Det er nå over 11 år siden forrige visitas – februar 1992. Gjennom de fem år jeg har vært biskop i Stavanger bispedømme, har jeg fått delta ved ulike anledninger her i Avaldsnes. Slik har jeg fulgt stedets og menighetens utvikling gjennom de siste fem år. I denne visitasuken har jeg fått et godt innblikk i menighetens liv og virke, også takket være det fine forarbeidet til visitasen inklusive visitasmeldingen fra soknepresten, har sammen med disse visitasdagene gitt et godt innblikk i menighetens liv og virke.

Jeg vil både takke og berømme ansatte, tillitsvalgte og andre frivillige medarbeidere for stor innsats i Avaldsnes menighet, ikke bare for forberedelse og gjennomføring av visitasen, men mest av alt for pliktoppfyllende arbeid og gledespreget innsats semester etter semester til beste for Avaldsnes menighet og folket som bor her.

3 hektiske dager i møte med ulike sider av folks hverdag i Avaldsnes har for meg bekreftet folkekirkens store betydning for lokalsamfunnene i Rogaland. Tilhørigheten til kirken kjennes sterk både for dem som åpent vedstår seg sin kristentro i sitt liv og i deltagelse i kirkens virksomhet, så vel som hos mange av dem som ikke så åpent gir tilkjenne troen på Jesus.

I forhåndsmeldingen fra soknepresten beskrives en omfattende virksomhet med tilbud til alle aldersgrupper. Avaldsnes menighet rager meget høyt når en ser på deltagelse i ulike aktiviteter på bakgrunn av folketallet. Det er mye å være glad for og stolt over.

Visitasen skal først og fremst se framover. Hvilke muligheter og ressurser har menigheten til å møte en ny tid og prege samfunnet med de verdier kirken står for? Stadig flere interesser kjemper om folks tid og oppmerksomhet. Menigheten må også velge, hva vil den prioritere de neste fem-ti år?

Visitasen skal oppmuntre tilsatte og frivillige, bidra til å knytte kontakter og forsterke bånd til ulike sider av lokalsamfunnet og hjelpe til med å forankre liv og virksomhet i Guds ord. Derfor vurderer jeg alle menigheter ut fra Guds ord, ut fra den strategiske tenkning i bispedømme, og ut fra de ressurser og den strategi menigheten selv har.

Gjennom historien har prestegjeldsgrensene blitt regulert flere ganger. Etter forrige visitas er nå grensene regulert slik at menighetsgrensene faller sammen med grenser for skolekretser og grunnkretser.

Folketallet i menigheten er relativt stabilt, ca 4600. Av disse er det i dag 3812 medlemmer i Den Norske Kirke. Folketallet fordeler seg slik på de tre skolekretsene: Avaldsnes skolekrets 2543 innbyggere (1.1.03) Håvik skolekrets 1727 innbyggere,. Kvalavåg skolekrets 264 innbyggere

De sosiale forhold synes å være meget gode i hele menigheten, selv om også dette samfunnet har mennesker som sliter på mange vis og faller utenom alt.

I løpet av visitasen fikk vi møte svært mange av de ulike lag og foreninger som drives av frivillige, idrettslag – som det største -, KRIK, 2 sanitetslag, bygdekvinnelaget, bondelaget, kopperverkets venner og Avaldsnes bygdeutvalg. Enda flere frivillige organisasjoner finnes selvsagt her. Det betyr at inklusive menighetens aktivitet er langt over halvparten av befolkningen organisert i ulike form for ideell virksomhet. Dette er et godt grunnlag for å gi barn og unge gode oppvekstvilkår samt å bevare et livskraftig samfunn der mange kanskje dras i retning av Haugesund eller Kopervik som de sentra de er. Det er virkelig et ønske at menigheten bevarer og styrker kontakten med alle disse grupperinger. Jeg vil gjerne bemerke den tenkning idrettslaget arbeider etter der samhold, opplevelse og trening går hånd i hånd, der laget skal være tilbud til alle der det er like muligheter både for dem som satser stort og for dem som har langt lavere ambisjonsnivå.

