August 2019 kom en spesialrapport fra FNs klimapanel som beskriver samspillet mellom klima og bruk/ forvaltning av landarealer. De er en kilde utslipp og opptak av klimagasser.
I perioden 2007-2016 stod jordbruk, skogbruk og annen arealbruk for rundt 23% av de totale netto menneskeskapte klimagassutslippene: 13% av CO2-utslippene, 44% av metanutslippene (det meste fra risproduksjon og husdyr) og 82% av lystgassutslippene (hovedsakelig fra gjødsling). Samtidig bidro naturlige prosesser til å ta opp CO2 tilsvarende en tredjedel av CO2-utslippene fra fossile brensler og industri.
Oppvarming på landjorden har økt nesten dobbelt så raskt som den globale gjennomsnittstemperaturen. Det vil si at temperaturøkning over land har vært større enn over havet. Klimaendringene har allerede ført til forørkning og landforringelse (gjennom erosjon, tap av vegetasjon, branner og tining av permafrost) og påvirker landbaserte økosystem og matsikkerheten (sikker tilgang til mat).
Mennesker påvirker – og blir påvirket av – klima og landarealer
Mer enn 70% av verdens isfrie landområder påvirkes direkte av menneskelig aktivitet og 70% av verdens ferskvannsbruk går til vanning i jordbruk. Utnyttelsen av landarealer har ført til økte klimagassutslipp, tap av naturlige økosystemer som skog og våtmark og mindre naturmangfold. Klimaendringene forverrer disse utfordringene. Klimaendringer og ekstremvær kan medføre økt tvungen migrasjon, konflikt og fattigdom fordi leveområder forringes. Derfor er det utrolig viktig å forvalte landarealene på en mest mulig klok måte. Klimahensyn må inngå i all arealplanlegging for å ivareta og øke naturlige karbonlagre.
Matkonsum og matsystemer
Siden 60-tallet er forbruket av kjøtt og vegetabilske oljer doblet og i snitt spiser hver person i overkant av 30% mer kalorier. Rundt to milliarder voksne er i dag overvektige eller lider av fedme, samtidig som over 821 millioner mennesker er underernærte. Rundt 25-30% av all produsert mat til mennesker blir ikke spist. Aktiviteter fra hele matsystemet står for mellom 21-37% av de totale menneskeskapte klimagassutslippene. Hyppigere ekstremvær og tørke vil føre til mer usikre avlinger, som kan føre til høyere matpriser globalt.
Viktig med bærekraftig arealforvaltning og en rekke andre tiltak for å redusere klimagassutslippene
Rapporten vurderer en rekke scenarioer med ulike temperaturmål. Alle vurderte scenarioer som begrenser oppvarmingen til 1,5 grader krever bruk av klimatiltak som utnytter landareal. De fleste scenarioene inkluderer redusert avskoging, påskoging på tidligere skogarealer og nye arealer, og økt bruk av bioenergi.
Bruk av landareal som klimatiltak kan være et viktig bidrag til utslippsreduksjon, men dersom dyrking av bioenergivekster og påskoging på nye arealer gjennomføres i storstilt skala kan dette legge vesentlig press på landarealene og gi økt risiko for blant annet landforringelse, redusert matsikkerhet, tap av naturmangfold og vannmangel i tørre områder.
Det er ferfor viktig å fokusere på klimatiltak som ikke konkurrerer om landarealer. Eksempler er redusert avlingstap og matsvinn, effektivisering i matproduksjonen, diettendring, skogslandbruk og økning av karboninnhold i jord. Dette er 'vinn-vinn'-løsninger som reduserer utslipp samtidig som de bidrar til å løse flere utfordringer knyttet til landarealer.
