Preken ved visitas i Bøler

19. september 2004

Av biskop Gunnar Stålsett
 

Tekst Lukas 10. 38-42
 
På sin vei kom han til en landsby hvor en kvinne som hette Marta, tok imot ham i sitt hjem.
Marta hadde en søster som hette Maria; hun satte seg ned ved Herrens føtter og lytet til han ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: ”Herre bryr du sg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.” Men Herren svarte henne: ”Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.”
 
Er dette en velegnet tekst ved avslutningen av en travel visitasuke? Vi har besøkt skoler og barnehage, sykehjem og bydelsadministrasjon. Vi har møtt menighetsråd og alle ansatte til samtaler. Vi har drøftet rapporter om menighetens tilstand. Og vi har gledet oss over at om noen år skal Bøler få en ny kirke.
 
Er det ikke aktivitet og virksomhet som har stått i sentrum? Mange har vært travelt opptatt av alt som skulle stelles i stand. Mange har hatt strev og kanskje litt uro over de mange ting som skal rapporteres og være i orden. Har vi bare spurt etter Marta og glemt Maria?
 
Teksten om den travel Marta og den fromme Maria møter oss og utfordrer oss. Kanskje er kontrasten mellom Marta og Maria blitt overdrevet i vårt bilde av de to søstrene. De er i samme hjem. De er søstere. Jesus er i deres hjem. Det er et annerledes hjem fordi vi ikke hører om mann og barn der. Det blir også et annerledes hjem når Jesus kommer på besøk.
 
Det var Marta som tok i mot Jesus. Hun var husmoren som viste ansvar. Hun var aktiv og ville gjøre noe. Hun var pliktmennesket som så hva som skulle til for at besøket skulle bli vellykket. Det blir feil om vi oppfatter henne som en kvinne som ikke var from som Maria. Martas fromhet var annerledes. Uten Martas fromhet ville kirken ikke blitt vasket, eller kirkekaffen blitt gjort i stand. Vi trenger mennesker som er travelt opptatt med alt som skal stelles i stand. Hvis alle satte seg ned og bare lyttet vil menighetens liv stanse opp. Og mange ville bli irritert som Marta tydeligvis ble det.
 
Martas klage er gjenkjennbar for oss alle i så mange situasjoner. Forskjellen er bare at noen brenner inne med det Marta tok ut i irritasjon, går og bærer på det for å være from. La oss lære av Marta å si fra – på en rimelig måte.
 
Men så var det Maria. Hun satte seg ned ved Jesu føtter og lot Marta ta seg av alt det andre. Kanskje hadde Maria en spesiell grunn til nettopp denne dagen å se bort fra pliktene i huset for få et ord fra Jesus. Det var sikkert ikke slik at Maria aldri foretok seg noe annet enn å sitte ved Jesu føtter. Og kanskje Marta på sin side tenkte at når maten var båret fram og alle hadde fått å spise så skulle hun også få høre ord fra Herren?
 
Jeg nekter å tolke teksten som en advarsel mot å være aktive i kirken. Jeg tror ikke vi må velge mellom å være Marta eller Maria. Jeg tror snarere at vi er begge, og skal være begge. Det handler om et både og, ikke et enten eller. Og så handler det om å prioritere slik situasjonen krever det av oss.
 
Ett er nødvendig! Sier Jesus. Det skal ikke Maria kritiseres for. Og heller ikke Marta fordi hun gjorde det mulig for Maria å prioritere annereldes.
 
Vi trenger denne påminnelsen i vår travle tid. Ikke minst i kirken.
Aktivitet uten å lytte til Jesus blir strev og uro. Passivitet uten hensyn til hva det daglige liv krever går ut over fellesskapet. Alle må ta et tak for fellesskapets beste. Alle må ta tid til å lytte til den stemmen som gjør kirken til kirke og ikke til et alminnelig aktivitetssenter.
 