Innen menighetens grenser finner vi nord-Rogalands største arbeidsplass. Hydro aluminium er en hjørnesteinsbedrift. Foreløpig synes dens framtid sikker, men i vår tid kan forandringer skje plutselig. Ledelsen på Hydro, Karmøy er seg meget bevisst denne situasjon og arbeider intenst for at Hydro i all overskuelig framtid skal bevares og fornyes som en trygg arbeidsplass. Den bedriftshelsetjeneste man har, er forbilledlig og vitner om en god forståelse av hvordan mennesker totale livskvalitet er avgjørende for godt arbeidsmiljø.

Møtet med de tre barneskolene vitnet om dyktig skoleledelse, dyktige og bevisste lærere, med klar fokus både på vår kristenkulturelle arv så vel som betydningen den enkelte skole har i lokalsamfunnet.

Avaldsnes sin posisjon og betydning som Rogalands tusenårssted, vil jeg omtale nærmere litt senere.

Avaldsnes prestegjeld utgjør ett sokn, med ett menighetsråd.

Siden siste visitas er fellesråd for Karmøy kommet til, for å avlaste, hjelpe og tilrettelegge for menighetsrådet. Menighetsrådet skal ha fokus på menighetens liv og vekst. Fellesrådet skal se til at de ytre vilkår ligger godt til rette for menighetslivet. Med fem prestegjeld i Karmøy kommune der hvert av de sju sokn har en representant i fellesrådet, kan det nok av og til føles slik at det er en stor avstand mellom det råd som sitter på pengene og menighetens eget råd. Men i dagens IT verden skal det være mulig relativt enkelt å bli informert om det fellesrådet har på tapetet.

I de nærmeste år vil det antagelig bli mer samarbeid mellom menighetene på Nord-Karmøy. Det kan også gjelde bruk av presteressurser. I den grad det er hensiktsmessig vil en samordne funksjoner, som nå bare en menighet tar seg av.

Menighetsrådet har arbeidet aktivt for å få til ulike utvalg i menigheten. Her er:

1. Kirke og skolekomité (KSK)
2. Ungdoms og undervisningsutvalg (UUU)
3. Barneutvalg
4. Diakoniutvalg
5. Eldreutvalg

I tillegg er det en godt utbygget besøkstjeneste, en misjonskontakt, en redaksjonskomité for menighetsbladet. Endelig er det gudstjenesteplanleggingsgrupper som har ansvar for enkeltgudstjenester. Det er dessuten grupper som drives i samråd med frivillighetssentralen i Haugesund og som går på tvers av menighetsgrensene, - det gjelder sorggruppe etter dødsfall og etter skilsmisse.

Avaldsnes menighet er alene i prostiet med grendekontakter. Hele 64 personer er grendekontakter, en ordning som fungerer glimrende. Grendekontakten har tre oppgaver: Overbringe en hilsen fra menigheten ved fødsel, møte nyinnflyttere og bringe en blomsterhilsen fra menigheten ved dødsfall. Dette er et glimrende tiltak, et eksempel til etterfølgelse for alle menigheter. Man må virkelig berømme Avaldsnes for dette tiltaket. Her kan Avaldsnes være et forbilde for andre menigheter i bispedømmet. Man har også et fast korps av kirkeverter og dåpsverter.

Det er mitt inntrykk at forhold mellom de frivillige og ansatte, mellom menighetsråd og stab, er en god og nær kontakt. Det er viktig for å få ting til å gli i menighetsarbeidet.

Pr i dag har menigheten følgende stillinger:

Sokneprest 100% stilling – i dag delt slik at Arne Haug har 60% og Anne Netland som vikar dekker 40 % av sokneprestens stilling.

