betyr i bunn og grunn å si det samme som, å stemme overens med sannheten. Bekjennelse handler ikke om å si det som er riktig eller det som høres bra ut, men om ærlighet. Å snakke sant om Gud, om oss selv og om verden rundt oss. Det handler om å våge å stå i lyset.
Som det står i 1. Johannesbrev 1:7
Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd.
En bro bygges ikke der alt allerede henger sammen, men der det finnes avstand, brudd eller usikker grunn. Broer oppstår fordi noen våger å ta avstanden på alvor. Ofte starter brobyggingen nettopp i bekjennelsen, når vi setter ord på det som er sant, også det som er vanskelig.
Her ligger det en tosidighet. Vi erkjenner avstanden, samtidig som vi ser at det er verdt å krysse den, at det finnes håp på den andre bredden. Denne spenningen uttrykkes tydelig i to faste elementer i gudstjenesten vår, syndsbekjennelsen og trosbekjennelsen. La meg si litt om begge.
Syndsbekjennelsen
Noe av det første vi gjør i gudstjenesten, er syndsbekjennelsen. Det er kirkens felles øyeblikk av ærlighet. Her finnes ingen pekefinger og ingen utlevering. Det er et rom preget av stillhet, sannhet og nåde.
Når vi bekjenner synd sammen, erkjenner vi at vi alle er avhengige av nåde. Ingen står over andre. Ingen kommer til Gud med bedre forutsetninger enn resten. Skillet mellom de sterke og de svake, mellom de som får det til og de som strever, mister sin kraft. Vi møter Gud uten masker.
Slik blir syndsbekjennelsen en felles erkjennelse av at terrenget er kartlagt. Vi trenger en bro. Den plasserer oss alle på samme sted, i behov av den samme nåden. Men hvis dette var alt, ville vi stå igjen med maktesløshet og fortvilelse. Syndsbekjennelsen roper etter et svar. Hva nå?
Trosbekjennelsen
Senere i gudstjenesten reiser vi oss og sier trosbekjennelsen. Det vi gjør da, er ganske bemerkelsesverdig. Vi sier ikke først og fremst: «Jeg har forstått alt» eller «jeg har sterk tro». Vi sier: Jeg hører til.
I trosbekjennelsen legger vi ikke bare ord på hva vi tror, men på hva vi bygger på. Den peker på fundamentet og materialene som bærer troen vår. Troen er ikke noe vi finner opp selv, og heller ikke noe som hviler på spekulasjoner eller personlige teorier. Den er forankret i det Gud har gjort i historien, i vitnesbyrd, erfaringer og liv levd i etterfølgelse gjennom mange generasjoner.
Trosbekjennelsen er derfor ikke en intellektuell test som må bestås. Den er en felles solid bro, allerede påbegynt av dem som har gått foran oss, og som fortsatt bærer oss når vår egen tro er svak. Mange har erfart at de låner ordene i trosbekjennelsen fordi de selv ikke helt klarer å formulere sin tro. Nettopp da viser bekjennelsen sin styrke. Den holder oss oppe når ordene våre ikke strekker til.
Når vi bekjenner troen sammen, sier vi stille til hverandre at du ikke står alene. Din tvil diskvalifiserer deg ikke. Din tro bæres av fellesskapet. I trosbekjennelsen knyttes vi sammen, ikke bare med hverandre her og nå, men med kirken gjennom tidene. Her starter selve brobyggingen. En bro mellom menneskene og Gud, en bro oss i mellom, og en bro mellom vår tid og dem som har gått veien før oss. Trosbekjennelsen minner oss om at troen er noe vi mottar og deler.
Som vi hørte i stad i 1. Johannesbrev 1,7, renser Jesu blod oss for all synd når vi vandrer i lyset. Evangeliet minner oss om at Jesus allerede har lagt grunnsteinen, og at han er arkitekten og den fremste brobyggeren. Gjennom ham er avstanden mellom oss og Gud gjennopprettet, og forsoning gjort mulig. Hans liv, død og oppstandelse bærer våre byrder og åpner veien hjem. Trosbekjennelsen peker derfor både bakover – til troens solide fundament – og fremover, til håpet og fellesskapet som Jesus gir oss.
Bekjennende liv, også utenfor gudstjenesten
Det vi øver på i liturgien, er ment å prege hele livet. Vi er ikke statiske. Vi er i bevegelse. Vi tar skritt på broen.
Se for deg dette: hver gang vi bekjenner våre synder, legger vi byrdene fra oss, som om de kastes fra broen og ned i havets dyp. Hver gang vi bekjenner vår tro, fester vi blikket på målet. Begge deler gjør vi sammen.
En bekjennende menighet blir et sted der mennesker tør å komme som de er. Ikke fordi kravene er lave, men fordi rommet for sannhet er stort. Vi senker ikke standarden for livet med Gud, men vi senker terskelen for å komme nær ham, fordi det er der nåden møter oss.
Sannheten vi bekjenner og deler, er en sannhet som løfter oss ut av selvopptatthet, fordømmelse og offerrolle. Den hjelper oss til å leve som levende steiner, mennesker som bygger broer.
Avslutning
Bekjennelsen gir oss et sunnere forhold til både fortid og fremtid. I syndsbekjennelsen får fortiden sin rette plass. Ikke fornektet, ikke bortforklart, men lagt i Guds hender. Skyld og nederlag får ikke lenger definere hvem vi er. Samtidig gir trosbekjennelsen fremtiden sin retning. Den peker på håpet vi bygger livet på, et håp som ikke springer ut av ønsketenkning, men av det Gud har gjort og fortsatt gjør. Slik blir vi bevart fra å bli fanget av fortidens tyngde eller fremtidens uro. Bekjennelsen forankrer oss i troens fundament og åpner oss for troens håp, slik at vi kan leve mer frimodig og helhjertet i nuet. Mer til stede for Gud, hverandre og oss selv.
Skal vi være brobyggere mellom mennesker og Gud, må vi våge å stå i sannheten sammen. Ikke hver for oss, og ikke bak fasader.
I trosbekjennelsen står vi på broen.
I syndsbekjennelsen legger vi ned byrdene.
Og i møtet med nåden får vi gå videre.
Slik blir det å være bekjennende ikke en byrde, men en vei der vi inviterer og bærer hverandre i forsoning, håp og fellesskap gjennom Jesus.
Amen.
Om andakten
Denne andakten er en del av en serie som holdes på Hyggestund i Kristiansund menighet. Vi samles første og tredje torsdag i måneden kl. 11.00. Alle som ønsker er hjertelig velkommen til å være med.
For dem som ikke har anledning til å delta, blir andaktene også publisert her på nettsiden.