Preken i Torshov kirke

17. oktober 2004

Av biskop Gunnar Stålsett

 

Tekst Joh.9, 1-7 og 35-38

 

”Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind.

Disiplene spurte da: ”Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?” Jesus svarte verken han eller hans foreldre har syndet. Det skjedde for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham. Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt, da ingen kan arbeide. Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.”

Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden og laget en deig og smurte på mannens øyne. Så sa han til ham: ”Gå og vask deg i Siloa-dammen.” Silo betyr utsendt. Mannen gikk dit og vasket seg, og han kom tilbake seende.

Da Jesus traff ham senere, spurte han: ”Tror du på Menneskesønnen?” Mannen svarte: ”Hvem er han, Herre, så jeg kan tro på ham?” Jesus svarte: ”Du har sett ham, det er han som snakker med deg.” ”Jeg tror, Herre” sa mannen og kastet seg ned for ham.

 

Denne søndagen er på mange måter spesiell. Den har en verdensvid ramme. Det er FNs dag til bekjempelse av fattigdom. TV aksjonen går av stabelen. Den kaller oss alle til å vise omsorg for de som faller utenfor i samfunnet vårt. Det er mange synlige – og usynlige - som sliter med psykiske eller sosiale problemer.  TV aksjonen tar i bruk to av de vakreste bilder i vårt språk: hjerterom og gjestebud. Det ene står for holdning det andre for handling. Ordene peker langt ut over denne dagen, og gir oss en retning for våre liv – i nabolaget, i lokalmiljøet, i menigheten. Mange har vist hjerterom og holdt gjestebud. Det dreier seg om å bekrefte alle menneskers verd som personer skapt i Guds bilde Derfor er dette en god søndag når Torshov menighet står i fokus i vårt bispedømme.

 

Vi hørt en tekst som setter en blind mann i sentrum. Det er denne mannens møte med Jesus som har interesse. At han var blind reiste det alltid nagende spørsmål når noen er satt utenfor: Er det deres egen skyld. Er det foreldrenes skyld? Er det samfunnets skyld? Siden han var født blind er det naturlig å tenke på at det var fra foreldrene han hadde arvet blindheten. Men i teologisk språk blir det til et spørsmål om synd og straff.

 

Derfor er det godt for alle som sliter med slike spørsmål at Jesus sier så klart: Verken han eller hans foreldre har syndet! Det er jo sterke ord i en kirke hvor vi begynner hver gudstjeneste med å bekjenne våre synder! Det er ikke er et stykke dogmatikk i sin alminnelighet det dreier seg om. Men svar på et eksistensielt spørsmål for denne ene. Hvorfor har jeg det slik? Hvorfor har problemene rammet meg? Hvorfor må jeg gå arbeidsledig, sykemeldt? Hvorfor lykkes ikke livet for meg? Hvorfor må jeg gå ensom og alene? Hvorfor er jeg rammet av konflikt i familien eller på arbeidsplassen? Hvorfor blir jeg oversett bestandig?

Noen ganger er denne smerten så uutholdelig at den ikke er til å leve med. Vi mister ordene til å fortelle om det. Vi mister livslysten. Vi parkerer oss selv i et tomrom. Mange må anklage Gud for at Gud er blind. Men Jesus gjør det klart: Det er ikke et spørsmål om synd og straff.

 

For verdens fattige er dette en evig kamp for livet. Av verdens 6 milliarder mennesker lever mer enn 2 millioner på mindre enn 12 kroner pr. dag, og mer enn 1 million på under 6 kroner pr dag. I dag går 800 millioner mennesker sultne til sengs. Trenger vi et ansikt på den ene sultne, kan vi se bildene fra Darfur. Da 6000 mennesker døde under trerrorangrepet på USA forandret det verden. At 10.000 afrikanere dør hver dag bare i Sudan berører oss knapt. Vi trenger å se det ene ansikt, og høre den ene stemme, slik Jesus så den blindes ansikt, hørte hans stemme og hjalp ham. Det er stemmen som sier: Slå meg ikke i hjel

 

Etter at Jesus hadde hjulpet mannen utspant det seg en samtale mellom dem om tro. Det er en samtale som foregår på mange plan i samfunnet vårt i dag. Faktisk skjer den like ofte i kulturlivet, i film og teater, i litteratur og diktning som i kirken. Ikke så sjelden er det en undertone i medias kritikk av kristenlivets mange motsigelsesfylte ytringer. Også vi kan kjenne oss igjen:

Tror du på Menneskesønnen? Hvem er han, så jeg kan tro. Du har sett ham, han som snakker med deg. Jeg tror!.

