Minnestund i Oslo Domkirke i forbindelse med jordskjelvkatastrofen i Asia

29.12.2004

Biskop Gunnar Stålsett


Kjære menighet, kjære alle som sørger og er grepet av angst og uro!
Kjære kong Harald og Dronning Sonja, statsminister, utenriksmininister
Og alle som er samlet i domkirken i kveld.

Vi er her i kirken – ikke for å si at det går nok over, men for å være sammen i det vonde, og for forberede oss på det verste. Ennå er mange savnet. Og vi kjemper med håpet som svinner.

Vi er her i kirken – ikke for å si at det er en mening med det hele, men for å finne en måte å leve med det meningsløse.

Vi er her for å si til Gud at dette forstår vi ikke. Vi vil ikke forstå og vi kan
ikke forstå.

Kirken er bønnens hus. Vi er her for å be for hverandre og med hverandre.

Vi ber om fred over de døde, og om styrke for de som har mistet sine kjære.

Vi ber om at flere må finne hverandre; at flere må bli funnet. Vi ber om at den grusomme uvissheten må ta slutt. Og vi vil be for alle dem, alle oss – og framfor alt for alle barna – som har fått sår på kropp og sinn av denne ufattelige tragedien. I denne bønnen samles en hel verden.

Kirken er takkens hus. Vi er her for å takke for det verdensvide hjelpearbeid som er i gang. For offentlige myndigheter som gir katastrofehjelpen høyeste prioritet. For de humanitære hjelpere som på troverdig vis setter alt inn for å redde så mange som mulig. For alle som lindrer den fysiske og psykiske nød. For journalister og andre som har ansvar for å formidle et sant bilde også når det overgår det vi synes vi kan tåle. For alle de som i disse dager slipper alt annet for å hjelpe medmennesker i åndelig nød og eksistensiell smerte. For medmenneskelighetens ansikt i de mange møter. For alle som gir og ber.

Kirken er nestekjærlighetens og solidaritetens hus. Vi er kommet hit for å oppmuntre hverandre til å gjøre mer. Må ingen lide av den grunn at vi ikke ser vår nestes nød, og er villige til å dele av vår overflod. Vi er kommet hit for å få hvile når vi vet at vi ikke kan gjøre mer. Når tankene ikke lenger kan forme ord for smerten og sorgen, kan vi la oss bære av hverandres omsorg i stillhet og tenne lys for våre lengsler.

Kirken er Guds hus. Som så mange ganger før søker vi til hellige tekster for visdom og trøst. I ordene fra Forkynneren i Det gamle testamente, får vi et slags normalitetens perspektiv over det vonde som har rammet oss, og en hel verden:

Alt har sin faste tid,
Alt som skjer under himmelen, har sin tid
En tid til å fødes, en til å dø
En tid til å plante, en til å rykke opp;
En tid til å gråte, en til å le,
En tid til å sørge, en til å danse;
En tid til å lete, en til å miste.
Alt skapte han vakkert i sin tid.
Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter.
(Forkynneren kap. 3)

I noen enkle linjer treffer denne teksten oss i dag. Det er ord om skaperverket og det vakre. Om evighetens hjerteslag i tiden. Og om livets ufattelige kontraster: I den glade romjulstid er det blitt tid til å gråte til å skrike ut i protest mot det ufattelige.

Budskapet fra den gamle teksten er ikke kynisk eller resignert. Det er ikke et fatalistisk ’det som skjer det skjer’. Ordene fra Forkynneren er snarere et forsøk på å romme også den erfaringen i livet som vi helst ville vært foruten. Sorgen, tapet, katastrofen. Vi forstår det ikke, vi vil det ikke. Men det er ikke til å komme fra: Havet reiste seg og slo innover, med dødelig kraft.

I ferieparadiset er leken og gleden gjort om til sjokk, angst og sorg. Langs strender og i ruinene etter voldsbølgen leter mennesker i fortvilelse. For noen er det blitt dagen da de mistet den kjæreste, en som stod dem nær, en dyrebar person i deres liv. Det er sorg over landet. Det er sorg i verden. Og vi – vi sørger med de som gråter.

Vi sørger med våre tamilske landsmenn som gjennom TV, radio og SMS har fått vite at hele familier er blitt borte. Vi sørger med dem som i de borgerkrigspregete områder på Aceh i Indonesia og på Sri Lanka, har fått ennå en smerte å bære. Vi sørger med de som har mistet levebrød for seg og sine. Måtte nå våpnene tie og forsoningen begynne over graver der fiender og venner ligger side om side!

