Gratulerer med arbeidernes internasjonale solidaritetsdag. Vi feirer en dag med lange tradisjoner, og blir minnet om det helt grunnleggende ved å være menneske, at vi hører sammen, at vi trenger hverandre. Vi blir minnet om viktige verdier som samhold og solidaritet. Dagen bærer også i seg internasjonale perspektiver, at kampen for rettferdighet ikke bare gjelder meg og mitt, men det store verdensvide fellesskap av menneskehet og skaperverk. I dette har også kirken og evangeliet plass, for å minne om alle mennesker likeverd og ukrenkelige verdi, et budskap som har trange kår i en verden med krav til kostnadsreduksjon og et umettelig behov for økonomisk vekst og avkastning. I dette verdensspillet er det mange som blir plassert nederst ved bordet, og bare et ørlite mindretall får nyte overflodens privilegier. Og kanskje gir det nettopp mening å hente opp evangelisten Lukas bilde av bordfellesskapet som bilde for hvordan vi forholder oss til hverandre. Det er nettopp i denne fortellingen vi hørte lest at begrepet «å sitte nederst ved bordet» er hentet, ja, de som er minst anerkjent, lavest på rangstigen, minst ønsket er plassert der. Jesus tar et oppgjør det, han bryter med tradisjonene, utfordrer konvensjonene og minner om det grunnleggende; likeverd og omsorg for dem som faller utenfor.
Det finnes mange ulike bordfellesskap, både formelle og uformelle. I alle kulturer knytter det seg tradisjoner og symbolikk til måltidsfellesskapet, som både gir opplevelsen av tilhørighet gjerne bygget på felles fortellinger. I mange år har jeg fått feire julaften-måltid i kirken. Et vakkert langbord ble dekket i kirkerommet med hvit duk, tente lys og plass nok til alle. Det var en underlig opplevelse; å sitte rundt et bord med så mange mennesker jeg ikke kjente. Der var vi samlet fra fjern og nær, ukjente for hverandre, men det som samlet oss var en felles fortelling. Det gav, for meg, en opplevelse av tilhørighet, å sitte sammen med noen jeg ikke kjenner bakgrunnen til, verken yrke eller interesser, men å samtidig dele noe som var kjent for oss og som knyttet oss sammen. Gjennom måltidsfellesskapet ble ulikhetene mellom oss mindre viktig, fordi vi hadde en felles referanse i tradisjonen og fortellingene.
Jeg fikk også gleden av å kjenne på tilhørighet når jeg til Ramadan i år ble invitert til en familie på Ensjø, som inviterte meg til å bryte fasten med dem i et iftar-måltid. Deres vennlige måte å invitere meg inn i deres tradisjoner, gjorde at jeg kjente at jeg var ønsket, inkludert og gitt plass ved bordet.
Det lar seg overførbare i et større perspektiv, sett i sammenheng med samfunnsutvikling. På hvilken måte kan vi sammen og hver for oss bidra til at vi kan kjenne at våre lokalsamfunn er inkluderende og gode, med trygge gode skoler for våre barn og unge, med fritidstilbud som alle kan være en del av, med et inkluderende arbeidsliv og med tilbud til våre eldre som kan oppleve seg ivaretatt på en god måte. Ikke minst også i det globale perspektivet, på hvilken måte vi kan bidra til rettferdig fordeling, til forsoning, rettferd og fred; fred i verden med frihet og rettferd for alle. Det er et ansvar som hviler tungt på våre politikere og folkevalgte, men det er også i dette at hver og en av oss har et kall til å skape endring og forandring; å gjøre evangeliets budskap om rettferdighet, frihet og framtid gjenkjennelig i våre prioriteringer og valg i livene våre. I dette har også kirken en viktig rolle i samfunnet, ved å være en diakonal som inviterer raus inn i lokalsamfunnet og som sender oss ut i verden med utfordring om kamp for rettferdighet og vern om skaperverket. Ja, på hvilken måte kan vi som enkeltmennesker og samfunn være med å bidra til fred i Ukraina, til å få stopp på drap og tortur i Gaza, i Palestina og Israel, i Sudan, Etiopia eller alle de andre stedene i verden som er preget av uro og krig. Det er lett å la seg overvelde. Det er lett å miste motet.
