Biskopens visitasforedrag - St. Hanshaugenprosjektet

Publisert den 5. mai 2004

BISKOP GUNNAR STÅLSETTS VISITASFOREDRAG I OMRÅDET FOR ST HANSHAUGPROSJEKTET / GAMLE AKER OG MARKUS PRESTEGJELD - 25. APRIL 2004

 
Innledning

I "visitasreglement for Den norske kirke" heter det: Under visitasen skal biskopen holde et visitasforedrag. I dette skal biskopen formidle sine inntrykk fra menighetens liv og virksomhet, gi råd for det videre arbeid og inspirere til fortsatt innsats. I tillegg heter det også at: Etter foredraget gis anledning til samtale. På denne måten håper jeg at denne avsluttende samlingen kan bli til inspirasjon, og at vi i fellesskap kan se en retning for det videre liv i menighetene her rundt St Hanshaugen.

Det er én uke siden vi møttes første gang i denne visitasen. Vi har vært sammen 7 av 8 dager, og ført samtaler i stab, menighetsråd og med samarbeidpartnere i området. Visitasen har vært spesiell på flere måter. Vi har besøkt et større område enn vi vanligvis gjør: med ett samarbeidsprosjekt, to prestegjeld og tre kirkesentra. Vi har vært på vandringer, bokstavelig talt, gjennom gatene. Vi har besøkt skole og sykehus, bydelsledelse og frivillighetssentral. Vi har kjent duften av røkelse og eksos. Det er mange inntrykk som skal tas inn og bearbeides etter inspirerende og ufordrende dager som dette.

 
Tendenser i kirken

Menighetene rundt St Hanshaugen representerer Kirken i storbyen på en helt spesiell måte. Her ser vi storbysamfunnet i miniatyr. Tendenser vi registrerer på landsbasis og i bispedømmet, gjør seg tidlig gjeldende hos dere. Derfor blir det særlig interessant å se erfaringene her i et større perspektiv.

Gjennom de siste uker og måneder har mediene satt søkelyset på negative tall for kirken. Vi leser om en langsomt fallende tendens i gudstjenestebesøket, og om en dramatisk nedgang i antall konfirmanter – særlig innefor Osloprostiene. Bare litt over 40% av årskullet velger kirkelig konfirmasjon i Oslo. Tallene er dystre, og det er lett å miste motet. Men på samme tid merker vi en interesse for kirken og dens verdier som vi ikke har erfart på mange tiår. Kirkens tro og tradisjon har inntatt en plass i kulturbildet som var utenkelig på 70-tallet. Mediepersonligheter snakker ubesværet om sin tro. Kirken inviteres stadig oftere til samarbeid om verdispørsmål. Folk lytter når kirken taler. Fortellingen om kirkens stilling er ikke entydig, og i hvert fall ikke entydig negativ.

Disse doble signalene har møtt oss også gjennom denne uken. Når vi ser på deltakelsen ved gudstjenester i kirkene her, veksler tendensen mellom det stabile og synkende, mens antallet konfirmanter er oppsiktsvekkende lavt. På tross av et godt arbeid med konfirmanter, er det ikke mer enn 7 konfirmanter i alle tre menigheter. Det var hyggelig å møte dem. Ikke desto mindre opplever vi at kirken blir tatt imot og regnet med i lokalmiljøet rundt St Hanshaugen. Jeg tror knapt jeg kan huske noen mer overveldende mottagelse på en skole enn den vi fikk på Ila. Og det sier jo litt at når den nye bydelen har valgt logo, så er det med bilde av to tårn side om side: St Hanshaugtårnet og tårnet fra Gamle Aker kirke.

Jeg tror en av de største feilene vi kan gjøre som kirke, er å undervurdere kraften i den troen og tradisjonen som bærer oss. Vi har nettopp feiret oppstandelsen i vår kirke: Budskapet om at Jesus Kristus sto opp fra de døde og vil forvandle tilværelsen, ikke bare en gang i fremtiden, men at han virker med sin fornyende kraft allerede nå!

Oslo bispedømme har innledet et stort prosjekt vi har gitt navnet Gud i storby – kirken i Oslo mot år 2010. Med dette ønsker vi å sette søkelys på endringer i kultursituasjon, bosettingsmønster, mentalitet og levemåte. Med innsikt om dette vil vi utlede former for kirkelig tjeneste og nærvær for fremtiden. På mange måter er dette et storbyprosjekt inspirert av St Hanshaugprosjektet som dere står i. Prosjekter som dette kan bare drives frem i troen på at Gud er til stede, og at han stadig vil fornye. Jeg kjenner ingen kirke som ikke er avhengig av å stå i denne fornyelsen. For oss blir oppgaven å prøve å tolke endringene, og se hvordan vi kan legge våre krefter til, for å være en del av den livgivende prosessen.

