Biskopens foredrag på Teologisk Forum

11. mai 2006

Biskop Ole Christian M. Kvarme


Teologisk Forum 11. mai 2006

FOLKEKIRKE - FELLESSKAP I FORNYELSE
Ny fokus på nattverden - impulser fra Rowan Williams


I et intervju i Krigsropet nylig sa forfatteren Edvard Hoem blant annet: ”Mange tenker og spekulerer på hva tro er. Men jeg slår heller et slag for å praktisere! Flere har spurt meg: Hvordan skal jeg begynne å tro igjen? Da må du begynne med å delta, mener jeg. Jeg går en del i kirka, og for meg er det å delta i sangen og nattverden viktig. Det ble et fattigere liv uten.”

Med dette foredraget vil jeg invitere dere til en samtale om nattverdens plass i vår kirketenkning og i en folkekirkelig fornyelse. I ti-femten år har vi hatt en sterk fokus på dåpen som fundament for kirkelig tilhørighet og på dåpsopplæringen. Denne fokus har vært viktig og riktig. Med tanke på den trosopplæringsreform vi nå er inne i, vil jeg spørre om vi bør følge dette opp med fornyet fokus på nattverden og de døptes deltakelse i nattverdmåltidet, i tråd med sitatet av Edvard Hoem og slik det heter i dåpsforpliktelsen: at foreldre og faddere skal hjelpe de døpte til å bruke Herrens nattverd slik at de kan bli hos Kristus.

Mitt bidrag til samtalen skal ikke primært være en drøfting av vår kirkelige praksis, men gi noen impulser til teologisk refleksjon i skjæringspunktet mellom ekklesiologi og nattverdteologi. Her vil jeg hente impulsene fra den nåværende erkebiskop av Canterbury, Rowan Williams. Porvoo-fellesskapet innebærer at vi har alterfellesskap med den anglikanske kirke, og Williams er ikke bare den øverste leder i den anglikanske kirke, men også en premissleverandør for teologiske refleksjon i sin kirke og i økumenisk sammenheng. I noen enkle punkter vil jeg forsøke å presentere Rowan Williams og hans perspektiver på nattverden – det vi på vårt fagspråk vil kalle en eukaristisk ekklesiologi.

Rowan Williams
1. Rowan Williams ble født i 1950 i Swansea i Wales. I sin oppvekst mottok han sterke impulser fra den anglo-katolske tradisjon. Etter studietiden i Cambridge ble han teologisk lærer og professor i Cambridge og Oxford og gjorde samtidig prestetjeneste. Som student, forsker og lærer var han opptatt av den østlig-ortodokse kirke og teologi og av den katolske tradisjon. I Cambridge ble han også preget av den filosofiske arven etter Ludwig Wittgenstein, og han tilhørte kretsen av politisk engasjerte teologer og prester som mottok sterke impulser fra latin-amerikansk frigjøringsteologi. Med vår hjemlige terminologi ville vi sikkert ha sagt at Williams var kirkelig eller teologisk konservativ, men politisk radikal.

Rowan Williams har på mange måter vært på leting etter et nytt kristent paradigme for vår tid, et paradigme som både har kontakt med den kristne tradisjon og samtidig er fornyende. For Williams har dette paradigme sitt sentrum i påske-dramaet og sitt konkrete uttrykk i eukaristien – i feiringen av nattverden, noe jeg skal komme tilbake til.

Williams er en kreativ og dynamisk teologisk tenker, dypt rotfestet i den anglikanske tradisjon, men med et bredt ekumenisk perspektiv. Han er også stadig i dialog med kultur og samfunnsliv på de britiske øyer, og dette var nok bakgrunnen for at han ikke bare ble valgt til biskop i Monmouth i Wales i 1991 og i 1999 til erkebiskop i Wales, men at han i 2002 ble utnevnt til erkebiskop av Canterbury.  