Konkrete råd
Inger Elisabeth Måren, førsteamanuensis & UNESCO Chair for bærekraftig arv og miljøforvaltning, Universitetet i Bergen, gir i denne sammenhengen følgende konkrete råd:
Vi må kaste mindre mat
Det krever store ressurser og mye energi å produsere, bearbeide og frakte mat – før maten til slutt ender opp på tallerkenen vår. Vi kaster 30–40 prosent av all mat i verden, både nord og sør på kloden. I sør er mangel på kjøling og lite utviklet infrastruktur viktige årsaker. I vestlige land er maten nå relativt billig. Det reduserer lysten til å unngå å kaste mat. Slutter vi å kaste mat, sparer vi enorme mengder utslipp av klimagasser og også arealer som kan bidra til at vi tar vare på det biologiske mangfoldet.
Mer grønnsaker, mindre kjøtt
Kjøttforbruket globalt har økt med 400 prosent de siste 60 årene. Kjøttinntaket i Norge er doblet siden 1970-tallet. Folk i bystrøk spiser generelt mer kjøtt enn de som bor på landet, og folk i rike land spiser generelt mer kjøtt enn i fattige. Når folk får bedre råd, velger de å spise mer kjøtt. Men storfe slipper ut klimagassen metan. For å nå klimamålene må det globale forbruket av kjøtt og også meieriprodukter reduseres kraftig. Da frigjøres også store arealer og ferskvannsressurser som kan brukes til å dyrke grønnsaker og annen mat.
Mindre produksjon av soya- og palmeolje
Vi er avhengige av det biologiske mangfoldet for å overleve. Den artsrike regnskogen er særlig utsatt, denne er halvert de siste 50 årene. Produksjon av soya, palmeolje, kjøtt og papir står for halvparten av avskogingen. Storfe, gris og kylling fôres nå med store mengder soya. Ødeleggelse av regnskog er en av de viktigste grunnene til at utryddelse av arter skjer opptil 1000 ganger raskere enn naturlig. Klimaendringene og tap av naturmangfold henger tett sammen, og krever mange av de samme løsningene, som for eksempel det at vi reduserer inntak av kjøtt- og meieriprodukter.
Mer matproduksjon der folk bor
Å spise mer sesongbetont mat som er produsert lokalt der folk bor, gir mindre transport og mindre svinn. Maten holder seg frisk til den havner på bordet. I Norge har vi også store utmarksbeiter som ikke lengre er i bruk. Vi har valgt å satse på større gårder i lavlandet og utnytter ikke gress og vekster mange steder i landet der det ikke er flatt. Slik går vi glipp av lokale ressurser som godt beite til storfe, sau og geit – og kortreist kjøtt i lokalmiljøene – uten stygge naturinngrep. Det er fullt mulig å produsere mer lokalt også i Norge, men da må politikerne legge til rette for det.
Befolkningskontroll
Det er viktig å få kontroll på befolkningsveksten. Å redusere fattigdom kombinert med at kvinner utdanner seg fører til at kvinner føder færre barn. Særlig i noen afrikanske land haster det med å få på plass storskala program for familieplanlegging. Antall fødsler per kvinne i for eksempel Niger er drøyt 7, i Mali 6,5. Her må verdenssamfunnet hjelpe til. Dette trenger ikke å ta så lang tid, det er bare å se på de gode resultatene i for eksempel Bangladesh. Vesten brukte 60 år på å innarbeide ideen og kunnskapen om prevensjon og familieplanlegging, mens tallet på fødsler per kvinne i Bangladesh falt fra 6,2 barn i 1980–85 til 2,2 i 2016.
Stopp nedbyggingen av matjord
De siste tiårene har produktivt landbruksareal gått tapt for urbanisering, ørkenspredning, forsalting, jorderosjon og annen ikke-bærekraftig arealbruk. Mange av de store byene i verden ligger i gode jordbruksområder som blir ofret når byene vokser – da særlig sør på kloden. Slik forsvinner noe av den aller beste matjorda først. Alle land må sikre matproduksjonen og ikke bli fristet til å bygge ned mer matjord, selv om det på kort sikt kan være lønnsomt å bruke jordene til bygg og infrastruktur framfor livsviktig matproduksjon.
