Preken 2 pinsedag i Maridalen

Av biskop Gunnar Stålsett

Joh. 6, 44-47
"Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drar ham; og jeg skal reise ham opp på den siste dag. Det står skrevet hos profetene: alle skal være opplært av Gud. Den som hører på Faderen og lærer av ham, kommer til meg. Jeg sier ikke at noen har sett Faderen; bare han som er fra Gud, har sett Faderen. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror, har evig liv.”

 

Vi er på tempelplassen i Maridalen, slik apostelene på den første pinsedag var på tempelplassen i Jerusalem. Vi er på landet - i utkanten av bispedømmet - men midt i kirken. Vi lever i en annerledes tid men kjenner tilhørighet til historien. Steinene taler om tro. Naturen om Guds skapervilje. Den milde bris og Åndens sus har virket sammen fra skapelsens første dag.

 

Vi får noe gratis på den nordlige halvkulen hvor pinse og sommer faller sammen. Vi kan synge om den sommerlyse helligånd. Det er andre assosiasjoner der pinsen på den sørlige halvkule, der pinsen er forbundet med vinteren. Men heller ikke det blir feil. Det er når de kalde vinder blåser, at Åndens varme pust minner oss om livet med stor og liten L.

 

Pinse handler om livsgnisten. Lysten til å leve. Livsgnist og glede hører sammen. Forsiktig glede. Alt er ikke forbi. Alt er mulig. Vi feirer håpet.

Det er, tror jeg hva pinsen må handle om. En gudstjeneste i kirkens ruiner er tegn på at lovsangen der fremme er båret av deres sang og deres bønner som gikk foran. Vi hører ekko fra fortid og fremtid. Løfte og oppfyllelse er ett fordi Jesus puster på oss og sier: Ta imot den hellige Ånd.                                         

Han utruster oss til et liv i verden. Han bekrefter at vi er skapt i Guds bilde og derfor skal få glede oss over alt som hører menneskelivet til.

 

God pinse sier vi. Vel vitende hva ond pinse er. Kristendom kan også bli tro på avveie. Pinse er kirkens forsømmelse og kirkens forvirring. Aller mest er den vår forlegenhet.

 

Når den Hellige Ånd blir tema i en rettssak, slik det skjer i disse dager og uker, blir vi minnet om kirkens sårbarhet. Det er ingen god tid for teologi i våre media. Det er ikke lett å forkynne hva evangeliet egentlig dreier seg om mot ordene fra rettssalen.

 

”Gud vil det!” Ordene vekker uhyggelige minner fra kirkens historie. Helt opp til våre dager. For ti år siden ble 2 millioner mennesker drept i en borgerkrig mellom kristne i Rwanda. I den nordlige Uganda fortsetter en terrorvirksomhet ledet av en som påberoper seg Den hellige Ånd. Morderbander kaller seg Guds hær.

 

Men også mye nærmere misbrukes tro og teologi. Det er i pakt med tidsånden når Den hellige Ånd forkynnes som snarveien til lykke og velstand. Flukt fra fattigdom og elendighet tiltrekkes av løfter om rikdom og fremgang. Om helse og kraft. Også hos oss. Individualismens forherligelse i trosbevegelser er i dypeste samklang med det moderne og det materialistiske. En åndelig søken på markedets premisser.

 

Hvem kjenner ikke lengsel etter en dypere erfaring av Gud? Om å lykkes. Om å være sterk og syndfri. Om å være en av stjernene på religiøsitetens firmament. Det er marked for åndelige falskmyntere. For kjøp og salg av Den hellige Ånd.

 

Pinseunderet gir mange impulser. Noen tar helt av. Forveksler tegn med saken. Da Jesus gjorde sitt første tegn i Kana i Galilea betydde det ikke at alt vann heretter skulle være vin. Det er godt å vite her ved Maridalsvannets bredder. Da språkgrensene ble opphevet i det store pinseunder, var det ikke for å gjøre slutt på alle språk. Pinseunderets tegn er ikke et hermetegn.

 

Budskapet sier at mellom himmel og jord er Gud selv det store bindeledd. Slik Guds Ånd og Guds ord var den skapende kraft i tidenes morgen, da evighet ble tid, slik legger Guds Ånd evigheten ned i våre hjerter, ja selv naturen, skaperverket, lengter etter Guds Ånds vern og kraft.  Vi skal ikke undre oss så mye over tegnene som over selve saken. Men vi må heller ikke bli så redde for utvekstene at vi ikke våger å gi rom for den forandring og de oppbrudd som Gud kaller sin kirke til.

 

De kristne som i de første århundrer begynte å formulere kjernen i kirkens tro var edruelige.  I den apostoliske trosbekjennelse som vi samles om i hver gudstjeneste har vi lært ordene, som en gang med rette ble kalt vår barnelærdom:

Jeg tror på den hellige Ånd, en hellig allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.

Så nøkternt. Så tørt vil noen si. Så elementært. Men så avgjørende et vern mot all fanatisme og falsk åndelighet. En kirke for alle. Et fellesskap i frihet. Liv utover livets grenser. Tid og evighet i samklang.

