Når man møter Marit Bekken, merker man raskt en ro og ettertenksomhet som preger både stemmen og blikket. Hun smiler ofte, ler lett – og tenker seg godt om før hun svarer. Det er kanskje nettopp denne tilstedeværelsen som har gjort henne til en så høyt verdsatt prest og medmenneske gjennom mange år.
En vei som fant henne
– Jeg har nok alltid hatt en leder i magen, sier Marit. Som eldst i en søskenflokk og aktiv i ungdomsarbeid, tok hun tidlig ansvar. Hun holdt sin første andakt som ung jente – og selv om hun ler av at den kanskje ikke var helt teologisk korrekt, ble det starten på en livsvei som etter hvert førte til teologistudier.
– Jeg begynte med kristendom, så tok jeg mellomfag, og så til slutt teologi. Jeg tenkte ikke så mye på å bli prest – jeg var ung og tenkte at dette ordner seg nok.
Studiene ble kombinert med familieliv – hun fikk alle sine fire barn mens hun studerte. Og det ene etter det andre la seg til rette: hus, barnehage og jobbmuligheter. Familien flyttet fra Elverum til Ås, og Marit startet med små vikariater før hun etter hvert fikk fast stilling som sokneprest i Vestby.
– Der trivdes jeg godt, og ble værende lenge.
Guds ærend – i glede og sorg
Det mest givende med prestetjenesten har vært å få følge mennesker i livets store øyeblikk – både de lyse og de mørke.
– Det er en tillitserklæring å få være der når mennesker er på sitt mest sårbare. Å få gå Guds ærend, og representere håp – det er stort.
Men det har også vært utfordringer. – Folk har ofte gjort seg opp meninger om kirken før man får sagt et ord. Det som står i media, blir tillagt oss – og det har vært slitsomt.
Likevel har vissheten båret henne: – Gud vil ha meg her. Jeg trengs. Det har vært en indre trygghet, også i de tøffe periodene. Kriser har det med å gå over – og så kommer det noe fantastisk rundt neste sving.
Sterke møter og dype spor
Gjennom årene har Marit opplevd mange øyeblikk som har satt spor – både lyse og tunge. Da hun begynte i Vestby, ble hun raskt kastet inn i krevende oppgaver. Flere unge dødsfall, ulykker og selvmord preget de første årene, og en alvorlig drapssak på starten av 2000-tallet gjorde sterkt inntrykk.
– Det var en brå start, og det har fulgt meg lenge. Slike hendelser setter spor, sier hun stille.
Men det har også vært store og lyse øyeblikk. Hun fikk være med på vigslingen av Såner kirke i 2000, etter at den gamle kirken brant ned i 1995 – en av de første store oppgavene hun tok del i. Senere fikk hun også være med på vigslingen av Son kulturkirke. Det å få være med og forme noe nytt, det har vært stort.
Og så er det de små, magiske øyeblikkene som blir med videre. Som den gangen under en gudstjeneste i Vestby, da en liten lyslugget gutt på fire år satt helt stille og lyttet til postludiet på orgelet. Han stirret henført opp mot galleriet – med tårer på kinnene.
– Det var helt spesielt. Å se hvordan musikken kunne bergta en så liten tass. Da tenkte jeg: Sånn er Gud. Når mennesker møter Guds kjærlighet, skjer det noe.
En prest som ser
Marit håper hun blir husket som en prest som snakker så folk forstår – og som formidler omsorg og omtanke.
– Jeg vil at folk skal føle seg sett. At jeg har vært et medmenneske som formidler noe større.
Og hva håper hun folk glemmer?
– Alle flausene! De gangene jeg sa noe feil og ønsket jeg kunne falle gjennom gulvet, ler hun.
Hun har også et råd til unge som vurderer kirkelig tjeneste:
– Hvis du kjenner at du har lyst – bare hopp i det. Gud kan bruke oss uansett, bare vi er villige til å ta det første skrittet. Det handler om å være et sant menneske og formidle håp.
En salme og et kall
Gjennom hele tjenesten har én bibeltekst fulgt henne: Jesaja 58, 11–12.
11 Herren skal alltid lede deg og mette din sjel i det tørre landet. Han skal styrke kroppen din så du blir som en vannrik hage, en kilde der vannet aldri svikter. 12 Dine gamle ruiner skal bygges opp igjen, du skal gjenreise grunnmurer fra eldgamle slekter. Du skal kalles Den som murer igjen revner, Den som setter i stand veier så folk kan bo der.
Den kom til henne fra to vidt forskjellige steder da hun var usikker på om hun skulle bli prest – og bekreftet at hun var på rett plass.
Salmen hun bærer med seg er «Vi rekker våre hender frem som tomme skåler» – en tekst som summerer mye av hennes tjeneste.
Takk og avskjed
Marit ble takket av under gudstjenesten i Nordby kirke 24. august. Det ble en varm og høytidelig stund, med taler, kirkekaffe og gode ord fra kolleger og menighet. Flere benyttet anledningen til å uttrykke takknemlighet for hennes innsats, nærvær og omsorg – og det var tydelig at hun har satt spor.
Klar for nye dager
Nå ser hun frem til rolige morgener med kaffekoppen i hånda og det å kunne gå litt saktere. Mer tid med barnebarna, på hytta, til padling, sykling – og kanskje noen turer nordover i landet; hun vil gjerne se mer av det vakre landet vårt.
Synstolkning: bilde av Marit på fjellet. Foto: privat
– Jeg gleder meg. Men det er også skummelt. Jeg kommer til å savne de sterke møtene, det å gå noen skritt sammen med andre.
Og kanskje dukker hun opp igjen som vikarprest – etter en god pause.
Tusen takk, Marit!
Marit Bekken har vært en bauta i prestetjenesten – en som har båret håp, lyttet med hjertet og vært til stede når det virkelig gjaldt. Hun har trivdes godt på kirkekontoret i Ås, hvor latteren sitter løst og samholdet er sterkt.
Vi ønsker å takke Marit for alt hun har gitt – og ønsker henne alt godt i pensjonisttilværelsen. Må dagene bli fylt med lys, ro og nye eventyr.