De siste årene har jeg hatt gleden av å være del av ulike samtalegrupper med tittelen «Tro og politikk». Unge og gamle med ulik politisk tilhørighet og med en kristen tro har møttes en gang i måneden. Vi har begynt med å spise et måltid, før en innleder til samtale om et aktuelt tema i samfunnet og vi avslutter med oppsummerende tanker, bønn og salmesang. Noen av temaene har vært kapitalisme, helsepolitikk, moralisme, våpenpolitikk, woke-bevegelsen eller andre tema. Noen vil kanskje tenke det som to motsetninger, tro og politikk, og mye i verdenshistorien vil kunne vitne om det, hvor galt det kan gå når man blander religion og politikk. Men erfaringene av disse årene med Tro og politikk-samtalegrupper har overbevist meg om at vi trenger slike fellesskap, hvor vi kan løfte inn de store og små spørsmålene i samfunnet og tilværelsen og belyse dem fra hver våre liv med vårt politiske engasjement, med vår kompetanse, med tro og bibel. Et sted å lytte til hverandre, lære av hverandre og søke ny innsikt og visdom, og finne håp sammen. En øvelse i å lytte til den andre, å lære av hverandre, så vi sammen kan øve oss i å være et uenighetsfellesskap som søker de gode løsninger og mulighetene sammen, hvor ingen skal sitte nederst ved bordet med lua i hånda, men hvor vi er invitert til å dele, lytte, lære og være sammen. Et måltidsfellesskap hvor en løfter opp de store spørsmålene.
Det er flere fortellinger om Jesus som deler måltidsfellesskap i evangeliene. Han delte gjerne bord med tollere og syndere, de som falt utenfor det gode selskap og ikke ble regnet for noen. Han skapte sterke reaksjoner når kvinner med rufsete rykte tok plass hos ham og salvet hans føtter med kostbar salve, eller nok han satte seg til bords hos en syndig mann og gav ham mulighet til å gjøre opp for seg og starte på nytt. Det siste måltidet han spiste før korsfestelsen var et rituelt jødisk påskemåltid, men i stedet for å sette seg triumferende ved bordenden, tok Mesteren plass ved disiplenes føtter og vasket dem. Som jeg har tjent dere, skal dere tjene hverandre. Men det fortelles også om et måltid, et par dager etter Jesu oppstandelse, hvor den oppstandne Kristus slår følge med to disipler på vei til Emmaus. De snakker om siste dagers hendelser, om sorg og fortvilelse, og om et rykte som har gjort dem forvirret, for noen kvinner har fortalt at Jesus er oppstått fra de døde. Disiplene gjenkjenner ikke Jesus, men inviterer ham med seg hjem til et måltid. De sitter rundt bordet, og Jesus ber takkebønnen og bryter brødet. Det er da deres øyne blir åpnet og de møter den oppstandne Kristus.
Hver gang brødet brytes og deles, får vi et glimt av den oppstandnes kjærlighet,
hver gang brødet brytes og deles åpnes våre øyne, så vi kan se vår søster og bror i den andres ansikt,
Hver gang brødet brytes og deles blir vi minnet om han som sa, som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.
Hver gang brødet brytes og deles blir vi minnet om alle dem som hungrer og tørster etter rettferdighet, eller bare en brødskive, eller rent vann.
Hver gang brødet brytes og deles, blir vi minnet om at en dag skal vi inviteres til Det store gjestebudet, hvor vi alle har en plass rundt bordet.
La oss be; Herre, din jord bærer mat nok for alle, takk for den delen du vil vi skal ha. Lær oss å dekke et langbord i verden, som alle kan reise seg mette fra. Amen.