Bedre jordkvalitet og mindre bruk av kunstgjødsel
Jord er en avgjørende levende komponent i matsystemet vårt. Vi må bli flinkere til å bruke kunnskapen vi har om jordsmonnet. Når vi høster grønnsaker og korn fra jorda og erstatter det vi henter ut med kunstgjødsel, da blir laget med matjord tynnere og tynnere. I USA finnes det store landarealer der matjorda som før var en meter tykk, nå er nede i 40 cm. Vi utarmer jorda fordi vi vil dyrke mye mat veldig fort – da blir maten billigere per arbeidstime. For å kunne produsere mye mer på hver kvadratmeter bruker vi kunstgjødsel i stedet for naturgjødsel fra dyr og kompost. De stadig tynnere jordlagene er mer utsatte for tørke, og tørke blir det mer av på grunn av den globale oppvarmingen. Riktig jordforvaltning er altså avgjørende.
Bruke mindre vann, produsere flere typer planter
I verden i dag har vi dessverre konsentrert oss rundt fire ulike avlingstyper; ris, mais, hvete og bygg. Disse fire utgjør hele 40 prosent av de globale avlingene. At vi er så avhengige av få avlingstyper gjør oss sårbare for sykdomsangrep som for eksempel råte som angriper alle de fire korntypene og for andre farer som klimaendringer. Vi har dessuten valgt å produsere mat som krever store mengder vann. Mandler fra California og avokado fra Peru er eksempler på svært vannkrevende avlinger. Og for å produsere ett kilo storfekjøtt trengs i gjennomsnitt om lag 15 000 liter vann. Det vil bli viktigere å kunne produsere mat som klarer seg med lite vann og å produsere på flere typer planter.
Rapport fra Norsk klimastiftelse: Matsystemer under press
Samme problematikk blir tatt opp i en omfattende rapport fra Norsk klimastiftelse som kom 2018.
Food, planet, health – rapport fra EAT-Lancet commission
Et noe utvidet fokus, nå også på sunn kosthold i global målestokk, har rapporten som ble lansert i januar 2019 fra EAT-Lancet kommisjonen: Skal man ha et sunt og bærekraftig kosthold i 2050, må kjøttforbruket halveres.
Organisasjonen EAT, som ble grunnlagt av Gunhild Stordalen, har i samarbeid med det medisinske tidsskriftet Lancet, sett på hva som må til for å fø jordas antatte befolkning på ti milliarder i 2050. De mener det må store endringer til. Det globale forbruket av mat som rødt kjøtt og sukker må reduseres med om lag 50 prosent, mens forbruket av nøtter, grønnsaker og belgfrukter må dobles.
Mat, mennesker og miljø – regjeringens handlingsplan for bærekraftige matsystemer i norsk utenriks og utviklingspolitikk
Under tittelen Mat, menesker og miljø offentliggjorde den norske regjeringen juni 2019 sin utenriks- og utviklingspolitiske handlingsplan for matpolitikk (bærekraftsmål 2 Utrydde sult), sett i sammenheng med alle andre bærekraftsmålene. Også denne handlingsplanen fokuserer på matbehov, matsikkerhet, produksjon og verdikjede, og ser det sammen med faktorer som klima, miljø, infrastruktur og institusjoner som påvirker hele matsystemet.
Klimaavtale mellom regjeringen og jordbruksorganisasjonene
Regjeringen og organisasjonene i jordbruket, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag, undertegnet i juni 2019 en intensjonsavtale om å arbeide for reduserte klimagassutslipp, og økte opptak av karbon fra jordbruket. Jordbruket er dermed en av de første næringene i Norge som inngår en slik avtale med regjeringen. Det er satt et mål om at utslippene skal reduseres med 5 millioner tonn CO2-ekvivalenter for perioden 2021-2030.