Williams forfatterskap og engasjement som teolog og kirkeleder favner særdeles vidt. Hans forfatterskap er til dels komplisert og vanskelig tilgjengelig. Samtidig er det preget av kreativ fargerikdom, og Williams er også poet. Med fare for å miste noe av rikdommen i min forenkling, vil jeg i det følgende presentere noen hovedtanker i Williams forståelse av nattverden i rammen av hans kirkeforståelse, og til slutt gi noen enkle kommentarer ut fra vår kirkelige situasjon.

Nattverden – kirkens særskilte uttrykk
2. Nattverden – eukaristien – er for Rowan Williams kirkens kjernesymbol, dens kjenningsmelodi og dens særskilte uttrykk. Han skriver: ”Når kirken feirer nattverd, er kirken det den er kalt til å være: påskefellesskapet, skyldig og gjenreist. Den er samlingen av dem hvis identitet er definert av deres nye relasjon til Jesus korsfestet og oppreist, og som identifiserer seg selv som tilgitte… Det er en handling som tilkjennegir hva fellesskapets liv innebærer… en transformerende, nyskapende handling – en menneskelig aktivitet som er radikalt åpen for Guds skapende handling i Jesus Kristus.”

I sin utleggelse av fortellingene om Jesu måltid med disiplene etter sin oppstandelse, understreker Williams at Jesus gir seg selv til dem som sviktet ham når han bryter brødet med dem, og han fortsetter: ”Alle måltid med Jesus etter Golgata formidler en gjenreisning av et fellesskap som er brutt ved menneskelig utroskap: det sårede legeme og det utøste blod er ufravikelig til stede.” I dette måltid står den aldri feilende nåden over menneskers svik og bedrag. Nattverden er et uttrykk for at nåden er Guds gave. Nåden er ikke noe vi eier, men noe vi stadig mottar. Derfor er nattverden kirkens kjernesymbol og særskilte uttrykk.

Denne forståelse av nattverden og kirken er imidlertid ikke innsnevrende i forhold til den verden og det samfunn vi lever i. I en forelesning i 1994 påpeker Williams at den postmoderne pluralisme formidler et perspektiv på verden der det ikke er og ikke kan være en diskusjon om mål og retning for menneskers liv og fellesskap. Williams trekker inn Hegel som understreket at individets frihet og integritet, dets velferd og mål bare kan forstås og realiseres sammen med hele fellesskapets eller samfunnets velferd og mål. I sin feiring av nattverden formidler kirken en universell, sosial visjon som er fremmed i et pluralistisk og privatisert samfunn. Nattverden uttrykker felles håp og mål, men den formidler også en ny måte å være på i verden. Nattverden handler om å gjenreise fellesskap. Den er alltid en feiring av den nye menneskehet, og den aktualiserer kristendommens vesen: Guds nyskapelse av menneskeheten gjennom Jesu kors og oppstandelse.

Williams har vært og er både kirkekritisk og tradisjonalist på samme tid. Han understreker at kirken alltid er en fusjon av dens virkelige og ideelle uttrykk, en kombinasjon av ideal og konkret virkelighet. Det som hindrer oss fra en ideologisk rettferdiggjøring av kirken slik den konkret fremtrer som organisasjon, er kirkens sakramentale kjerne. Nattverden minner hele tiden kirken på at den ikke eier den guddommelige nåde, men alltid har behov for den. Den innebærer at kirken stadig møter sine nederlag og historiske begrensninger og trekkes mot det universelle fellesskap som den feirer og forkynner i nattverden.

Med kirkens fallitt gjennom tidene, hvorfor skal vi forsvare den? Williams svar vil være: på grunn av nattverdfeiringen. Den rituelle representasjon av Jesu pasjon og oppstandelse er det som driver den kristne visjon: feiringen er utopisk, med et glimt av en helbredet verden, og samtidig det første skritt mot den. Williams agenda som teolog og biskop er å rette søkelyset mot kristendommens sentrale rite, å la den tale og utfolde seg.

