Navn: Hallgeir Elstad
Alder: 59 år
Yrke: Professor i kirkehistorie ved Det teologiske fakultet (TF), Universitetet i Oslo (UiO)
Familie: Gift med Siv, tre voksne barn
Hallgeir Elstad svarer på spørsmål
Derfor vil jeg bli biskop
Jeg mener jeg med min bakgrunn og kompetanse har noe å tilføre bispetjenesten. I seg selv er dette også en motivasjon. Primært er min motivasjon for denne tjenesten som for prestetjenesten den samme. Det jeg forpliktet meg på da jeg avla mitt ordinasjonsløfte, er det samme grunnlaget som bispetjenesten hviler på. Noe større «enn å gå med så salig et bud», som det heter i påskesalmen, kan vel ingen ønske seg. Jeg ser ikke biskopens tjeneste som en annen enn prestens. Det er samme tjeneste, men funksjonen er forskjellig. Jeg ønsker å tjene kirken i Sør-Hålogaland. Det motiverer å få virke som kirkelig leder i samarbeid med dyktige medarbeidere og tjene kirken og folket i vakre Nordland.
Her forteller Elstad hvorfor akkurat han bør bli biskop i Sør-Hålogaland:
Hallgeir Elstad from Den norske kirke on Vimeo.
Tanker om folkekirka
La meg starte med å peke på noen av mulighetene. Kirken er satt til å forkynne evangeliet om Jesus Kristus til stadig nye mennesker og generasjoner. Dette er kirkens mandat - og største mulighet. Sør-Hålogaland bispedømme framstår som et av vår kirkes sentrale folkekirkebispedømmer med høy oppslutning om kirken. Dette er et godt utgangspunkt for videre arbeid – og det forplikter.
Rekrutteringen til kirkelige stillinger ser jeg som den største utfordringen. For meg som biskop vil rekruttering ha høyeste prioritet fra dag en. Min kjennskap til og kontakter innenfor de kirkelige utdanningene vil være viktig i en offensiv rekrutteringspolitikk for Sør- Hålogaland bispedømme. Samtidig handler rekruttering om å ta vare på de folkene vi har. Vi må evne å legge til rette og være fleksible slik at medarbeiderne ønsker å bli i sine jobber. Det høye sykefraværet blant kvinnelig ansatte i kirken i 2022 er urovekkende og krever rask oppfølging.
Vi lever i krevende tider. Klima- og fattigdomskrisen har global karakter.
Russlands krig mot Ukraina har ført til den radikalt endret sikkerhetssituasjon i vår egen verdensdel – for ikke å glemme alle menneskeliv som går tapt og alle lidelsene. Dyrtiden som pandemien og krigen har ført med seg, rammer særlig dem som har minst fra før. Vi må utfordre hverandre til å leve ansvarlig i møte med krisene som rammer. Budet om nestekjærlighet må forplikte oss som kirke.
Vi må løfte fram forvalteransvaret og respekten for Guds skaperverk, ydmykheten overfor alt som lever og bevisstheten om naturens sårbarhet.
Jeg vil også nevne ensomhet og utenforskap som en økende utfordring i vårt samfunn. Mange føler savn etter kontakt med andre mennesker. Pandemien har for noen av oss skapt en ny form for ensomhet. Kirkens diakoni utfordres til innsats overfor både unge og eldre. Vi må arbeide for å skape inkluderende fellesskap, slik at flere kan oppleve tilhørighet og livsmestring.
Min bakgrunn
Jeg er født og oppvokst i Vestvågøy i Lofoten. Jeg er gift med Siv og har tre voksne barn. Vi bor på Frogner i Lillestrøm kommune.
Jeg vokste opp i et fiskerbondesamfunn på yttersida nord på Vestvågøy. Tanken om å studere teologi modnet i løpet av årene på videregående skole, og som 19-åring reiste jeg sørover for å studere. Jeg ble cand.theol. fra Universitetet i Oslo i 1990, og ordinert i Borge kirke, min hjemmekirke, av Sør-Hålogaland biskop Fredrik Grønningsæter samme år. Etter tjeneste som feltprest har jeg siden 1992 i hovedsak vært knyttet til Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo (TF) i ulike stillinger, fra 2009 som professor i kirkehistorie. I alle år siden ordinasjonen har jeg gjort prestetjeneste ved siden av mitt arbeid i akademia. Jeg har en grunnleggende identitet som prest – jeg sier ofte: «det er jo prest jeg er.» Vekselvirkningen mellom prestetjeneste og akademisk arbeid opplever jeg som betydningsfull. Kontakten med praksisfeltet er ikke minst viktig med tanke på at jeg bidrar til å utdanne mennesker til kirkelig tjeneste.
Jeg er en positiv person med godt humør og glimt i øyet - og liker å omgås mennesker i ulike sammenhenger. Friluftsliv gir meg avkopling og fornyet energi. Jeg liker å gå i lofotfjellene. Kultur- og kunstopplevelser er berikende, og samvær med familie betyr mye.
Hallgeir Elstad har sin utdanning fra Det teologiske fakultet (TF), Universitetet i Oslo (UiO).
Teologisk profil
Helt fra min oppvekst har jeg vært en «kirkekristen». Kirkens gudstjeneste og livsriter er min viktigste religiøse forankring og det som bærer mitt trosliv. Som fagteolog har jeg spesialisert meg innen kirkehistorien. I tjenesten som prest inngår tradisjonen (historien) og vår egen samtid i dialog med hverandre.
Bibeltekstene må tolkes ut fra sin historiske kontekst og med henblikk på deres aktualitet for dagens mennesker. Som prest har jeg alltid opplevd møtene med enkeltmennesker i ulike livssituasjoner som dypt meningsfulle. Teologisk befinner jeg meg i sentrum av Den norske kirke, og jeg vil karakterisere mitt kirkesyn som bredt folkekirkelig.
Dette vil jeg legge vekt på som biskop
Biskopen utøver en åndelig lederfunksjon. I denne inngår tilsynstjenesten, hvor sentrale dimensjoner er å bevare enheten i kirken og å motivere, inspirere og støtte menigheter og ansatte til å være med å skape og utvikle medarbeiderskap til tjeneste for andre. Jeg vil prioritere å være til stede i bispedømmet og i stiftsbyen Bodø. Samtidig inngår biskopen i et nasjonalt kirkelig lederskap gjennom bispekollegiet og deltakelsen i bispemøtet. Denne delen av tjenesten er vesentlig med tanke på drøfting og avgjørelse i saker av betydning for hele kirken.
Forkynnelsen må ha sitt tilknytningspunkt i allmenne erfaringer. Utgangspunktet er at vi er skapt – i Guds bilde. Derfor gjelder det, for å sitere Grundtvig: «menneske først og kristen så». Kjernen i min forkynnelse er å peke på en kjærlighet som er større, den kjærlighet som Jesus viser oss. Evangeliene viser hvordan Jesus anerkjenner menneskers liv, hvem de enn er, og han reiser oss opp. Det er godt nytt for alle mennesker. For nærmere Gud enn til Jesus kommer vi ikke.