Kantor Palmer Vistnes 100 %

Kateket Sigrid Dysjeland 100 %

Menighetsprest Eldbjørg Andreassen 50 % ( menighetsfinansiert)

Daglig leder Tordis Hebnes 84 %

Kirketjener Inger Johanne Stakkestad 40%

Kirketjener Ida Kristine Gismervik 10%

Barne- og ungdomsarbeider Inger Johanne Stakkestad 60 %

Barne- og ungdomsarbeider Johanna Hilbig 30 %

Arbeidsleder (kirkegårdsarbeider) Øyvind Grinde 50%

Dessuten har menigheten en sivilarbeider Torfinn Gaupås, VOKT-arbeider i 100%

I tillegg til et vedvarende rekrutteringsarbeid m.h.t. frivillige, er det åpenbart behov for diakon i hel stilling. En diakon kan ikke gjøre alt, men kanskje man i Avaldsnes skulle fokusere på dem som faller utenfor i tillegg til at diakonen kunne ha som oppgave å pleie kontakten med de mange ulike lag og aktiviteter av frivillig karakter som alle har som oppgave å bidra til at Avaldsnes blir et godt sted å vokse opp og bo.

Menighetens klenodium er Olavskirken. 750 års jubileet ble behørig markert. Det ble nedlagt et uvanlig flott arbeid i forkant av jubiléet, og en hadde grunn til å vente en noe større oppslutning om arrangementene enn det en fikk.

Olavskirken trenger et vedvarende vedlikehold ut over det vanlige. Kirkens posisjon og alder burde tilsi at staten tok et langt større ansvar enn nå.

Kirken er plassert slik at den skal synes på lang avstand. Det er derfor nødvendig og ønskelig både at kirken blir kvitt alle trærne rundt samt at den får belysning i mørket. Slik kan den igjen bli det landemerket den i høyeste grad fortjener å være.

Kirken er glimrende som konsertkirke og kirkens to orgler er av topp kvalitet. Men en må også her regne med en viss fornyelse de nærmeste år.

Det er lett adgang for funksjonshemmede til kirken. Nå har man også fått laget en plattform til bruk for drama etc som er meget tjenlig. Men til tross for dette er selvsagt ikke kirken egnet til alle de aktiviteter en menighet har. Men kirken må ikke oppgis som hovedsted for gudstjenestelivet. De begrensninger kirken har, må en prøve å møte på annet vis.

Menighetskontorene i Karmel bedehus er tjenlige, men det er åpenbart at man trenger minst to kontor til. Slik forholdene er i dag gjelder det for dette kontor som for så mange. Maskinutstyr og teleanlegg trenger oppjustering.

Avtalen med Karmel bedehusstyre gjør jo at en i tillegg til kontorene kan bruke huset i utstrakt grad som menighetshus. Og samarbeidet med bedehuset er meget tilfredsstillende. Slik er samarbeidet med de øvrige bedehus i menigheten også. Dette må man ta vare på slik at alle bedehus kjenner seg som integrert del av Avaldsnes menighet

Men i tillegg er det ønskelig at menigheten får benytte lokalene i det påbegynte historiesenteret. Behovet er klart dokumentert. Det ble da også inngått en avtale med kommunen i 1999 om menighetens bruk av historiesenterets lokaliteter. Da prestegården ble overlatt til historiesentret, mistet kirken og menigheten et viktig supplement for det arbeid som foregikk i kirken. Det er viktig at historiesentret gir dette supplement, og at både kirken og historiesentret arbeider tett sammen. Bare slik kan en få gjensidig bruk av lokaler, og bare slik kan den delen av Avaldsnes bli et levende møtested, ikke bare for besøkende, men også for bygdas folk.

