Preken i Oslo domkirke 17. mai

Gunnar Stålsett, kl 13.00 den 17.mai 2004

(Prekentekst: Salme 121)
 
Kjære menighet, gratulerer med dagen.
 
I en tid da bilder sterkere enn ord forteller om menneskers liv og lidelser, er kirken stedet for fortellinger og tekster. Kirkens tekster formidler visdom gjennom årtusener. De gir gjenkjennelse fra generasjon til generasjon. Men også ny innsikt. De taler over kulturenes grenser. De vitner om menneskehetens felles verdier. Side om side med tekster om det høyverdige leser vi også i Bibelen om menneskers grusomheter, om vold og hat. Det er tekster som har formet vår historie og vår sivilisasjon.
 
Slik er det også med dagens tekst fra Det gamle testamente. Fra en av verdens litteraturens største salmebok. Den var jødenes tekst før den også ble en del av den kristne Bibel. Overskriften er en sang ved festreisene. Den hører hjemme ved de store høytider i folket liv.  Den ble sunget på veien opp til Jerusalem for å feire utfrielsen fra fangenskapet i Egypt. På mange vis var den en syttende mai salme. Den gir gjenkjennelse til salmer vi synger i denne gudstjenesten, salmer knyttet til vår nasjon i krig og fred.
 
Også vi er i dag med på et pilgrimstog gjennom by og bygd. En feiring av frihet og demokrati. En festdag preget av glede og stolthet. Mange misunner oss denne måten å feire på - med barnetog og musikk gjennom gatene, ikke med militærparader og propaganda taler.  Mange som kommer hit på besøk, blir betatt av det annerledes uttrykk som 17 mai er i forhold til andre lands nasjonaldager. Dagen er det vakreste utstillingsvindu for våre nasjonale verdier. Dens styrke ligger i at den er en stemning som binder folket sammen på tvers av meningsforskjeller i mangt.
 
Vi feirer en festdag i et land i fred, i et land med sterke demokratiske tradisjoner. Vi feirer i takknemlighet for en grunnlov som sikrer menneskerettigheter og frihet. Vår Grunnlov av 1814, er forandret på punkter som med ny innsikt fra vår egen historie og fra erfaringer i fellesskapet av nasjoner, av har styrket vår forpliktelse på folkestyre og menneskeverd. Eidsvolls forsamlingens nasjonale perspektiv er utvidet. Klarere uttrykk for toleranse, for religionsfrihet, for ytringsfrihet og menneskerettigheter gjør den til et nasjonalt verdidokument også for det 21 århundre. Den 6. februar i år ble det samiske folks egen dag gjort til offisiell flaggdag. Det var i Grunnlovens ånd. Da de internasjonale menneskerettskonvensjoner ble innkorporert i norsk lov, ble vårt eget rettssamfunn styrket. Vi erkjenner vår tilhørighet i et verdenssamfunn av felles verdier.
Grunnloven bekrefter en nasjon tuftet på kristne og humanistiske verdier. Den åpner for andre trosuttrykk enn det kristne. Grensene trekkes til vern om menneskeverd og frihet. Derfor er det i grunnlovens ånd når lærere og foreldre ved Gran barneskole ikke har latt seg skremme av rasistiske trusler, men har valgt å la barna gå i 17. mai toget.
 
Dagens tekst fra en helt annen tid minner om at selv på festdagen er det grunn til å stanse opp og spørre etter hjelp. Hvordan skal vi bevare de verdier vi tror på? Det er noe underlig realistisk og aktuelt over denne teksten. En festreise ikke i triumf men i ydmykhet.
 
Det er stor kontrast mellom festtogene i vårt land, i våre bygder og byer, og gatebildet i Jerusalem i dag. Togene gjennom gatene i Israel og Palestina, i det hellige land, som en gang ga oss Det gamle testamente og dagens tekst, er ikke preget av sang og glede men av sorg og fortvilelse. Lyden i gatene er ikke av musikk og sang, men av sirener og skrik. Der er det ingen grunn til festreise, bare til angst for fremtiden. Og folket spør med smerte: Hvor skal vår hjelp komme fra, når nasjonens og nasjonenes ledere svikter. Når skal gravfølgene avløses av festtog i det hellige land?
 
Det samme skjer i Irak. I et land der festreisen var proklamert. Der jubelen skulle bryte ut etter befrielsen fra Saddams terrorvelde. Der festen og dansen skulle prege bybildet, der roper mennesker med fortvilelse etter hjelp mot nye undertrykker. De som skrøt av at de skulle komme med frihet, har kommet med overgrep, med terror og skam. Togene gjennom gatene er ikke preget av barn som feirer befrielsen, men av barn som lemlestes, av barn som gråter av smerte, av barn som stirrer mot deg med tomme øyne i sjokk over at mor og far er blitt drept. Det er ikke festreisen som preger gatebildet men protest og fortvilelse. Og hatet får ny næring når muslimer opplever at okkupantene fra det kristne vest krenker deres frihetslengsel, deres kultur, deres religion og deres ære.
 
