«Hvorfor laget Munch så mange triste bilder, bestefar?» Han hadde tatt med seg to barnebarn på det nye Munch-museet i Oslo for å gi dem en liten smakebit av høy kultur. Museet ligger som en stor og skjev betongkloss ved siden av det hvite, elegante Operahuset. Som en skatt i leirkar, hadde bestefar tenkt da de kom inn i utstillingen. De hadde gått rolig og ærbødig rundt og sett på de berømte maleriene, stille som i et bibliotek. Mange alvorlige vakter i sorte klær passet på, noe som forsterket stemningen fra bildene. Der var Skrik, Vampyr, Bohemens bryllup, Sykt barn, Døden i sykerommet, Madonna. Bestefar bøyde seg ned og hvisket et svar til Sofie. «Jeg tror Edvard Munch ville vise mennesker som har det vanskelig at han forstår dem. Han forstod hvordan de hadde det.» Sofie nikket alvorlig. Det ga mening. Bildene fikk en ny betydning nå.
Edvard Munch fanget menneskelig uro og fortapthet på en ikonisk måte i sine malerier. Ofte illustrerte han emosjonell smerte som uro og forvirring, sosial angst, ensomhet, melankoli, separasjon, sjalusi, hat, håpløshet, kulde og taushet. Noen få bilder er harmoniske, håpefulle, med barn som leker på stranden. Da er det gjerne en mor i sentrum, eller en sol. Bildene treffer oss. Vi ser hva som kaster skygger over livet: Forgjengelighet, svik, nytteløshet, tap og adskillelse. Blomstene visner, kjærlighet ruster, kroppen blir gammel, hukommelse svikter, pokaler falmer, helter glemmes, venner svikter og forlater hverandre. Hva gir livene våre mening? Ekte, dype, og varige kjærlighetsrelasjoner. Mestrings- og nyttefølelse. Å skape noe verdifullt. Anerkjennelse og respekt. Nytelse av skjønnhet, harmoni og fornyet liv. Å være en del av noe større enn seg selv.
For noen år siden ble det gjennomført et internasjonalt forskningsprosjekt om hva som skaper lykke. En konklusjon var at opplevelsen av forbløffelse, forundring og ærefrykt hadde svært stor betydning, noe man blant annet kan oppleve ved å være ute i naturen. (Youtube: Nature Makes You Happy/BBC Earth). Naturen vitner om en umåtelig rikdom av orden, mangfold og skjønnet, nærmest i trass mot fysiske nedbrytende krefter. Skaperverket griper oss. Vi er en del av det. Og vi fornemmer at vi er mer enn natur. Skaperen vil at vi skal kjenne Ham – den eneste som kan binde alle livets fragmenter sammen og gi det fullkommen mening, den eneste som kan gi mennesker et bærende håp ut over forgjengelighetens grenser. Solen i sentrum er Jesus Kristus. «Det er i ham vi lever, beveger oss og er til.»
Børge E. Bentsen