Med den enorme turisttilstrømming til kirken, samt til Bukkøy og til historiesentret som kommer, er det opplagt behov for bedre toalettforhold. Denne saken kan løses enklest ved at bygget som i dag inneholder toaletter opprustes og utvides en god del, og at toalettene får utgang til parkeringsplassen og at det blir et tjenlig bårehus med inngang fra kirkegården samt lagerplass for menigheten.

Prestegården ble revet for at historiesenteret skulle bygges. Det ser nå ut at det er avklart at ny prestegård bygges i området nordøst for forretningene nedover mot sjøen.

Avaldsnes har i dag èn gravplass, den som ligger rundt kirken. Til tross for en del vanskeligheter, har det funnet sted noe utvidelse av eksisterende areal. Det er tvilsomt om det er grunnlagt for å si at det har ødelagt kulturlandskapet. Men det blir altså ny gravplass i en avstand av 600-700 meter fra kirken. Med tanke på turisttrafikk til kirken og historiesenteret og Bukkøy vil det være behov for en tjenlig ordning slik at gravfølge kan komme til den nye gravplassen uten at trafikken langs veien blokkeres.

Kirkevergen har en god hånd over forvaltning av kirken og kirkegården og følger utviklingen nøye gjennom fellesrådet i samråd med biskopen.

Stavanger bispedømmeråd har utformet en strategiplan og har oppfordret alle menigheter til å formulere sin egen visjon og utarbeide sin egen strategiplan. I 1998 ble det gjennom et samarbeid mellom stab og menighetsråd utformet følgende visjon for Avaldsnes menighet:

Med tanke på det videre arbeid i menigheten har man laget en handlingsplan med 4 hovedpunkter:

• Gudstjenesten
• Menighetsaktiviteter
• Grendekontakter
• Husfellesskap

Det er viktig at disse visjonene og selve handlingsplanen stadig blir oppjustert, slik at de kan bli et aktivt redskap i menighetens arbeid.

Det er gledelig å se at arbeidet med gudstjenesten drives kontinuerlig med gudstjenesteplanleggingsgrupper for svært mange av årets gudstjenester. Dette tror vi vil bære frukt ved at mange involveres i arbeidet med gudstjenesten. Man har også virkelig klart å gjennomføre det ambisiøse prosjektet med grendekontakter. Likeens finnes det et meget bredt aktivitetstilbud for alle aldre. De ansatte kan ikke forventes å ha kapasitet til mer.

Selve visjonen og handlingsplanen er formulert i 1998. Og menighetsrådet anmodes om å ta dette frem som sak igjen for eventuelt å reformulere noe om man finner det tjenlig. Men viktigst av alt er det å drøfte den med tanke på siste punkt i handlingsplanen, nemlig husfellesskap. Det er nødvendig å drøfte meget grundig forholdet mellom den utvalgstrukturen som menigheten har og det å lete etter folk med nådegaver som kan ta ansvar for å etablere ulike grupper, også cellegrupper der naturlig kirkevekst finner sted – innrettet mot gudstjenestefellesskapet i kirken.

Den regelmessige gudstjeneste er det faste pulsslag i menighetens liv året rundt. Alt kristent arbeid bør lede opp til den. Alt kristenarbeid bør peke hen til gudstjenesten som den felles møteplass den skal være og som det sted vi samlet blir betjent av ord og sakrament.

Menigheten har i lang tid vært opptatt av å få bedre og mer levende gudstjenester i kirken. En kan få enda mer gevinst av å arbeide med langsiktig gudstjenesteplanlegging. Gudstjenesteplanleggingsgruppene kan bli noe av den kraft man trenger for å skape et eierforhold til gudstjeneste for langt flere. Likeens har en i Avaldsnes mulighet til utstrakt samarbeid med ulike lag og foreninger om enkeltgudstjenester. Dette samarbeid må bevares og utvikles videre.

Samtidig vil jeg oppfordre til fortsatt variert gudstjenestetilbud, der ulike frivillige oppmuntres til å delta og der man benytter ulik type musikk, drama etc for å berike fellesskapet og skape noe som gjør at alle generasjoner kjenner kirken og gudstjenesten som sin.

