Påsketreet

Ordet påske gir mange av oss assosiasjoner til fjell og skiturer, fridager, marsipan og appelsiner. Og så er det tiden på året da dagene er begynt å bli lange og lyse, sola får det til å sildre fra taket og det begynner så vidt å spire i solveggen.
 
Det bibelske påskedramaet har et «påsketre» som sitt fremste symbol: Korset. Et redskap det ikke var mye idyll over, laget for å gi tortur og henrettelse i en grusom pakke. «Forbannet er hver den som henger på et tre» kan vi lese i Bibelen (Gal 3,13).
 
Andre religiøse frontfigurer, som Buddha, Konfucius og Muhammed, døde i høy alder, «mett av dage», omgitt av støttespillere som så opp til dem og tok vare på dem.

Med Jesus var det annerledes. Han døde på «forbannelsens tre», ung, avkledd og hånet, i stor smerte og til og med forlatt av Gud. Da virker det ikke naturlig å tenke: «Dette er lederen jeg vil følge, dette er budskapet for meg!»

Likevel: Jesu lidelse forandret enkeltmennesker i den grad at det endret verdenshistorien. Det skjedde etter hvert som mennesker forstod betydningen av Jesu død.
 
Jesus innstiftet nattverden med utgangspunkt i det jødiske påskemåltid. Det ble feiret til minne om det avgjørende øyeblikket i Israels historie: Utfrielsen fra slaveriet i Egypt. Da Guds rettferdighet kom over menneskelig ondskap var redningen å slakte et lam og smøre noe av blodet på dørkarmen. Eneste håp var å ta dekning bak blodet. Redningen var ikke god moral, riktig stamtavle eller gode prestasjoner, men tro på en erstatning, en stedfortreder.

Jesus peker i nattverden på seg selv som det egentlige påskelam. Meningen med hans død var å bringe den ultimate utfrielse, fra ondskap, synd og til og med fra død.
Hver gang vi feirer nattverd holder vi fram denne meningen.
 
Påskedag var seieren klar. Oppstandelsen og den tomme grav stadfester at Jesus er Guds sønn (Rom 1,4), vår stedfortreder og befrier.
 
God påske!
Gunnar Bråthen, prost i Salten prosti og fungerende biskop