 

Den nikenske bekjennelsen, som vi skal si frem etter prekenen i dag, er på en spesiell måte blitt et felles språk i den verdensvide kirke. Den kalles det økumeniske symbol, fordi den forener den gamle kristenhet. Her merker vi kirkens samlende tro, i ordenes poetiske klang og liturgiske rytme. Det er vi, fellesskapet av døpte gjennom alle tider som kan bekjenne:

Vi tror på Den hellige Ånd, som er Herre og gjør levende, som utgår fra Faderen og Sønnen, tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som har talt gjennom profetene. Vi tror på en hellig, allmenn o g apostolisk kirke. Vi bekjenner en dåp til syndenes forlatelse og venter de dødes oppstandelse og et liv i den kommende verden.

 

Slik har kirken satt et grensevern mot falsk åndelighet, ved å fastholde at Gud, Sønnen og Ånden er den ene og samme Gud fra evighet og til evighet. Vi kan ikke fremstille en lære om Den hellige Ånd på en måte som det strider mot troen på Gud som Skaper og Kristus som frelser. Vi kan ikke forkynne at frelse er vår prestasjon og svar på våre gode gjerninger. Vi er blitt rystet av den fortvilte stemmen fra en kvinne som var villig til å drepe for å få Guds nåde! Det er et annet evangelium, en annen tro og teologi. Mennesker er blitt fanget av det demoniske, av et forvrengt bilde av Gud.

 

”Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drar ham.” sier Jesus i dagens tekst. Her er det et annet bilde av evangeliet. Det er Guds invitasjon som er drivkraften, ikke våre egne prestasjoner. Det er på Guds innbydelse vi blir tatt imot i dåpen. Det er Guds Ånd som fører oss troens vei gjennom livet. Den som hører Faderen og lærer av ham, kommer til meg, sier Jesus. Hans ord om at alle skal være opplært av Gud, er vel verdt å merke når falske autoriteter forlanger vår lydighet. Guds Ånd er antiautoritær.

 

Til de som er opptatt av syner og åpenbaringer, gjør Jesus det klart at bare han har sett Faderen. Vi er avhengig av ham for tolkningen av Guds vilje. Han er Guds ansikt. Poenget i teksten er enkelt, slik Jesus sier det: Den som tror på Jesus har evig liv.

 

I vår kirkes bekjennelse legges vekten på at Åndens gaver er knyttet til forkynnelsen og sakramentene. Det er ved forkynnelsen av evangeliet at troen vekkes. Det er ved forkynnelsen at troen holdes ved like. Det er ved ordet at ånden virker. Slik også med sakramentene, dåpen og nattverden.

 

I vår dåpsliturgi sier vi til den døpte: Du har fått Den hellige Ånd. Du er et fullverdig medlem i den troende menighet.  Livspusten i vår fødsel og Åndens pust i vår tro, former det liv som vi er skapt til.

 

Vi skal ikke gå rundt og være opptatt av om vi puster eller ikke. Det hender nok at vi kan gledes over å fylle lungene ekstra dypt med frisk luft. Men det er ikke slik at pusten opptar oss. Vi konsentrerer ikke vårt liv om pusten.

 

På samme måte med Ånden. Guds livspust som har skapt troen i oss, er også den som holder troen levende i oss. Den som lever puster, og den som puster lever. Den som tror har ånden, og den som har ånden tror.

Alle utgaver av forvrengt pinseteologi gjør oss engstelige for å tale om at Åndens frihet og Åndens frukter hører sammen. Men får menneskesønnen frigjort dere, så er dere virkelig fri, sier Jesus. Enhver form for tvang, ethvert uttrykk for intoleranse, ethvert forsøk på å manipulere Gud, strider mot troen på en treenig Gud, der Faderen, Sønnen og Ånden er ett. Det er dette Treenighetens indre korrektiv pinsen bekrefter.

 

Åndens frigjørende kraft  gir deg og meg frihet til å få begynne på nytt når vår livs fortelling ikke lenger hegner i hop. Det at vi kan få begynne forfra, få lov til å reformulere vår fortelling fra den linjen der det skar seg, er Åndens gode forfatterskap. Der vi ikke lenger har mot og kraft til å leve videre, er Åndens enkle ord at dine synder er deg tilgitt. Der hatet har avleiret seg slik at troens lunger ikke lenger kan puste, der kan vi renses og igjen få fylles til dypet av vår eksistens med livgivende hellig pust fra Gud. Der vårt hjerte er skadet av dype sår kan vi helbredes med et nytt hjerte. Det er nådens helbredende kraft. Bare det er nåde.

 

Den lukkete sektens hyperventilasjon og storkirkens tungpust kan bare helbredes av Den hellige Ånd som rusker opp som en sommervind og skaper varme og trivsel. Derfor er gudstjenesten det uunnværlige Åndens verksted. Ordet og nattverden formidler evangeliet på alle bølgelengder. Det er slik vi kan møte morgendagen med forventing ikke om å lykkes men om å leve. Derfor kan vi av våre lungers fulle kraft og i Åndens pust synge: ”Så vi går ut, i tro til Gud og lever uten frykt i nådens sommer.”

Amen.

Foto: Thor Eek

<< Tilbake

Ønsker du å abonnere på nyhetssakene våre?

Du kan få beskjed hver gang vi legger ut nye hovedsaker på nettsiden vår. Klikk på lenken Abonner på nyheter lenger opp på denne siden (over nyhetssakene) og legg inn din e-postadresse, så får du en e-post med lenke til saken med en gang den blir publisert.