Denne teksten er en skrevet versjon av en innledning Sissel Håve Smørvik holdt under FBHOs nettverkssamling 7. november.
Jeg heter Sissel Håve Smørvik og for litt over 13 år siden, startet jeg i jobben min som diakon i Trondheim.
Mine erfaringer var knyttet til jobben som diakon på Stjørdal, cirka fire mil nord for Trondheim, der jeg selv bor. Stjørdal er som er en slags by, men først og fremst er en liten landsby og ei stor bygd. Der jobbet jeg som diakon i 12 år, før jeg jobbet noen år i psykisk helsevern.
Jeg gjorde meg noen tanker før jeg startet jobben i Trondheim, og så for meg en ganske stor avstand mellom folk. Det er jo en bymenighet. Men jeg ble svært overrasket over en diakonal bevissthet, mye omsorg mellom mennesker og ble tatt imot med stor varme.
Etter hvert forsto jeg at her hadde det vært diakonisser allerede på slutten av 1800-tallet. Det har nok satt sitt preg på menigheten. Jeg ser for meg denne varme tradisjonen som et gammelt ullsjal.
Jeg startet mitt arbeid som man bør, med kartlegging av menigheten, og fant fort ut at her bor det folk fra mange forskjellige kulturer. Og de bor i forskjellige gater uten å ha særlig kontakt med hverandre.
Et nærområde med kontraster
På den ene siden av Innherredsveien har vi store eneboliger der det bor godt etablerte familier og eldre, norskættede mennesker. På den andre siden av veien er det massevis av kommunale boliger. Så er det noen områder med blokker der det bor unge folk i etableringsfasen, som har råd til å leie eller eie bittesmå leiligheter. Helt ned mot jernbanen har vi Svartlamoen som er et alternativt boligkonsept der folk bor billig, men dårlig. Her er de opptatt av det sosiale og muligheten til å utforme sin egen bolig slik de selv vil.
Midt i alt dette, har vi ei stor, vakker kirke, Lademoen kirke. Den ble bygd i 1905, og er ikke nødvendigvis så veldig praktisk, men den er stor.
Det lå en gang en gammel sjokoladefabrikk rett ved kirka. For 13 år siden, da jeg startet tjenesten min i Lademoen, ble den brukt som skole for voksne innvandrere. For å komme til denne skolen, tok folk buss fra hele Trondheim, og bussen stoppet rett utenfor kirkedøra. De gikk fra busstoppen og nærmest krysset kirketrappa for å komme til skolen og språkopplæring der.
Under kartleggingen min, så jeg snart at vi måtte starte et arbeid for innvandrere, våre nye landsmenn, som bor og beveger seg i vår bydel. Det var farger, sjal, mørkt hår og uforståelige språk.
Jeg ser for meg denne nye virkeligheten som et silkesjal. Byen har nå innvandrere fra alle slags kulturer, annerledestenkende nordmenn, folk med nye behov og ønsker.
Sissel Håve Smørvik sammenligner de to verdenene som møtes i Lademoen som to ulike sjal: Et gammelt, varmt ullsjal som representerer den etablerte menigheten og et fargerikt silkesjal som representerer den nye, flerkulturelle virkeligheten kirken står i. Bildet er fra nettverkssamlingen 7. november, der denne teksten ble framført.
Når menigheten ikke er enige om endring
Vi startet en språkkafé. Dette har jo blitt en suksess, men oppstarten skapte mye diskusjon i diakoniutvalg og menighetsråd. For innvandrerne var jo ikke medlemmer av Den norske kirke. Hvorfor skulle da diakonen jobbe med dem? Og vi kjenner dem jo ikke. Og det skaper flere og andre oppgaver. Og før brukte vi å...
Ja, akkurat sånn er det, før brukte vi å gjøre så mye annet.
Men nå var det noen trengte oss. Og kirka sto stort sett tom. Det var gudstjenester på søndager, og dit kom 10-20 eldre mennesker. Noen flere, de gangene det var dåp.
Jeg tror dette var noe av starten på en bevissthet om det at vår kirke skal være i dialog med samfunnet. Men hvordan gjør man det, samtidig som man tar vare på det man skal ta vare på? Det er tross alt mektige og viktige tradisjoner som skal leve videre.
I dag trenger vi fremdeles den diakonale bevisstheten som møtte meg da jeg kom til menigheten første gang. Vi trenger hjertevarmen til de som har bodd her hele livet. Vi trenger arven og vi trenger kirkas budskap.
Så hvordan kan man ta vare på noe som noen bærer, når de ikke er enige i at noe skal endres?
Akkurat det at kirka sto mye tom, ble en motivasjon for å tenke nytt.
Barnas katedral i er en av Lademoen kirkes store satsninger. Barnas Katedral bygges av og med barna i samspill med voksne. Her skapes åpne rom hvor barn fritt kan bevege, tenke og undre seg. Kreativiteten utforskes gjennom ulike kulturelle aktiviteter.
- Drømmen var å fylle kirka med barn
Diakoni er ofte av en slik art, at det er godt mulig å svelge det selv om man ikke er helt enig i første omgang. Diakoni er også det eneste som kan utløse penger fra for eksempel kommunen, og i Trondheim har vi opplevd at ordfører har uttrykt svært god støtte til diakonalt arbeid og diakonene.
Språkkafeen ble starten på en god kontakt med mennesker i nabolaget. Det handlet ikke bare om innvandrere som trengte hjelp med norsk. Det var også frivillige som ønsket å bidra, som ønsket å bli kjent med naboene sine. Vi prøvde å ta vare på den varmen som var der fra før. Språkkafeen vokste og ble til to språkkafeer. Vi arrangerte internasjonal kurvfest og fikk laget ei veldig flott kokebok. De frivillige ble inspirert, og det samme med ansatte og deltakere.
Men noe manglet fortsatt. Barna!
Lademoen kirke var ikke helt tom, men det var ingen barn der. Det ble forsøkt et barnekor, men det ramlet sammen etter hvert. Vi startet kirkemiddag, og noen barnefamilier kom. Også skjedde det en stor dreining, vi startet et forprosjekt i håp om å bli Barnas Katedral. Drømmen var å fylle kirka med barn.
Hvordan bli enige om hvem vi selv er?
Etter hvert gikk vi fra null barn til godt over 3000. De siste årene har arbeidet vokst veldig fort. Og jeg tror vi har voksesmerter.
For når vi vokser så fort, og med helt nye generasjoner, hvor blir det da av de gamle verdiene og varmen som vi skulle ta vare på? Her kommer helt nye tanker inn, og nye forsøk på å nå nye mennesker. Og i alt dette, rekker vi ikke å kjenne på og bli enige om hvem vi selv er.
Her kommer Fremtiden bor hos oss inn. Vi trenger et utenfrablikk, ro til refleksjon og hjelp fra andre. For vi kan ikke mist oss selv, og vi vet at vi er en kirke.
Men vi vet ikke helt hvordan vi skal være en kirke i tida som kommer.