 |
Nytt fra Tunsberg |
|
 |
|
Biskopen |
|
|
|
Bispedømmerådet |
|
|
|
UBDR |
|
|
|
Livets gang |
|
|
|
Menighetsliv |
|
|
|
Om bispedømmet |
|
|
|
Spesielt for ansatte |
|
|
|
Nyttårstanker fra Tunsberg bispestol 2008
29.12.08 - Vi redder vårt liv og vår sjel ved å se utover vår snevre krets og ta globalt ansvar.
I LANGSOMHETENS OG HURTIGHETENS TEGN
Juletiden er her, tradisjonenes tid, tiden da alt helst skal være som det alltid har vært. Vi skal ha den samme mat på julemiddagsbordene som vi alltid har hatt, og det samme innhold i kakeboksene som det vi vokste opp med. Juleskikkene viser seg forbausende standhaftige i en ellers foranderlig verden. Kanskje nettopp fordi så mye annet forandrer seg?
Bestandigheten er en illusjon. Vi ser det på barna i familien; de har forandret seg fra i fjor. Vi ser det på både slekt og venner: Vi har alle noen vi savner, noen som ikke lenger er her i verden sammen med oss.
Fornemmelsen av tidens gang forsterkes når julefeiringen er en uke gammel: Vi går inn i det nye året. Til det hører å se tilbake. Hvordan ble egentlig året 2008? Svarene på det er selvfølgelig forskjellige, alt etter hvem vi spør. Noen har hatt et godt år, for andre har det vært vanskelig.
Jeg vil trekke fram noen trekk jeg tror har vært felles for de fleste av oss:
Året som nå har gått, står for meg både i langsomhetens og hurtighetens tegn.
Utviklingen har gått frustrerende langsomt med hensyn til miljø- og klimautfordringene. Her trenges det grep, politiske grep og modig handling, slik at vi kommer i gang med reduksjon av utslipp av klimaødeleggende stoffer. Det er ingen mangel på ord; norske politikere høres ut som verdensmestre i miljøtiltak, men det er resultater som teller. Noen framskritt gjøres, nasjonalt og internasjonalt, men det går så altfor sent. Allmennheten beroliges når de med politisk makt ikke gir inntrykk av større kriseforståelse. Er det ikke mulig for verdens statsmenn å ta mer grep?
Den andre store utfordringen, den globale finansielle kollapsen, har vist at det er mulig å vise handlekraft. Det førte til at den politiske dagsorden ble snudd på rekordtid. Verden fikk erfare at når det er en økonomisk krise under oppseiling, da er viljen til handling til stede. Da legges det om, om en så må gå til tiltak på tvers av ens ideologiske plattform.
Vi setter vel alle pris på denne globale viljen til å demme opp for de verste skadevirkningene av menneskelig grådighet og overopphetet økonomi. For mange er disse virkningene dramatiske; arbeidsplasser går tapt og større investeringer så vel i arbeidslivet som i privatøkonomien blir umuliggjort. Noen rammes hardt. Likevel: Den store trusselen er ikke den økonomiske krisen, men den klimatiske. Klimatrusselen kan på en helt annen grunnleggende måte komme til å true selve livsgrunnlaget vårt. Og endringene kan vise seg å være irreversible.
Disse to krisene faller nå sammen i tid. Det gir muligheter. Den nødvendige omlegging i industrien, som følger av finanskrisen, kan bli en positiv anledning til å legge om produksjonen i industrien til varer som vi trenger for å kunne ta i bruk fornybare energikilder.
Klimautfordringen er så stor at alle gode krefter må fortsette å stå på så nødvendige tiltak blir gjennomført. Blant de gode krefter, regner jeg kirken. Kirkemøtet og Bispemøtet i Den norske kirke har et ansvar, særlig på det holdningsskapende området. Vi kan og skal være pådrivere for å ansvarliggjøre mennesket når det gjelder atferd og holdning til den naturen som vi selv er en del av. Kirken har medansvar for den situasjon vi har kommet opp i. Vi har lest den andre skapelsesberetningen i retning av at mennesket ble satt til å plyndre hagen, mens det står at mannen ble satt til å dyrke og passe hagen (1 Mos 2,15). Vår kultur har forvekslet å legge jorden under seg og råde over den (1 Mos 1,28), med å drive rovdrift på den. Kirken må være med og ta tak i retning av et mer skaperverkvennlig samfunn.
Det finnes røster som hevder at kirken ikke bør være en aktiv del av miljøbevegelsen, men begrense seg til det åndelige plan. Jeg er uenig i det. Jesus var opptatt av hele mennesket. Han talte om vårt forhold til Gud. Det sto ikke i motsetning til at han helbredet syke og mettet sultne. Han utfordret oss til å avhjelpe all menneskelig nød, også den materielle.
Juleevangeliet er Guds rungende JA til oss mennesker av kjøtt og blod; han ble selv født inn i verden som et menneskebarn. Og uansett hvordan en stiller seg til påstanden om hans guddommelige opphav, så kommer en ikke utenom hans etiske utfordringer.
Jesu etikk var global. Han skilte ikke mellom landsmann og innflytter, heller ikke mellom venn og fiende. Han så på alle mennesker som medmennesker som vi er skyldige å elske. Han satte barnet som den største i hans rike. Helt grunnleggende er det tjeneraspekt som han bygger etikken på: Vi berger vårt liv ved å miste det. Vi vinner ved å gi avkall. Vi redder vårt liv og vår sjel ved å se utover vår snevre krets og ta globalt ansvar.
Dette siste aner vi sannheten i stilt overfor faren for ødeleggende klimaendringer. Det finnes en vei fremover, men den innebærer en ny respekt for naturen og en radikal omfordeling av klodens ressurser. Jesu etiske utfordring gir fremtid og håp.
Godt nytt år!
Laila Riksaasen Dahl
Biskop i Tunsberg
Tunsberg bispedømmekontor:
Håkon 5.s gate 1
3116 Tønsberg |
|
Tlf: 33 35 43 00
Fax: 33 35 43 01
E-post: tunsberg.bdr@kirken.no |
|
|
|