Ordningen med leke gudstjenesteledere er velprøvd her, og det bør fortsette og vi oppfordrer til langsiktig planlegging der det disse virkelig kan få bruke sin nådegave som forkynnere.

Kirken har flotte orgler. Menigheten har en rekke kor for ulike aldersgrupper med ganske ulik musikalsk profil. Vi ser ofte at noen kor går inn, mens nye oppstår. Noe av det skjer også i Avaldsnes. Dette er naturlig når nye krefter kommer til, og den varierte musikalske profil blir dermed ivaretatt.

Korps finnes i Avaldsnes og musikkgrupper ellers, spesielt knyttet til skolene. Jeg vil oppfordre til bruk av alle disse grupperinger, gjerne også til å prøve ut nye gudstjenesteformer. Grupper som ikke drives direkte i kristen regi bør selvsagt også innbys til deltagelse.

Konsertlivet i kirken er en viktig kulturfaktor i kommunen, selv om ikke alle konserter samler fullt hus. Det gjelder både rene orgelkonserter, kirkemusikk-konserter og konserter med klassisk musikk av folk utenfra. Jeg vil oppfordre kantor til fortsatt å utvikle denne siden av livet i kirken.

Ved det som er satt i gang av tidligere diakonimedarbeider og av frivillige er det ganske sakssvarende å kalle Avaldsnes menighet en diakonalt preget menighet.

Menigheten har sin regelmessige tjeneste på Aldersheimen. Forholdet mellom kirken og den offentlige pleie- og omsorgstjeneste er det aller beste.

Samfunnsutviklingen gjør imidlertid at man også i et så velfungerende samfunn som Avaldsnes bør være oppmerksom på barn og unge som har spesielle omsorgsbehov og som faller utenfor. Rusproblematikk er velkjent på Karmøy. En diakon i menigheten ville derfor være en enorm ressurs både for menigheten og for hele lokalsamfunnet.

I en tid med stadig mindre bibelkunnskap og kunnskap om den kristne tro, er det avgjørende for enhver menighet å ha regelmessige trosopplæringstilbud.

Jeg vil også oppfordre til frimodig satsing i forbindelse med dåpsopplæringsplanen. Kanskje kunne det lages en oversikt over hvordan oppslutningen er i de ulike faser og utfra det lettere se hvor ressursene bør settes inn. Skal menigheten kunne realisere dåpsopplæringsplanen som nå alle menigheter oppfordres til, er dette et arbeid langt flere enn bare kateketen må kjenne et ansvar for. Men med den struktur Avaldsnes har og med bakgrunn i det arbeid som allerede pågår i menigheten, er det ikke mange menigheter som har forutsetning for å nå så stor prosent av barn og unge som nettopp Avaldsnes.

Konfirmantarbeidet har rike tradisjoner. På dette alderstrinn nås så å si 100% av de unge. Detter er derfor et uhyre viktig arbeid i en avgjørende fase av de unges liv. Her gis også muligheten til omfattende kontakt med de unges hjem og familie. Hele menigheten må derfor se dette som sitt ansvar både når det gjelder forbønnstjenesten for konfirmantene og det å være kateketen til hjelp med frivillig innsats knyttet til weekender, miljøkvelder osv

I år har det ikke latt seg gjøre å arrangere Alphakurs. Det ønskelig å ha oppmerksomheten på det slik at man kan komme i gang med det for dem som søker mot det kristne fellesskap, for dåpsforeldre, for konfirmantforeldre. Osv. I en tid hvor mange voksne ser behov for dypere innsikt i Bibelen og den kristne tro, og bør en vurdere å komme i gang også med oppfølgingskurs.