Poenget i denne tekst fra en bok som er hellig for jøder og kristne og som respekteres av muslimer, er at hjelpen ikke kommer fra krigsmakten. Det er når vold avler vold, når undertrykkelse avler ny undertrykkelse at vi må lære å spørre etter en annen vei. Det er ikke tvil om at religiøse tekster kan avle vold. Hver dag at misbrukes tro til hat der religion skulle skape nestekjærlighet og forsoning. Derfor er en tekst som denne en religionskritisk tekst. Den er en krigskritisk tekst. Den er en samfunnskritisk tekst. En påminnelse om menneskehetens evig rop om hjelp mot undertrykkelse.
 
Hvor skal min hjelp komme fra? Hvordan skal vi komme ut av den onde spiral der vold avler vold? Hvordan skal vi snu utviklingen slik at verdenssamfunnet satser på at fred avler fred?
Min hjelp kommer fra Herren, han som skapte himmel og jord!
Felles for kristendom, jødedom og islam er at Gud er fredens kilde. Gud er ikke hatets, krigens og voldens Gud. All vold mot mennesker i Gud navn – uansett hvilket navn vi kaller Gud ved – Jahve, Allah, Gud – all vold mot mennesker i Guds navn er vold mot Gud.
All vold mot et menneske er vold mot menneskeheten.
Slik er det er et langt stykke fra den krigsånd som preger så store deler av verden i dag, til den tro som preger den gamle salme: Min hjelp kommer fra Herren. Det er tillit til Gud som et alternativ til å tro på terror og vold, som ånder av denne gamle teksten. For noen som står midt i striden kan den oppfattes som en ironisk tekst, eller som er naiv tekst, en tekst for et annet sted og en annen tid.
 
Gud lar ikke din fot bli ustø, din vokter blunder ikke..
Herren er din vokter,
Herren er din skygge,
Han er ved din høyre hånd.
Herren skal bevare deg
Fra alt ondt
Og verne om ditt liv.
Herren skal bevare din utgang
Og din inngang fra nå og til evig tid.
 
Har denne vei troverdighet i vår tid? Må vi ikke heller spørre:
Hvilket alternativ har troverdighet?
Er det ikke nettopp kontrasten, at det kunne vært annerledes, som gir den dypeste klang til våre nasjonalsanger og salmer. Også i vår historie har ordene om å løfte øynene mot fjellene og søke hjelp ”fra kilder utenfor oss selv” hatt konkret mening. Også i vår historie har det vært grunn til å spørre om hvor vår hjelp skulle komme fra.
 
Derfor er våre salmer og sanger til nasjonaldagen preget av tro på Gud og Guds vern og omsorg. Det er ord om rett og fred som angir hva som er verd å kjempe for. De preker verken pasifisme eller nasjonalisme. Kristen tro anerkjenner folkenes rett til å verne seg mot tyrrani og terror. Slik har det også vært i vår historie, slik Bjørnson uttrykker det i det som er blitt vårt fedrelands salme fremfor noen:
Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett,
Har den Herre stille lempet, så vi vant vår rett.
 
Og som fedres kamp har hevet
Det av nød til seir,
Også vi når det blir krevet,
For dets fred slår leir..
 
Det er tro på Gud som historiens Gud, som kilde til  rett og fred som ånder gjennom våre salmer på denne dagen:
Herre, du ser med miskunn ned,
Folket vårt gjev du livd og fred,
Er oss så kjærleg ein Fader. (Anders Hovden)
 
Har det mening å feire en nasjonal dag i globaliseringens tid.
Ja, hvis vår kjærlighet til fedreland og stolthet over vår historie ikke går på bekostning av andres rett til frihet. Ja, hvis vår feiring ikke sprer nasjonalismens gift. Ja, hvis vi feirer i ydmykhet og takknemlighet, ikke i selvgodhetens blinde triumf. Ja, det har mening å feire en nasjonaldag, hvis det vi feirer forplikter oss til å kjempe for andres frihet og rett. Barnetogets vei gjennom verden er ikke maktens vei, men tillitens og tilgivelsens vei. Kirkens ord på denne dag er forkynnelsen av den Gud som Jesus har vist oss, en mild og mektig Gud, som kaller oss til å gå fredens vei. Vi skal ikke tåle urett men tjene fred. Guds ord minner oss om nestekjærlighetens kraft i denne verden. Det er Bibelens syttende mai parole: at vi skal elske Herren vår Gud av hele vårt hjerte og vår neste som oss selv.

<< Tilbake

Ønsker du å abonnere på nyhetssakene våre?

Du kan få beskjed hver gang vi legger ut nye hovedsaker på nettsiden vår. Klikk på lenken Abonner på nyheter lenger opp på denne siden (over nyhetssakene) og legg inn din e-postadresse, så får du en e-post med lenke til saken med en gang den blir publisert.