Hvis vi vil være en ”Marta-og-Maria” kirke, må vi være en Jesus kirke. Da er det klart at vi må ha aktivitet for barna i barnehage og barnegospel. Vi må ha arbeid for unge i klubb og konfirmantarbeid. Vi må gå til de eldre og bryte deres ensomhet. I alt dette må vi skape en opplevelse av møtet med Jesus.
Slik vi hadde det ved gudstjenesten her i kirken ved visitasens begynnelse. Og slik vi opplevde det i en stillferdig andakt sammen med ungdomsarbeiderne, der vi tente lys og ba for hverandre og for arbeidet. Slik opplever de det, se mange som samles til bibelkunnskap gjennom Alpha kursene. Der det nettopp er et poeng at måltid og bibellelsning hører sammen, at Martas oppdekning og Maria lytting begge hører hjemme.
 
At ett er nødvendig betyr at i alt vi gjør som menighet og som kirke er Jesus vårt sentrum og vårt budskap. Det er den gode del som ikke skal tas fra menigheten.
Vi trenger et åndelig hjem, et møtested for stillhet. Et sted der tanken får ro og kroppen får hvile. Der vi senker skuldrene og lytter. Jesus er selv en god rollemodell. Det står ofte at han trakk seg tilbake for å be. Vi trenger et sted for lystenning og stillhet.
 
Ett er nødvendig. Jeg vil si at gudstjenesten hver søndag er det nærmeste vi kommer Marias plass i vår kirke. Det er her vi hører Jesu stemme gjennom forkynnelsen og hvor vi svarer med kirkens trosbekjennelse. Her kan vi lytte etter hva Gud vil oss. Det er her vi får ord til å bekjenne at vi har krenket Gud i tanker ord og gjerninger. Vi kan løftes og bæres av musikken og finne hjelp til egen livstolkning i salmer som bruker andre ord enn de vi har i vårt daglige vokabular. Vi kan oppleve mysteriet som hører med til å det å være menneske. Åndelige impulser som taler til vår lengsel etter mening og sammenheng i livet. Det er her vi får takke for tilgivelse og nytt liv. I vår travelhet skulle vi være glade for at det hver søndag midt i vår bydel finnes et sted hvor Herrens ord lyder, og en plass ved Jesu føtter.
Gudstjenesten er den forsømte mulighet også for mange som ellers er opptatt av å sitte ved Jesu føtter og høre hans ord. Hvis alle som tror fant sin plass i gudstjenesten, ville enda flere komme med.
 
Kanskje er det særlig nattverden som på en fysisk måte stiller oss i en Maria posisjon. Mange opplever lengselen etter å delta, men det er noe som holder tilbake. Gjennom generasjoner har vi vært preget av en fromhet som har gjort at mange ikke har våget å ta veien fra kirkebenken til alterbordet. Jeg er ikke from nok, tenker mange. Men nattverdbordet er ikke et premiebord for et fromt liv. Det er ikke et sted hvor vi går med vår seier men med våre nederlag. Dit går vi ikke fordi vi er så gode, men fordi vi ikke er bedre. Vi får ikke bare hører ordet om Jesu kjærlighet til oss, men mottar denne så fysisk at vi kjenner Jesu kroppsspråk gjennom brød og vin.  Slik innbys vi hver søndag til å velge ”den gode del”, som ingen kan ta fra oss. Ikke naboers kritiske blikk. Ikke vår dårlige samvittighet. Ikke vår svake tro. Ikke vår tvil. Bare visshet om Jesu nådig ord, Jesu nådige blikk og kjærlige forening med oss.
 
For som vi hørte i teksten fra Det gamle testamente: ”Herren din Gud er en barmhjertig Gud. Han slipper deg ikke og lar deg ikke gå til grunne.”
 
Det er Jesus som skjelner mellom Marta og Marias væremåte, men han skiller dem ikke fra hverandre. Han binder dem sammen og blir den ene nødvendige for dem begge. Så kan vi kanskje gjøre denne bønnen i en Petter Dass salme til vår egen:

La livets kilde flyte,
Så ingen stanser den!
La folkeslag seg fryde
Mens tider farer hen!
La lykkes Jesu navn,
Så vi vår vei kan finne
Inn i din faderfavn

<< Tilbake

Ønsker du å abonnere på nyhetssakene våre?

Du kan få beskjed hver gang vi legger ut nye hovedsaker på nettsiden vår. Klikk på lenken Abonner på nyheter lenger opp på denne siden (over nyhetssakene) og legg inn din e-postadresse, så får du en e-post med lenke til saken med en gang den blir publisert.