Skoltesamisk prest Mari Valjakka fra Finland, forsker Lovisa Mienna Sjöberg ved VID vitenskapelige høgskole i Tromsø, og samfunnsviter Kaisa Huuva fra Sverige var invitert til å holde hver sin innledning, og deretter delta i samtale ledet av Dagfinn Høybråten. Den tidligere generalsekretæren i Kirkens Nødhjelp ledet Sannhets- og forsoningskommisjonen i Norge.
Rettferdig vrede
Kaisa Huuva fortalte om hvordan Svenska kyrkan i sin innledning til forsoningsprosessen kom med sin unnskyldning til samene for fire år siden. Men status i dag er at Svenska kyrkan fortsatt er en av landets største skogforvaltere, og dermed en aktør som røkter skogen kommersielt og driver snauhogst i blant annet samiske områder. Det er fortsatt ikke sånn at man er på likefot, man «snakker ikke i øyehøyde», og kanskje er det ikke så lett å gi tilgivelse til kirken.
– Det kan være at vi trenger «hellig vrede» eller «rettferdig vrede», ikke alt trenger og ikke alt skal tilgis. Det må komme tiltak og handling og ikke bare unnskyldning fra kirken, for det kan oppleves som et nytt svik. Erkjennelse og anger må følges av oppretting. Det var jo dessuten rettferdig vrede fra samene som startet prosessen, ikke behovet kirken og staten hadde for å be om tilgivelse i seg selv.
Kirkens unike rolle
Sannhets- og forsoningsprosessen overfor samene foregår mer eller mindre parallelt i de tre nordiske landene i Sápmi. Landegrensene og skillene er der, men språklig og kulturelt sett har både folk og prosesser mye felles. Og kirkene kan spille en viktig rolle i prosessene.
Det gjør den ved å være tydelig, både på vern om skaperverket, teologisk fundert, og i dialogen med samene i forsoningsprosessen.
– Kirken er overalt i de tre landene våre, alle menighetene kan jobbe med både klima og forsoning der de er. Konflikter mellom folk er overalt, men kirken kan være en trygg arena for å diskutere dette, sier Lovisa Mienna Sjöberg.
Mari Valjakka ser også gode muligheter for å samarbeide over landegrensene, med felles språk og kultur er mye lagt til rette for økumenisk samarbeid over grensene.
– Jeg glemmer jo hvilket land den jeg snakker med er fra, for vi har samme språk når vi møtes. Nasjonalgrensene merkes ikke i vårt liv og samhold. Vi burde ha motivasjon for samisk ungdom til økumenisk samarbeid og samisk kirkeliv, slik vi har her på samiske kirkedager. Det er de unge som er framtida, det samarbeidet vi har her, savner jeg ellers og andre steder. Våre samiske ungdommer er eksperter i disse sakene, de må være med i forsoningsarbeidet!
En framtid av håp
Det er optimisme for framtiden, det slås fast når Høybråten avslutningsvis utfordrer paneldeltakerne på deres håp.
– Vi gir oss ikke, og det gir meg håp! Vi kan fortsatt gjøre valg i vår hverdag slik at vi har forsoning med skaperverket, og med land. Forsoning er veldig sentralt, vi har det vi trenger, og det er i Guds hånd, sier Huuva og Sjöberg.
Mari Valjakka runder av med samme framtidstro.
– I vårt samfunn, med våre samiske ungdom, våre barn og familier – de gir meg masse håp, vi har en framtid og vi har en sterk samisk ånd også i framtiden.
Fra seminaret Sannhet og forsoning i Sápmi. (Foto: Den norske kirke/Ørjan Marakatt)
