Evangelietekst: Lukas 6,20–23:
20 Da løftet han blikket, så på disiplene sine og sa:
«Salige er dere fattige,
Guds rike er deres.
21 Salige er dere som nå sulter,
dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter,
dere skal le.
22 Salige er dere når folk hater dere,
når de utstøter dere og håner dere
og skyr navnet deres som noe ondt –
for Menneskesønnens skyld!
23 Gled dere på den dagen og hopp av fryd,
stor er lønnen dere har i himmelen.
Slik gjorde også fedrene med profetene.
«Din sol skal ikke mer gå ned, din måne skal aldri avta. For Herren skal være ditt lys for evig. Sørgedagene dine er til ende.»
Dette løftet fra Jesaja hørte vi i den første tekstlesningen. Det er et løfte til et folk i nød. Jesaja lukker ikke øynene for vold og ødeleggelser som folket opplever. Han setter ord på det. Men så gir han et løfte om en fremtid der Gud skal være ditt lys for evig. Sørgedagene dine er til ende.
Denne fremtiden med Gud i evigheten feires i dag verden over. Allehelgensdag spenner fra alvor til glede. Man ser realitetene med sorg, sykdom, vold og død i øynene, og man feirer de kjente og ukjente martyrene som kjempet for rettferdighet og nestekjærlighet, og som mistet livet i denne kampen.
Tidlig i kirkens historie mintes man martyrene – de som ble drept for sin tro på Jesus. Man gjorde det med alvor, men det var samtidig en markering med håp og glede. Martyrene ble også kalt helgener – ikke fordi de var så hellige i seg selv, men fordi livene deres vitnet om Jesus og en kjærlighet som ikke engang lot seg stoppe av vold og død.
Etter hvert ble markeringen av Allehelgensdag utvidet med en ny dag for å minnes alle døde. Dagen ble kalt Allesjelersdag. Disse to dagene var nært knyttet sammen. Nå feirer vi alle helgener som har gått foran oss med modig kamp, og vi minnes våre familiemedlemmer og venner som vi har delt et liv med – alt på samme dag.
Denne dagen er blandet av sorg og takknemlighet, savn og et håp om en oppstandelse og et gjensyn.
På denne dagen, nå – i vår tid – møtes fortid og fremtid og evighet. Teologen Paul Tillich kaller dette det evige nået. Han deler tiden inn i den kronologiske tiden og den guddommelige tiden, som er fylt med mening – tykk, meningsfull tid. Den kronologiske tiden går slag i slag som en klokke. Men så bryter den guddommelige tiden plutselig inn i den kronologiske tiden. Noe viktig skjer, noe meningsfullt, noe som binder fortid og fremtid sammen.
Et slikt øyeblikk er dåpen. Her i vår kronologiske tid har vi hørt bibeltekster om at Gud er med oss alle dager. Vi har hørt løfter om at dåpsbarna tilhører den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og kan tro på ham. Denne troen på Jesus Kristus kan gi dem håp i livet, i døden og et håp om oppstandelse. Dåpen er en fest for det nyfødte livet, men den spenner helt inn i evigheten. Glede og alvor blandes.
Barna blir døpt tre ganger med vann på hodet. Her skjer det et evig nå. I nået lyser evigheten inn. Dette kan gi kraft og mot.
Når vi gravlegges, gjentas dette for å holde fast i dåpens løfte. I bisettelsen kastes tre ganger jord på kisten:
«Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen oppstå.»
Også her kan det oppleves et evig nå. Mens jorden kastes på kisten, spenner ordene fra fødsel og dåp til død og inn i oppstandelsen. «Herren vil være ditt lys for evig», slik Jesaja skriver.
Bibelord som disse har gitt kristne gjennom generasjoner styrke i livene og utfordringene de har stått i. Noen av dem har måttet oppleve vold og diktatur. Evangelieteksten peker på dette: «Dere blir forfulgt, men gled dere, himmelen er deres.»
En som fikk styrke av Saligprisningens løfter, var Maximilian Kolbe. Han var katolsk prest. Kolbe ble født i 1894 i Polen og døde i 1941 i Auschwitz. Under andre verdenskrig kjempet han en ikke-voldelig kamp mot okkupasjonen gjennom det nazistiske Tyskland. Den katolske kirkens kamp i Polen for et fritt Polen ble hardt slått ned på. Mange biskoper, prester og munker ble arrestert. Kolbe kom i ulike fengsler. Til slutt ble han internert i Auschwitz under umenneskelige forhold med tvangsarbeid, sult og vold.
Men det ble fortalt at han holdt motet oppe, og at han ga andre fanger styrke til å holde ut gjennom bønn, sang og forkynnelse. Han la til rette for øyeblikk med bønn og forkynnelse, der lyset fra Gud slapp inn i den grusomme hverdagen i konsentrasjonsleiren.
En dag i slutten av juli 1941 ble ti menn plukket ut til å sulte i hjel i den beryktede underjordiske mørkecellen som straff for at en fange hadde rømt. Fangene sto på appellplassen i stekende sol, og ti mann ble vilkårlig valgt ut. En av dem, sersjant Franciszek Gajowniczek, skrek ut i desperasjon: «Min kone og mine barn – jeg skal aldri se dem igjen!» Da gikk pater Kolbe frem fra rekkene og tilbød seg å ta hans plass. De andre ble sjokkert.
Kolbe og de ni andre fangene ble sperret inn i mørkecellen. De ble svakere og svakere uten mat. Men Kolbe forvandlet cellen til et lite hellig sted med bønn og sang, omsorg og tillit – øyeblikk som var et evig nå. Etter hvert ble de så svake at bønnene ble til hvisking. To uker gikk på denne måten, mens den ene etter den andre døde. Til slutt var bare fire igjen – og bare Maximilian var ved bevissthet. Da ble de fire drept med en giftsprøyte. Det fortelles at Maximilian ba en bønn og døde.
Han ble helligkåret den 10. oktober 1982 på Petersplassen i Roma. Franciszek Gajowniczek, mannen som Maximilian reddet livet til, sto på Petersplassen.
Kolbe fikk styrke ved sin kristne tro. Evighetens lys brøt seg inn i nået gang på gang i hans liv.
Og også vi lever ikke alene. Vi står i denne sammenhengen med kjente og ukjente helgener og alle som har gått foran oss, levd sitt liv i tro og tvil, skrevet salmer til oss og bygget kirker til oss. Vi står også i relasjon til dem vi savner – besteforeldre, foreldre og venner som har betydd noe for oss og formet oss til dem vi er.
Denne Allehelgensdag kan vi se bakover: vi er en del av en stor flokk. Vi er her med nyfødte barn i vår midte. Og ordene i dåpen peker helt inn i evigheten.
Jesaja sier: «For Herren skal være ditt lys for evig. Sørgedagene dine er til ende.»
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.