Våre tanker og våre bønner er også hos de mange fra Norge og andre land, som har gledet seg med sine kjære i ferie paradisene langs Asias vakre strender. Og vi vil gjerne danne en ring av medmenneskelighet rundt dem som nå har fått vite at dere kjære ikke kommer tilbake. Vi føler med alle dere som sitter i uvisshet og angst.

Ordene fra Forkynnerens bok, minner oss om de skiftende kår vi som mennesker lever under. Vi blir minnet om hvor skjør vår klode er; vi blir minnet om den tynne hinnen som skiller livet fra døden. Omfanget av naturkreftenes villskap er større enn vi noen gang kunne forestilt oss.

En tid til å plante en tid til å rykke opp. Det er livsrytmen hos vanlige mennesker som henter sitt livsopphold fra jorden, fra enger som nå er forvandlet til dødens marker. Jordåkrene der generasjoner har sådd og høstet - skal de noen gang gi grøde igjen? Og havet som i sin uendelige rikdom og skjønnhet har holdt liv i de fattige landsbyer langs Asias og Afrikas kyster, havet skal det noen gang blir deres venn igjen? Bibelen taler om en annerledes fremtid – en ny himmel og en ny jord – med ord til vår dypeste lengsel: "Og havet ga nå sine døde tilbake," leser vi i Joh.Åpenbaring 20.13

Vi har sett ansiktene preget av lidelse og sjokk. Sorgen og fortvilelsen har sitt eget felles språk på tvers av kulturer og religioner. En mors fortvilelse, en fars rop i smerte, et barns angst. Vi ser bildene. Vi hører gråten. Og vi trenger ingen tolk.

Gud har lagt evigheten ned i menneskenes hjerter, derfor forstår vi hverandres hjertespråk. Derfor gjenkjenner vi lengselen også når templer, moskeer og kirker uttrykker sin tro på forskjellig vis. På en helt spesiell måte har denne tragedien brakt oss nærmere hverandre, mennesker av forskjellig kultur og religion, muslimer, buddhister og kristne. Vi gjenkjenner hos hverandre behovet for troens tolk av vår smerte og vårt håp.

Det korteste vers i Bibelen sier ganske enkelt: "Jesus gråt" (Joh 11,35). Det viser oss Guds hjerte for dem som er rammet. Det tegner for oss et bilde av en Guds som har innlevelse i alt det skaptes smerte.

I vår kristne tro har trøsten en viktig plass: Gud selv trøster. Paulus minner oss om Gud som "trøster oss i all vår nød, for at vi skulle kunne trøste dem som er i nød." 2. Kor. 1.4

Profeten Jesaja gjengir en dialog mellom den sørgende og Gud:

Sion sier: Herren har forlatt meg,
"Min Gud har glemt meg."

Og Gud svarer:

"Kan en kvinne glemme sitt diende barn
Og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte?
Og selv om en mor hadde kunnet glemme,
Så vil jeg aldri glemme deg.
Jeg har tegnet deg i mine hender."

Og profeten utdyper hva det betyr:

"Herrens miskunnhet er ikke forbi,
Hans barmhjertighet tar ikke slutt."

En av de sterke salmene i Det gamle testamente leser jeg i dag som
om den var skrevet for Asia. Jeg leser den som om den var skrevet 2 juledag i 2004 i Phuket. Den tegner et bilde som vi gjenkjenner, og den utløser hos oss håpet om en fremtid der Guds miskunn igjen skal oppleves nært og sterkt:

Havdyp roper til havdyp,
og dine fosser durer.
Alle dine brenninger
og bølger
skyller over meg.

Måtte Herren vise
sin miskunn om dagen
og jeg få synge hans pris om natten
Jeg ber til mitt livs Gud.
(Salme 42)


La oss forsøke å be til vårt livs Gud med ordene i en salme av Svein Ellingsen:

Vær fortsatt ved vår side
Når stormen stilner av
Vær nær oss når vi søker
Til våre kjæres grav.
Gi at vi aldri mister
Velsignelsen fra dem,
Men alltid bærer med oss
Det gode de bar frem.

Amen.

 


 

<< Tilbake

Ønsker du å abonnere på nyhetssakene våre?

Du kan få beskjed hver gang vi legger ut nye hovedsaker på nettsiden vår. Klikk på lenken Abonner på nyheter lenger opp på denne siden (over nyhetssakene) og legg inn din e-postadresse, så får du en e-post med lenke til saken med en gang den blir publisert.