I fjor ble levningene til Christina Catharina Larsdotter ført tilbake til kirkegården i Måla i Sverige. Christina ble født for mer enn to hundre år siden, i 1819 i Måla. Hun var født med en funksjonsnedsettelse, gigantisme, som gjorde at hun ikke sluttet å vokse før hun nådde 210 cm. Da hun døde, bare 35 år gammel, fikk hun ikke ligge lenge i graven før levningene ble gravd opp til forskning. Det tok altså 170 år før uretten ble rettet opp.
Historien om Christina ble delt med tilhørerne på Samiske kirkedager lørdag ettermiddag. Gjenbegravelsesfortellingen er ikke unik, bare i Norge regner man med at det er om lag 1100 samiske levninger i Bioantropologisk samling, tidligere kalt De schreinerske samlinger, hos Universitetet i Oslo.
En prest, en jurist og en professor delte sine erfaringer og tanker på seminaret "Repatriering av samiske levninger". "Repatriering" kan også kalles "gjenbegravelse".
Prest Fredrik Juul i Måla/Umeå var med da Christina ble gjenbegravet. Det ble brukt mye tid og mange var involvert i hvordan seremonien skulle gjennomføres.
– Det kunne nok minne om en begravelsesgudstjeneste, men var det ikke. Vi var opptatt av at dette skulle være en minnestund først og fremst med Christinas etterkommere. For det unike i denne gjenbegravelsen, var at den døde var en kjent person med en historie vi kunne lese om. Hun har om lag 300 slektninger som lever i dag, og som kunne være til stede. Vi ville ikke ha noen tilreisende biskop eller høyerestående personer, dette skulle gjøres enkelt, og være først og fremst for de gjenlevende av Christina.
Sviket fra venner
Det er god grunn til å stille spørsmål ved kirkens rolle i oppgravingen av samiske levninger gjennom årene. Professor emeritus ved Universitetet i Oulu, Veli-Pekka Lehtola, forteller at myndighetenes henting av levninger ble gjort med kirkens velsignelse.
– Biskopene og prestene ga tillatelse til å grave opp, men hvorfor gjorde de egentlig det? De var gode venner av samene, men likevel støttet de opp om raseforskning og tillot at man brøt gravfreden. Vi vet jo at raseforskning var en fremtredende trend i sin tid, det preget nok hvordan både samevenner og kirkens ledere forholdt seg til det hele. Kristendommen hadde kommet til samene på denne tiden, de kjente kirkens doktriner og samene hadde tatt det kristne inn i sine liv. For dem var kirken et sted man søkte trygghet både i livet og døden. Samene kjente seg forrådt av kirken da dette skjedde. Løftet om evig liv var brutt fra kirken og myndighetenes side. Dette gjorde at man ikke visste om man fikk hvile i fred i sin grav, eller om også de ble gravd opp igjen. I kristen tankegang er det fremmed at man ikke får fred i graven. Dette førte til harme blant folk, forteller Lehtola.
Et stort løftebrudd
Ánde Somby er jurist, og han har blant annet sett på de juridiske aspektene ved gjenbegravelse.
– Det grunnleggende spørsmålet er om mennesket slutter å være et menneske etter døden. Skal man vise menneskelighet til mennesker som ikke lever lenger, eller er man en gjenstand når man dør? Dette har betydning for ritualet som man velger ved gjenbegravelse. Vi mener ritualet er en ekseistensiell nødvendighet. Og som jurist, er jeg veldig opptatt av hva det betyr at vi har lovt hverandre noe. Når vi har gitt løfter om at man skal få hvile i fred, må dette oppfylles.
Praksisen har fått konsekvenser også for samer som lever i dag, forteller Somby.
– Det er en stor krise når samfunnet må bryte et løfte man har gitt den døde, Det er en moralsk krise, for det blir som å se seg selv i speilet, og vite at man tilhører et samfunn av røvere der man ikke får hvile i fred. Det er moralsk utfordrende, for det samfunnet begynner å tvile på seg selv. Her vil samer kunne tenke at «jeg klarer ikke å stå imot», «jeg er så dårlig fordi jeg har det språket de hater, de klærne de hater». Dette er en utfordrende situasjon for et samfunn og de som er en del av samfunnet.
Samarbeid om praksiser
Historiens raseforskning har såret tusenvis av mennesker gjennom generasjoner, og det har preget lokalsamfunn og kirker over hele Sápmi. Gjenbegravning er en del av både historien, nåtiden og framtiden. Da bør man få til et godt samarbeid og dele erfaringer med hverandre.
– Vi bør samle kunnskap om hvordan vi skal gjøre dette framover, det er ortodokse tradisjoner, ulike kristne tradisjoner, det er fint å kunne samle ressurser slik at vi kan gjøre det på riktig måte og lære av hverandres erfaringer, sa prest Fredrik Juul. Han fikk støtte fra Luleå-biskop Åsa Nystrøm.
– Vi har hatt sju gjenbegravelser i vårt stift i mine sju år som biskop, og jeg vet at det er tre til som skal komme i tiden framover. Som kirke mener jeg at vi ikke skal ha så sterk styring på disse prosessene, med tanke på kirkens historie der vi samarbeidet med myndighetene. Så vi mener skal bistå, og legge et visst press på tilbakeføring av levninger, det kan være kirkens rolle. Disse erfaringene deler vi gjerne med kirkene i Sápmi.
Nidaros biskop Herborg Finnset støtter sin svenske kollega om samarbeid for gode løsninger.
– Jeg har ingen konkret erfaring med gjenbegravelse, men husker godt 1997 og gjenbegravingen av Somby og Hætta i Kåfjord. Det ble en siste reise som var flott og med verdighet! Vi sier at vi skal hvile i vigslet jord. Her er det hellige konkret og taktilt, det er ikke sånn mange steder lenger i samfunnet i dag. Den folkelige forståelsen av hva gravplassen er, at det er hellig, den skal ivaretas. Dette er en stor oppgave der vi må ha tid til å snakke sammen, og det skal vi få til.
Fra seminaret Repatriering av samiske levninger. (Foto: Den norske kirke/Ørjan Marakatt)