Nattverden som tegn
3. Den sterkeste intellektuelle innflytelse som kom til å prege Williams, også i hans forståelse av nattverden, var formodentlig arven etter Ludwig Wittgenstein (Cambridge, d.1951). Denne arven preget Cambridge på den tiden da Williams studerte der. Wittgensteins logiske positivisme la vekt på at språket er forankret i praksis, at ord bærer mening med basis i vår bruk av dem. Språkets forankring er i det sosiale og i det praktiske fremfor i det kvasi-metafysiske.

Wittgenstein var og ble fascinert av teologien: Hvordan fungerer det religiøse språk? Hva gjør det religiøse språk? Han tok avstand fra den filosofiske teologi som ville gi teoretiske bevis for Gud. Som om spørsmålet om religiøs sannhet kan løses ved tilstrekkelig klokskap. For Wittgenstein er religion en måte å leve på, en altomfattende form for eksistens. For eksempel kan det å si at ”Gud er kjærlighet”, eller at ”Jesus lever”, ikke underkastes rasjonell undersøkelse på noen annen måte enn ved de gester eller handlinger som følger ordene. Han sier: ”Kristendom er ikke en doktrine, men en beskrivelse av noe som faktisk skjer.”

Wittgenstein advarer derfor teologene mot å imitere filosofiens metoder. I stedet bør de forstå og utlegge kristendom som ”a particular set of practices.”
Med dette legges vekt på religionens sosiale karakter og dimensjon. Kristendommens essens ligger på overflaten – i de aktuelle praktiske handlinger (actual practises) som definerer det kristne fellesskap – at de bryter brødet sammen, og gjennom andre riter og handlinger.

Williams forståelse av nattverden som symbol og handling går nok lenger enn det som her er antydet hos Wittgenstein. Men påvirkningen er likevel tydelig. Nettopp Williams´ fremheving av nattverden som kirkens kjerneuttrykk står i denne tradisjon, at kirkens vesen kommer til uttrykk gjennom en særlig praksis, og likeså det antropologiske og sosiale perspektiv på nattverden som en feiring av et fornyet lokalt menneskelig fellesskap. Williams understreker også: ”Vårt primære anliggende skulle være den sakramentale handling, heller enn et fokus på de hellige elementer”.

Når Williams omtaler sakramentene, taler han om symbol, men også om tegn og handling. Tegn er ikke bare en positiv henvisning til noe, de er samtidig tegn på hva de selv ikke er. Nattverdens brød og vin er materielle tegn, og reformatorene var opptatt av at brødet og vinen ikke ble fratatt sin materielle, dennesidige karakter for å gi rom for det overnaturlige. Vi møter ikke Gud ved å sette til side den verden vi lever i, ved en suspensjon av vår kroppslige og historiske natur. Vi møter Gud ved at han handler med den konkrete materie, ved at vi og verden omdannes og gjenreises. Det å gjøre nattverdens tegn – i feiringen med brød og vin – er en håpshandling, med det håp at denne verden kan bli annerledes og at vår fragmenterte virkelighet kan få mening og bli gjort hel.

Nattverd og spiritualitet
4. Williams´ forståelse av nattverden står i nær sammenheng med hans perspektiv på kirkens og den kristnes liv i verden. Han skriver: ”Nattverden viser den troende engasjert i og utfordret av troens kjerne-begivenhet. Den involverer den troende i ”kors og oppstandelse” og lar dette paradigme bli den troendes eget paradigme. Den skaper et liv som leves ut av dette sakrament og gjør det til et gjenskinn, en slags oversettelse av dette paradigme.”

