I det vesle Jesus-barnet møter vi en Gud som våger å være liten, som våger å være nær. Han kom til oss som et nyfødt barn, det skjøreste og mest verdifulle vi har, helt avhengig av menneskene rundt seg. Barnet i krybben minner oss om vår egen sårbarhet og avhengighet.
Det var Maria som bar han frem, fødte han i en stall og ga ham varme og nærhet. I Marias omsorg for barnet gjenkjenner vi kjærligheten fra Gud. Og i Jesu tillitsfulle blikk aner vi julemysteriet; At Gud overgir seg i menneskenes hender. Gud gjør seg til ett med alle i verden som er forsvarsløse, maktesløse og svake. Slik utfordrer han oss til å gjenkjenne Gud i alle mennesker – også i oss selv. I barnet blir avstanden mellom oss viska ut.
Juleevangeliet lar oss ane det mysteriet det er, at livet har et feste som er så uendelig mye større enn våre egne krefter. Verden og livet hviler i en kjærlighet som skaper lys der mørket råder, rettferdighet der urett er begått, tro der fortvilelsen har festet taket. Julebudskapet er så storslått, og samtidig så nært. Det er et under og en gave. Det er Ordet som blir menneske, og som tar bolig iblant oss. Det er Guds sønn, lagt i våre hender.
Du ser på meg blidt og stille –
da undres jeg over at ord
som Angsten og Hatet og Hevnen
er kjent av noen på jord.
Så lenge et hjerte skapes
hellig og reint som ditt,
skal mennesket tro og håpe
trass alle tap det har lidt.
Jeg løfter deg, barn, som en visshet
mot skjæret av Ragnarok-rødt:
I lyset av regnbuens løfte
blir barnet – vår frelser – født.
Hans Børli “Barnet”
Velsignet jul!
Biskop, Ole Kristian Bonden