Tekst skrevet av Biskop Ole Kristian Bonden
"Det leter mange etter nå enten man sverger til gud eller ikke", skrev Aftenpostens kommentator Nazneen Khan-Østrem i en kronikk rett før påske i fjor. Der minnet hun om påskens grensesprengende budskap i møte med livets og verdens bølgedaler, og la til: "Jesus døde tross alt ikke på korset for at nordmenn skal ha påskeferie."
"Jeg er redd for å bli redd" sier Peder (15) i NRK dokumentaren "Team Pølsa". Det er flere enn meg som lot seg imponere og berøre av de seks ungdommene og deres coach Øystein "Pølsa" Pettersen. Seks ungdommer med ulike diagnoser og funksjonsnedsettelser som skal gjennomføre et skirenn under ski-VM i Trondheim. Etter første episode begynte jeg bare å gråte, fordi jeg ble så overvelda av den virkeligheten som skylder over meg der jeg sitter i godstolen.
De lever med uhelbredelige diagnoser og døden så tett på kroppen. Og de er jo bare barn. Og selv om de skulle greie å komme i mål i skirennet, blir de jo ikke helbredet. Men Peder er sterk og utholdende, med følelsene utenpå kroppen og med et stort hjerte for alle. Og det er de menneskelige egenskapene som rører meg mest. Mot, ydmykhet, men også sinne. Hvordan de er med hverandre, som lag. Og da den beskjedne og lavmæte Sunniva (14) - lagets trygge havn og kaptein - holder i stavene sammen med Syver (13), han som inspirer og tar utfordringer på strak arm og ser løsninger til tross for barnedemens og at han ikke lenger ser - og sammen kjører ned den bratteste bakken i Granåsen på isføre og med dødsangsten i sporet i siste episode - minner det meg samtidig om håpet i den tomme graven. For hva er håp? Og hva slags framtid kan vi håpe på?
Helt sentralt i påsken og i den kristne tro er håpet. Håp for oss selv og for verden - basert på oppstandelsestroen. For det kristne håpet er noe annet enn optimisme og tro på framskritt og framgang. Håpet som vekkes ved den tomme graven er noe annet, forankra både i Guds skapervilje og Gudsrikets løfte. Håpet handler om hva slags makt som ytterst sett er sterkest, og hva slags Gud vi egentlig prøver å sette vår lit til. Det er et håp som er uløselig forankra både i korset OG den tomme graven. Det er forankra i Jesus selv. Han som gjør at også vi kan holde fast i håpet om Guds nærvær i lidelsen, om oppreisning på tilværelsens bunn, og kjærligheten som er sterkere enn døden.
Evighetshåpet er kanskje ikke det vi er aller mest opptatt av i vår tid, men håpet som ligger i den tomme graven handler i sitt ytterste om evigheten. Det handler ikke bare om håpet om bedre tider, men seieren over døden