Hvem avgjorde rekkefølgen - det at Jesus ville ta seg best ut i midten? Kanskje de to røverne hadde blitt uvenner? Kanskje den eneste måten til å få dem til å holde fred på, var å henge den stillferdige messiasfyren i midten?
Han deltok ikke sammen med soldatene i å latterliggjøre fyren i midten, den ene røveren. Hele livet hadde han slitt for å bli lagt merke til, strevd etter å være noen. Nå var han i ferd med å bli glemt for godt, i ferd med å bli til ingen. Men så har han denne fornemmelsen om at hvis bare denne mannen på korset ved siden av ham vil legge merke til ham, vil huske ham, så vil han ikke bli glemt. "Være med meg i Paradis - i dag," sier mannen, som om det ikke fantes tvil. Når vi husker noen, er det som om de får et lengre liv. Når Jesus Kristus husker oss, vil vi aldri i evighet bli glemt.
Det er eneste gang Jesus nevner Paradisets hage. Kanskje snakker Jesus om Paradiset fordi han møtte en røver som tok ansvar, til forskjell fra alle Adamer og Evaer som er så flink med unnskyldninger, og ansvarsfraskrivelse: "For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort,” sa røveren.
Johannes skriver i sitt første brev "Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett." (1,9)