I 1979 utgav Williams ett av sine første større verker: The Wound of Knowledge, Christian Spirituality from the New Testament to St. John of the Cross. Med denne boken blir han en av de første i nyere tid som gjør seg til talsmann for det som nå kalles ”en kenotisk spiritualitet” – eller som vi på luthersk mark like gjerne ville kalle en korsteologisk spiritualitet, med et liv der en gir seg selv til Gud, til sine medmennesker og til verden. I det avsluttende kapittel skriver han: ”Den kristne erfaring beveger seg ikke fra ett nivå til det neste og blir der. Den blir igjen og igjen trukket inn i korsets fruktbare mørke… Når vi oppgir oss selv, oppdager vi den Jesus som gav seg selv på korset, og vi finner Gud der og vet at Gud ikke tilintetgjøres av de uutholdelige motsetninger i menneskelig lidelse.”   

Men denne forståelse av nattverden og den kenotiske spiritualitet er ikke verdensflukt. Williams knytter an til Ireneus og Clemens av Alexandria i deres oppgjør med gnostisismen, og understreker at Jesu liv og nattverdens elementer innebærer et ja til den verden som Gud har skapt og skal nyskape.
I boken ”Resurrection. Interpreting the Easter Gospel” skriver han: ”Nattverdens elementer som bærer den oppstandne Jesu nærvær, kan bare være tegn på liv… Nattverden er et tegn på Jesu endelige herredømme og på hans ´frihet´ til å forene med seg selv med den materielle orden som nådens symbol. Slik taler nattverden også om skapelsen og Jesu plass i skapelsen… Å ta imot den materielle verden i nattverdens elementer og gi dem navn som tegn på Jesus, tegn på den skapende kjærlighet og forsoningens gave, er å erkjenne muligheten for at verden ved Jesu navn og makt kan bli omdannet - transfigurert – til en verden med rettferdighet og fred.”

Om jeg her skal sammenfatte Williams bidrag til en spiritualitet som er kenotisk (korsteologisk) og har sitt utspring i feiringen av nattverden, vil jeg trekke frem følgende:
-         Den innebærer ikke en flukt fra det vanskelige livet, men ser og erfarer tvert imot Guds nærvær og gjerning i det konkrete liv, i samfunn og historie.
-         Den ytrer seg ikke i isolert åndelighet, men i tjeneste og konkret handling.
-         Den sprenger individualismen og åpner for det større fellesskap; den peker hele tiden nedover i våre liv, utover til det større fellesskap og oppover mot Gud.
-         Den har nåden som kilde og korset som fokus, og utfordrer hele tiden både kirke, samfunn og våre liv som mennesker.


Tradisjon og mangfold i nattverdfeiringen
5. Williams er anglikaner, og en merker spenningen eller dragningen mot den katolske tradisjon på den ene siden og mot den reformerte arv på den andre. Denne spenning gjør seg blant annet gjeldende i synet på prestetjenestens betydning for nattverdfeiringen og forholdet til nattverdfeiringen i andre tradisjoner.

Williams understreker at den ordinerte tjeneste er et uttrykk for kirkens katolisitet ved at den skaper et bindeledd for menigheten til tradisjonen og til den universelle kirke. Her kommer det anglo-katolske drag i hans teologi til uttrykk, med vekt på biskopen og den ordinerte tjeneste som garant for katolisitet i feiringen av nattverden. Samtidig understreker han at den nattverdfeirende kirke er seg bevisst et kulturelt mangfold, og at nattverden er blitt feiret i forskjellige kulturelle kontekster – av martyren Polykarp, av kirkefaderen Augustin, av metodistenes John Wesley.

Enngasjementet for den apostoliske tjeneste innebærer for Williams at en må holde spørsmålene åpne og være sensitiv til den kristne erfaring i historien – at nattverden inneholder en fortelling om brudd med normale autoritetsmønstre. Nattverden handler om en herre som gjør seg selv til tjener. Dette har sosiale implikasjoner. Williams sier han at sakramentet og den apostoliske tjeneste skal være med og ”fri oss fra de gitte sosiale perspektivers fengsel”. Men dette har hatt og kan også få kirkelige implikasjoner i oppgjør med hierarkiske ledelsesmodeller i kirken.