 

 

Også i dag er spørsmålet levende: Hvem er Jesus, så jeg kan tro på ham?

Jeg møter mange mennesker som har problemer med kirkens Jesusbilde. De opplever en dømmesyke som ikke passer med det bilde de har av han som møtte alle med omsorg og tilgivelse og løfte om et nytt liv. De opplever en kirke som leser sin hellige bok slik at de kan bruke den til å stenge andre ute. De møter en kirke som er mer opptatt av bokstaven enn av Ånden.

 

Derfor er spørsmålet fra den blinde i dag et kritisk spørsmål til oss som forkynner og leder kirken. Det er et kritisk spørsmål til alle som har ansvar på et aller annet vis i kirken, ja egentlig til oss alle som gjerne vil tilhøre kirken.

Tror du på menneskesønnen? Eller tror du på et falsk jesusbilde?

 

Det er mange som i dag spør som den blinde: Hvem er han, så jeg kan tro på ham? Jesus kaller seg Menneskesønnen. Det forteller om nærhet. Ingenting menneskelig er ham fremmed. Menneskehetens sønn er Guds sønn. Det gir oss alle verdighet. Fordi Gud er menneskelig er vi alle guddommelig. Den som ikke hører spørsmålet etter tro i vår tid er døv. Den som ikke ser Jesus i vår tid er blind.

 

Torshov menighet har en lang historie der medmenneskelighet og omsorg har fått prege livet. Gudstjeneste og diakoni har hørt sammen. Kirken har forkynt evangeliet om Jesus, og bedt mennesker bli med i et fellesskap. Kirken med de mange rom, har vært et pustehull i en bydel med mange slitne mennesker. Den har forsøkt å tolke Guds ord for hele livet – uten at det alltid har ført til det spontane utbrudd: Se, hvor de elsker hverandre. Men klokkene ringer for en bydel i forandring, og for en menighet som er underveis.

 

Jesus svarer ham som før var blind: Du har sett ham, det er han som snakker med deg. Klarere kan ikke hørsel og syn knyttes sammen i erkjennelsen av hvem Jesus er. Du har sett meg i møte med den som trengte nettopp deg. Du har sett mitt ansikt i de slitte rynkene hos den som er merket av et liv i rus. Du har tatt meg i hånden da du hilste god dag og velkommen. Du har ringt på min dør da du brøt min ensomhet. Du har berørt meg med et bilde av håp da jeg var dypest nede. Jesus sier, alt hva dere har gjort mort en av disse mine minste som tror på meg, det har dere gjort mot meg. Du har sett ham i en flokk som trofast samler seg til gudstjeneste og bønn. Du har sett ham ved døpefonten og nattverdbordet. Der to eller tre har vært samlet i hans navn, har han vært til stede med sin stille stemme som ikke dømmer men setter oss fri.  I en sårbar kirke har du sett ham som selv er sårbar.

 

Det finnes ingen enklere trosbekjennelse enn denne: Jeg tror!

Når mennesker får et møte med Menneskesønnen kan de tro på sin tro. For denne tro slutter å stille krav. Troen er ikke opptatt av alle kontrollspørsmål. Troen lar alle sammenligninger falle. Jeg står ansikt til ansikt med Jesus. Jeg ser. Jeg hører. Jeg tror.

 

<< Tilbake

Ønsker du å abonnere på nyhetssakene våre?

Du kan få beskjed hver gang vi legger ut nye hovedsaker på nettsiden vår. Klikk på lenken Abonner på nyheter lenger opp på denne siden (over nyhetssakene) og legg inn din e-postadresse, så får du en e-post med lenke til saken med en gang den blir publisert.