Liker dere å tenne bål ute? Jeg husker at da jeg skulle få med vår mellomste på tur så var det mye overtalelse som skulle til. Men da vi tente bålet var det som om bålet tente en ild også inne i henne. Da snudde humøret, hun danset rundt, brøt kvister og matet bålet med det hun fant rundt seg.
I dag har vi hørt tre ulike tekster om bålet. Vi har hørt om bålet på stranden, vi har hørt om Gud som tok plass i en brennende tornebusk i det han snakket til Moses og vi har hørt om ildluer som satte seg på hodene til folk som tegn på at de fikk den hellige ånd.
Akkurat det skjedde bare den dagen. Når Den hellige ånd i dåpen kommer ned over barna skjer det uten av vi kan se det. Men det er likevel fint å tenke på at Den hellige ånd lever som en varm glød inni oss, og som en kraft i livet vårt. Jeg liker at Jesus tar i bruk enkle konkrete bilder for å fortelle oss hvem han er. Bålet eller ilden er et slikt bilde.
Og det er noe med bålet. Bålet virker samlende på oss. Når vi sitter rundt et bål er vi alle på samme nivå. Det er godt å få en plass der når man er våt og kald etter en lang skitur eller etter en natt på sjøen. Det er i seg selv grunn nok til å sette seg ned. Og det å samles rundt et bål gjør at alle kan rette oppmerksomheten til ilden. De som samles rundt bålet må ikke se på hverandre hele tiden. De kan gjøre seg opptatt av å legge på mer ved slik datteren min gjorde, eller blåse liv i de kubbene som har ligget der en stund. Og så er det noe med bålflammen. Vi har respekt for den samtidig som vi omfavner den. Etter hvert begynner den å leve sitt eget liv inni oss, som en varme, en glede vi ikke visste at vi trengte. Når man sitter rundt et bål er det naturlig å av og til sette seg nærmere, og av og til plassere seg lenger unna. Vi kan komme og gå litt som vi vil.
Da Jesus, etter oppstandelsen, kom gående på stranden en tidlig morgen så han ut som en tilfeldig forbipasserende. Men så ropte han på disiplene i båten og ba dem kaste ut noten på høyre side. Og de fikk fisk i mengdevis, etter å ha opplevd en svart natt. Slik viste han dem hvem han var og hvilken makt han hadde. Men etterpå satte han seg ned ved bålet som om det var en helt vanlig dag. Der satt han og lyttet etter alle de usagte spørsmålene disiplene ikke turte stille. Ingen av dem våget å spørre ham hvem han var. Men de visste likevel at det var ham. Han kom dem i møte på deres egen hjemmebane. Og han snakket språket deres i det han tente bål og stekte fisk, et språk som fortalte dem at hans kjærlighet stakk seg lenger enn deres svikt. Og i sin hjelpeløshet og som en bønn de ikke våget sette ord på uttrykte disiplene det Trygve Skaug sier i sangen: «Spare en plass til meg.»
Når jeg blir til en mann
jeg ante at jeg er
og mine skjøreste netter tvinges ut i alt slags vær
og prisen blir for høy for å følge etter deg
da er alt jeg har en bønn om at du sparer en plass til meg
Plis si det er sant at du kan tåle alt jeg bar
for jeg har tusenvis av spørsmål for hvert bidige svar du har
Når ingen sjangser er igjen
jeg ber om nåde på kreditt
når gribbene i lufta blir enige om å vente litt
så si det fins en Gud som har et rom igjen hos seg
en Gud som hørte bønnen om å spare en plass til meg.
Jesus hører alle våre usagte ord og uuttalte ønsker. Og jeg tror mange av oss har lyst å stemme i den bønnen til Trygve Skaug. For vi håper det finnes en som kan spare en plass til oss. Vi trenger en som kjenner til våre liv uten å kommentere dem, en som bare setter seg ned og er der. Vi har bruk for en som tar plass ved siden av oss, en som omfavner alt vi distraheres av, preges av, bærer på og som tar imot det vi ikke orker bære mer. Vi behøver en som forstår uten at vi trenger å si noe, en som tilgir når vi svikter, en som aldri slutter å elske oss, selv når vi er helt umulige å elske.
Jesus er på en måte selv det bålet i livet vårt som aldri slutter å brenne, som hele tiden inviterer oss tilbake til oss selv og hverandre. Han er den som ber oss sitte ned og dele det vi har, til glede for ham og andre.
Hans kjærlighet til oss er ikke avhengig av hva vi klarer og kan, den er heller ikke avhengig av om vi føler den. Det eneste den er avhengig av er å bli tatt i bruk slik at den får åpnet rommet igjen, laget plass for oss og alle andre enten vi er samer, kvener, skeive, straighte, kvinner, menn, barn eller voksne. Guds kjærlighet strekkes ut til oss alle, slik vi er.