Avaldsnes har rike tradisjoner vedrørende misjonsarbeid. Flere misjonærer har reist ut fra Avaldsnes både til det Norske Misjonsselskap så vel som andre selskap. Dessverre er antall misjonsforeninger gått ganske betydelig ned. Man må nok se i øynene at den tradisjonelle misjonsforeningen ikke appellerer like mye som før. Men menigheten oppfordres til å prøve å etablere nye og andre typer ansvarsgrupper for misjon og la misjonskontakten formidle misjonsinformasjon både i gudstjenesten, andre samlinger og i menighetsbladet og innarbeide dette i handlingsplanen for menigheten.

Avaldsnes menighet har mange ulike grupper. Disse må man ta vare på og oppmuntre og stimulere til fortsatt aktivitet, selv om det av og til også kan være slik at noe bør legges ned fordi oppgaven er løst.

Men menigheten vil gjerne arbeide utfra tanken om naturlig kirkevekst. Det er prisverdig at man da ønsker å hente inspirasjon fra f.eks. Lundehaugen menighet som bevisst arbeider slik.

Menigheten oppfordres til å lete etter personer som har nådegaver og som brenner for tanken om cellegrupper – grupper som skaper vekst ved at de etter en tid deler seg og inviterer nye med. Menighetsråd og ansatte bør sammen nøye drøfte strategien her slik at man tar vare på de typer grupper som er samtidig som man kan inspirere til dannelse av cellegrupper.

Menighetsbladet leses av alle. Det er et viktig organ. Det er ikke naturlig at man har fellesblad med noen av de andre menigheter i kommunen.

Jeg oppfordrer til fortsatt utvikling av bladet og at en gjør dette til blad for folkekirken ved at også det som foregår i andre lag gjenspeiles i bladet. Fra bispedømmets side planlegges det å gi noe mer hjelp og kurs for dem som har ansvar for bladet.

Bladet bør også informere om og oppfordre til bruk av internettsidene til Karmøykirken, heri inkludert selvsagt Avaldsnes.

Den kirkelige økonomi er i hovedsak en offentlig sak. Men Avaldsnes har lenge satset på givertjeneste. Jeg vil oppfordre til fortsatt givertjeneste til stillinger/oppgaver i menigheten. Jeg tror det er lett å se at givertjenesten i Avaldsnes i høyeste grad har gitt menigheten tilbake tjenester som er uvurderlige.

Dette kan og bør gjøres uten at det skulle på noe vis gå ut over den økonomi som Avaldsnes bidrar med til ytre og indre misjon, så vel som øvrig kristen virksomhet knyttet til kirke og bedehus. Slik som samfunnssituasjonen er nå er det ikke utsikter til særlig økning via offentlige budsjetter. Samtidig må det sies at Karmøy har hatt god forståelse for menighetenes behov. Den kirkelige økonomi har derfor vært meget god i Karmøy sammenlignet med mange andre kommuner i Norge. Men så reflekterer også dette de sterke kristentradisjoner på Karmøy med all aktivitet det innebærer.

Gjennom visitasene ønsker jeg å oppfordre alle menigheter til et rikt bønneliv. Denne tjeneste er ikke synlig alltid. Mange mennesker ser dette som sin tjeneste – å bære folket i menigheten regelmessig frem for Gud. Når alt kommer til alt kan en spørre hva som er viktigere enn det. Jeg oppfordrer derfor stab og menighetsråd til å se etter mennesker med bønnens nådegave, bruke bønn i sine samvær, la gruppene som planlegger gudstjenestene, ikke minst arbeide med bønnedelen. Her gir gudstjenestens liturgi rike muligheter.