Williams kan derfor også tale om ”komplementære kall” i møte med andre tradisjoner i nattverdfeiringen. Disse tradisjoner viser oss noe av vår egen tilkortkommenhet: ”Vi kan feire nattverden med drama og verdighet, med historiske og liturgiske strukturer… Når vi har gjort det, er vi fremdeles tjenere uten fortjeneste – fordi det er noe vi ikke har sett som et kveker-måltid har, eller som Brødremenighetens brødsbrytelse kan uttrykke, og som vi ikke kan uttrykke. Vi kan møte denne situasjonen med mistenksomhet eller en rivaliserende holdning, eller vi kan møte den med takknemlighet. Jeg vil stemme for takknemlighet. Det er det jeg mener med en kirke som på samme tid er katolsk og reformert, ikke ivrig etter å gjenskape et harmonisk system, men rede til å leve med mangfold. Ikke fordi den er indifferent, men fordi den lever i ærefrykt for Gud mysteriøse rikdom som intet system kan kontrollere.”

Williams er altså preget av en blanding av anglikansk tradisjonalisme og økumenisk åpenhet i forhold til nattverdfeiringen. Han stiller også spørsmålet: Hva så med kirkens åpenhet i forhold til dem som ikke er døpt? Han svarer: ”Å dele nattverdens fellesskap med udøpte og mennesker som er forpliktet på en annen fortelling (enn Jesus-fortellingen) eller et annet system, er merkelig – ikke fordi sakramentet dermed bli profanisert, eller fordi nåden ikke kan deles med de som står utenfor kirken. Men nattverdens symbolske integritet avhenger av at den feires av dem som har forpliktet seg på det paradigme som ligger i Jesu død og oppstandelse, og som erkjenner at … deres svik og nederlag er svik mot ham, og at de i nattverden mottar tilgivelse og nytt håp.”

Oppsumerende kommentar
Williams forståelse av nattverden er på mange måter tradisjonell, og samtidig har han et språk som er annerledes og perspektiver som er nye. Som erkebiskop av Canterbury uttalte han for en tid siden at kirkene trenger å gjenvinne gleden, undringen og begeistringen – at vi trenger å lære fra de ortodokse i øst som ikke bare ser brødet og vinen, men ser nattverden som ”liv, lys og ild.” Hva betyr så disse impulser fra Rowan Williams for oss i vår folkekirke? La meg oppsumere og avslutte med tre enkle punkter:

1. For det første tenker jeg at vi i vår folkekirke også trenger en ny fokus på nattverden og en fornyelse i vår nattverdteologi. I en preken i 1998 sa min forgjenger Gunnar Stålsett: ”En pinsefornyelse i vår kirke kan begynne ved at alle som har barnetroen i sitt hjerte, alle som lengter etter fred og sammenheng i sine liv, tar imot invitasjonen: Kom, for alt er ferdig. Du er ikke ferdig – men Kristus er ferdig for deg. På dåpens grunn er vi alle innbudt til nattverdsbordet. Det er ingen tro som er større enn barnetroen. Det er ingen Ånd sterkere enn den stille påminnelse i ditt hjerte om at du hører Kristus til – tross alt.” (s.29) Dette er en ansats som fortjener en sterkere oppfølging enn den har fått til nå – praktisk og teologisk, og med en tydeligere balanse mellom kirkens to sakramenter.

En åpen folkekirke må ikke bare åpne kirkedøren, men åpne inn til troens sentrum – i nattverden. Jeg tror det er tid for at vi som prester og kirkelige medarbeidere i dåpssamtaler, i konfirmantarbeid, i vigselssamtaler og nå i arbeidet med trosopplæring formidler at det er naturlig for døpte å delta i nattverdsmåltidet. Nåden er ikke noe vi eier, men noe vi stadig mottar og skal få leve i. Det er i nattverden vi holdes fast i vår identitet som kristne, som døpte, og har del i det fellesskap som gjenreises og forenes og er kimen til en ny menneskehet.

