25 Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» 26 «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» 27 Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» 28 Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» 29 Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» 30 Jesus tok dette opp og sa:
«En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. 31 Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. 32 Det samme gjorde en levitt. Han [kom,] så mannen og gikk rett forbi. 33 Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. 34 Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. 35 Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
36 Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» 37 Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.»
I dag har tre barn blitt døpt inn i vår menighet og den verdensvide kirke, inn i et felleskap av tro og håp. Det er en dag for glede. Samtidig er det søndag for de forfulgte. En dag som minner oss om at det fellesskapet som samler oss her, mange steder i verden må samles i skjul. Disse tre barnene har blitt døpt inn et fellesskap som gir trygghet, men også utfordrer. For vi døpes inn i et kall, der kjærlighet til Gud og vår neste ikke er en ide, men en handling.
Dagens evangelium, om den barmhjertige samaritan, er en av de mest kjente tekstene i bibelen. Den er så kjent at den har tatt plass i det kulturelle minnet til mennesker som aldri har satt sin fot i kirken. Det at den er så kjent, betyr også at kirken gjennom de siste tusen år har brukt mye tid på å tamme den.
Ofte blir den redusert til et moralsk poeng, men denne fortellingen inneholder så mye mer enn et moralsk poeng man like gjerne kunne hentet fra “Jul i skomakergata”. Lignelsen har et moralsk poeng, men poenget er så mye større, enn at vi skal være snille. Gjennom historien har lignelsen også blitt brukt til å forsvare antisemetisme, siden det er to jødiske karakterer som går forbi lidelsen. Og som oftest identifiserer vi oss med den barmhjertige samaritanen, selv om vi og går rett forbi ransoffere hver eneste dag, når vi går forbi minstepensjonister og hjemløse.
Nei, jeg tror ikke målet med lignelsen om den barmhjertige samaritan er et billig moralsk poeng, ei heller er jødene mindre verdig når de går forbi. Og sist men ikke minst, så handler det ikke fult så mye om øyeblikkene hvor vi ser lidelse, men om hva som ligger bak de øyeblikkene.
Jeg tror nemlig lignelsen handler om Jesus sitt oppgjør med hvem som skal få del i Guds rike, og hva Guds rike er for noe.
Ingen av tilhørerne ville ha reagert på den delen av lignelsen som handler om at levitten og presten gikk rett forbi. Det var nemlig forventet av dem at de ikke skulle berøre utenforstående i frykt for å bli uren. Derfor hadde de som sto og hørte på, reagert mer på om de stoppet opp, en på at de gikk forbi.
Det tilhørerne ville ha reagert på, det var at samaritanen stoppet opp. Folket var nemlig veldig skeptiske til de fra Samaria, og ikke minst samaritanere som reiste mellom Samaria og Jerusalem, som bar på olje og vin. De kom nemlig for å selge luksusvarer, noe som var kontroversielt i datidens Palestina. Jeg vil tro de som hørte Jesus fortelle, nærmest hadde begynt å le da de hørte hvor absurd mye penger han gav til husverten for å ta vare på den nedslåtte. To denarer var nok til å fø en person i tre uker, og enda tilbød han seg å gi mer om det trengtes.
Lignelsens overraskelse ligger ikke i at de religiøse lederne gikk forbi, men i at en rik Samaritaner gav en enorm økonomiske gave til noen de ville sett på som en fiende.
Vi må også huske, at i forrige kapittel, får vi høre om at Jesus metter 5000 mennesker i ørkenen mellom Jerusalem og Jericho. Jesus forteller en lignelse om en mann som blir sett som en fiende, som på radikalt vis deler av det han har, rett etter han selv har mettet 5000 og står i en samtale med noen som ser på Jesus som en trussel som skulle settes på prøve.
Jesus avslutter lignelsen ved å stille det retoriske spørsmålet “Hvem av disse tre synes du viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?”. Svaret er åpenbart. Spørsmålet den lovkyndige stiller i utgangspunktet: “Hvem er min neste?” handler ikke egentlig om omsorg, men om avgrensning. Han ønsker å vite hvem han ikke trenger å elske. Han ønsker jo å sette Jesus på prøve. Jesus svarer ikke med et definert svar, men med en fortelling som sprenger grenser. En fortelling som viser at kjærligheten ikke kan reduseres til folk av egen tro, kultur eller økonomisk klasse.
Slik settes lignelsen inn i en større bevegelse i Lukasevangeliet. Jesus avviser grensene som opprettholder sosial og religiøs urett. Vår neste er ikke en kategori vi kan kontrollere. Det er den som lider,og vår egen evne til å handle, som avgjør hvem som er vår neste.
Dette resonnerer sterkt med Jakobs brev, som minner oss om at tro uten handling, eller kjærlighet som gjør forskjell på folk, ikke er tro eller kjærlighet i det hele tatt. Å gjøre forskjell på folk, sier Jakob, er å stille seg i dommerens sted, i stedet for i Guds sted, der nåden og rettferdigheten skal være for alle.
Den barmhjertige samaritanen gjør ikke bare en god gjerning, han gjør en økonomisk handling som utfordrer hele systemet. Han bruker av sin rikdom, uten å søke kontroll eller ære. Han gir ikke et offer, men omfordeler midler for å gjenreise et menneske. Det er ikke veldedighet vi ser, men et uttrykk for økonomisk rettferdighet, en konkret, materielt forankret kjærlighet.
Jakob skriver at Gud har utvalgt de fattige i verden til å være rike i troen. Dette er ikke en romantisering av fattigdom, men en kritikk av de systemene som gjør mennesker fattige, og en påminnelse om at troen må vise seg i rettferdighet og kampen for den. Det finnes ingen evangelisk kjærlighet som ikke samtidig er en politisk kjærlighet, i den forstand at den griper inn i hvordan samfunnet vårt er bygget opp.
Vi ser det så tydelig i lignelsen. Samaritanen, som selv blir sett på som uren, viser seg å være den hellige, den som bærer Guds bilde. Jesus snur hele renhetslogikken på hodet. Den som samfunnet stempler som uverdig, og den som omfordeler rikdom, blir bildet på Guds rettferdighet.
Denne søndagen minner oss om dem som, som samaritanen, og dem som den nedslåtte mannen, står utenfor de trygge grensene, og som bærer lidelsen på kroppen. De som forfølges for sin tro, sitt kjønn, sin etnisitet, eller sin kamp for rettferdighet.
I dag markerer vi søndag for de forfulgte. Vi skal etterpå gi vårt offer, til de som blir forfulgt for sin kristne tro. Når vi gir vårt offer til Stefanusalliansen, er det ikke et uttrykk for veldedighet, men et uttrykk for fellesskap. Det er et uttrykk for en kirke som nekter å definere vår neste snevrere enn Jesus gjorde. Vi står sammen med dem som bærer troen under press, slik samaritanen sto sammen med den som lå nedslått. Vi står sammen med dem i bønn og streben etter Gudsrike.
Lignelsen om den barmhjertige samaritan inviterer oss ikke til å være “snille mennesker”, men til å ta del i et annet rike. Et rike der grensene viskes ut, og der kjærlighetens økonomi bryter med verdens økonomi. Når Jesus sier “Gå du og gjør som han”, er det ikke en individuell moraliserende preken, men et kall til å omforme fellesskap. Guds rike bygges ikke ved å gå forbi lidelsen, med ved å la vår tro få praktiske, økonomiske og sosiale konsevenser, i solidaritet og fellesskap med de fattige, de fremmede og de forfulgte.
Ære være Faderen og Sønnen og DHÅ, som var, er og blir, en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.