Det som nå bygges bl.a. med bakgrunn i at Avaldsnes er valgt som fylkets tusenårssted, gir menigheten mange muligheter. Den viktigste historie knyttet til tusenårsstedet er jo den kirkelige virksomhet gjennom tusen år. Når historiesenteret står ferdig og bruken av huset skal drøftes, oppfordrer jeg menigheten til å være på offensiven både ved å bruke senteret til, de aktiviteter som avtalen med kommunen innebærer. Men menigheten kan også være en pådriver og initiativtaker når det gjelder virksomhet i skjæringspunktet mellom kirke, historie og kultur. Denne unike mulighet vi har nå, må vi ta vare på. Som biskop vil jeg gi dere full oppbacking all den tid den viktigste historie her ikke den tidlige vikingtids mytologi. Fra vikingtiden til i dag har kristentroen preget dette sted, og den kontinuerlige tjeneste i Olavskirken gjennom tusen år har gitt stedet den identitet en må videreføre i en ny tid. Tusenårsstedet gir en ny dimensjon til lokalsamfunnet Avaldsnes, og til menigheten rundt Olavskirken. Det er viktig at en ser de store muligheter tusenårsstedet gir.

Visitasen har vært en fin opplevelse i en menighet som er rik på gleder og nådegaver, en menighet som har et meget variert tilbud og som favner langt mer av folket enn de aller fleste norske menigheter. All honnør til ansatte og frivillige for trofast tjeneste til beste for folket i Avaldsnes og til ære for den Gud vi tjener.

Avslutningsvis vil jeg gi noen konkrete utfordringer.

Menighetsråd og stab bes hente frem menighetens visjon og handlingsplan og gjennomdrøfte den på ny, både fordi menighetsrådet er nytt siden -98 og fordi det i løpet av fem år har skjedd ting som krever nytenkning og endring. Visjonsformuleringene er gode, men de må på ny og på ny konkretiseres.

Menigheten oppfordres til å være på offensiven med tanke på å la historiesenteret være fremtidsrettet i bruk og ikke bare bli et museum. Det må bli et godt samvirke mellom historiesenteret og Olavskirken slik at de to bygg kan bli gjensidig til nytte for hverandre.

Olavskirken som klenodium bør bli et nasjonalt anliggende uten at det endrer status som menighetskirke. Det betyr at vedlikehold – som nok er mer krevende der enn gjennomsnittlig for kirker – bør prioriteres både av fellesråd, kommune og nasjonale myndigheter.

• En bør arbeide for å få en fast sponsor som kan finansiere belysningen av kirken.
• Det bør snarlig gjøres noe med toalettforholdene grunnet turiststrømmen både til kirken og Bukkøy. Det innebærer at huset må opprustes og toalettene gis inngang fra parkeringsplassen og bårehuset bli opprustes.

Gudstjenestelivet er velfungerende, men jeg utfordrer menigheten til ytterligere variert guds-tjenesteliv gjennom bruk av ulike grupper, ulik sang og musikk, leke gudstjenesteledere og stor frihet til gudstjenesteplanleggingsgruppene.

Menigheten oppfordres til snarlig å ta i bruk det nye gravferdsritualet.

Med det rike barne- og ungdomsarbeidet som finner sted oppfordrer jeg menighetens ansvarlige til å ha mye oppmerksomhet på lederrekruttering og legge til rette for at talenter i så måte for nyte godt av ledertrening, kurs etc.

Menighetsråd og ansatte bes drøfte og være på leting etter mennesker med nådegaver, både bønnens nådegave og nådegaver til å dra i gang gruppeaktivitet som utvider menigheten som trosfellesskap, og ikke bare flytter noen fra en gruppe til en annen.

Gjennom givertjeneste bør en se om det er mulig å ansette en diakon fra neste sommer og ta tak i den diakonale utfordring som både ligger i kontakten med ulike lag og foreninger, barn og ungdom som faller utenfor, skape møtesteder i lokalsamfunnet og andre oppgaver.

Takk for fine dager, for inspirerende samtaler, for de mange møter med mennesker, for den utrolige mengde frivillig innsats, for et omforent ønske om og vilje til å bidra til at Avaldsnes blir et herlig sted å bo for alle.

Avaldsnes 19.10.03

Ernst Baasland