2. For det andre: Denne fokus på nattverden i vår pastorale praksis krever også en fornyelse i vår nattverdteologi og i vår feiring av nattverden. Vår nattverdliturgi er kanskje noe av det beste vi fikk i forbindelse med gudstjenestereformen for tredve år siden; den har gode elementer når det gjelder det fellesskap som nattverden innlemmer i, og håpet om en ny himmel og en ny jord. Likevel er den preget av en sterk individualisme, og den har lite rom for den skapelsesteologi og feiringen av ”en ny menneskehet” som Rowan Williams med rette henter frem og fornyer.

Den nattverdforståelse som Williams formidler, har også sterke diakonale implikasjoner – både når det gjelder nattverdmåltidet som et diakonalt fellesskap, og når det gjelder nattverden som utgangspunkt og preg for kristent liv og tjeneste i menighet og samfunn. Disse elementer tror jeg det er viktig at vi arbeider med og finner uttrykk for i den gudstjenestefornyelse som nå er på gang. Forhåpentligvis kan en slik fornyelse også gi sterkere rom for gleden og undringen som Williams etterlyser, og bidra til større bredde i nattverddeltakelsen.

3. For det tredje: I vår gudstjenestefeiring har vår lutherske tradisjon lagt større vekt på Ordets forkynnelse enn Williams gjør med sitt fokus på nattverden. Den vekt som Ordets forkynnelse har hos oss, tror jeg vi skal ta vare på, og samtidig ta på alvor at nattverdfeiringen også er en del av denne forkynnelse. Da kan vi også på balansert vis ta med den impuls fra Williams og arven fra Wittgenstein som understreker betydningen av at troen vokser gjennom ”a particular set of practises”.

Jeg tror det ligger mye visdom og kristen erfaring i å la mennesker begynne å praktisere, og at kimen til en folkekirkelig fornyelse også kan ligge her. Slik Edvard Hoem satte ord på det i det innledende sitat av ham: ”Jeg slår et slag for å praktisere. Flere har spurt meg: Hvordan skal jeg begynne å tro igjen? Da må du begynne med å delta, mener jeg. Jeg går en del i kirka, og for meg er det å delta i sangen og nattverden viktig. Det ble et fattigere liv uten.”

Litteratur
Williams, Rowan
-         Anglican Identities. London: Darton, Longman and Todd.
-         The Wound of Knowledge. Christian Spirituality from the New Testament to St. John of the cross. London 1979/1990: Darton, Langman and Todd.
-         Resurrection. Interpreting the Easter Gospel. London 1982/2002: Darton, Longman and Todd.
-         Silence and Honey Cakes. The Wisdom of the Desert. Oxford 2003: Medio Media – A Lion Book.
-         On Christian Theology. Oxford 2000/2004: Blackwell Publishing.
-         Grace and Necessity. Reflections on Art and Love. London/New York 2005: Morehouse/Continuum.
-         Where God happens. Discovering Christ in One Another. Boston 2005: New Seeds. Nesten identisk med Silence and Honey Cakes – med unntak av bokens siste del som er en samling utsagn fra ørkenfedrene, mens SHC har en seksjon med ”Questions and Answers” (Williams svarer på spørsmål).

Bøker om Rowan Williams´ teologi
Higton, Mike
-         Difficult Gospel. The Theology of Rowan Williams. London 2004: SCM Press.
Hobson, Theo
-         Anarchy, Church and Utopia. Rowan Willimas on Church. London 2005: Darton, Longman and Todd.
 

<< Tilbake

Ønsker du å abonnere på nyhetssakene våre?

Du kan få beskjed hver gang vi legger ut nye hovedsaker på nettsiden vår. Klikk på lenken Abonner på nyheter lenger opp på denne siden (over nyhetssakene) og legg inn din e-postadresse, så får du en e-post med lenke til saken med en gang den blir publisert.