 
Kirken rundt "Haugen" – inntrykk fra dagene

Det er mye som gleder og imponerer når vi kommer hit til menighetene rundt St Hanshaugen. For det første har dere noen imponerende kirkebygg. De er helt forskjellige, men gir hver sine spennende utgangspunkt for det å være kirke i en ny tid. Middelalderkirken Gamle Aker med sin monumentale kraft, og et kulturelt og liturgisk liv som bærer et sterkt vitnesbyrd i en rastløs tid. Markus kirke med sitt vakre og vare uttrykk, med sin sentrale beliggenhet og åpne profil. Og Lovisenberg som ligger der vakker og velholdt, og bærer bud om rike tradisjoner hvor fellesskap, diakoni og spiritualitet går hånd i hånd.

På fredag gikk vi gjennom alle byggene, og jeg vil takke Diakonissehuset Lovisenberg og Kirkevergen for engasjement og planmessig arbeid for å ta vare på disse skattene. Vi er takknemlig også for at byråd for kultur og næring Anette Wiig Bryn viste interesse og deltok i gjennomgangen i Gamle Aker. Det understreker igjen det interesse- og verdifellesskap kirke og kommune står i.

Kirkene har stått her, og vil stå her (tross hovedoppslag i nyhetene i kveld om at kirker må rives). Akkurat nå er det dere som fyller rommene med nærvær og liv. Og gjennom uken har jeg fått møte mange av dere som nedlegger tid og krefter i fellesskapet, ansatte og frivillige. Vi har hatt en rekke samtaler i stab og i menighetsråd og på kirkekaffer. Vi har møtt ledere i arbeidet blant ungdom og konfirmanter, og det var en interessant samtale som lover godt. Dere er et spennende fellesskap og en stab med høy kompetanse på mange områder. Vi har snakket om hva som gjøre dere glade, og hva dere mener må endres. Gjennom de siste årene har dere gått gjennom en periode med sykemeldinger, vakanser og langvarig underbemanning, og dere har hatt utfordringer i samarbeidsrelasjoner. Jeg vil takke hver enkelt av dere for innsats og utholdenhet i krevende tider.

Mye er kommet på plass. Men enda er noe uløst. I disse dager arbeider Kirkevergen med en bemanningsplan for hele byen, og også Oslo bispedømmeråd arbeider med kriterier for bemanning i menighetene. Kirkevergens planer innebærer reduksjoner også i dette kirkeforvalterområdet. Jeg ser frem til at dere finner løsninger i nært samarbeid, og at dere kommer fram til ordninger slik at frivillige ikke trenger å ta kirketjenerfunksjoner ved bryllup og begravelser – det er sårbare situasjoner som krever kompetanse. Slik kirkeøkonomien er i dag, er vi nødt til å legge våre planer uten forventning om at økte ressurser skal tilføres utenfra. Under den synsvinkelen blir det ikke minst viktig å se hvordan stillinger og krefter kan utnyttes på best mulig måte for at vi skal kunne nå felles mål.

Gjennom visitasen har jeg fått møte mennesker, men jeg har også opplevd mange flotte aktiviteter som dere har med barn, voksne og eldre i menighetene:

• Vi har kunne glede oss over vaffelduft og gode støttespillere i Markus kafé (etter mange besøk i sjømannskirker og steder som dette har jeg erfart at vaffelduften og Den Hellige Ånd arbeider tett sammen. Det tror jeg den gjorde i fellesskapet her i Markus også).


• Vi har fått oppleve en strålende konsert med orgelspill, sang og så godt som fullsatt kirke i Lovisenberg med mange eldre.


• Vi har fått oppleve kirkemusikk i hele området som representerer et høyt nivå og en stor bredde.


• Vi har vært på trilletreff i Lovisenberg menighetshus, et inkluderende arbeid med mødrene og de aller yngste fra området.


• Og vi har møtt menighetsbarnehagen med dens verdifulle tilbud til nærmiljøet.

 
I tillegg til virksomheten internt i menighetene, har dere et verdifullt kontaktnett ut mot nærmiljøet.

• Vi har sett hvordan Bymisjonen sammen med bydel og menighet står for et imponerende arbeid med frivillighetssentral på St Hanshaugen, og eldresenter på Lovisenberg. På eldresenteret fikk vi se et variert tilbud med kjoleutsalg, frisør og øre-akupunktur! (For meg som skal gå av med pensjon i mars neste år er det godt med sånne besøk, for da skjønner jeg hvor jeg kan søke hen senere).


• Videre har vi merket den gode kontakten dere har med barnehagene under den spesielle gudstjenesten for de små.


• Innledningsvis nevnte jeg mottagelsen på Ila, og det sier litt om velviljen fra skolen når kirken blir møtt med flagg, hornorkester, og nydelig oppstilte kor i flere trappeoppganger. Med lærerne fikk vi en spennende samtale om verdispørsmål og samarbeid mellom kirke og skole i en ny tid. Og i møte med elever fra 8. til 10. klasse fikk vi en samtale om hvordan ungdom tenker, blant annet i forhold til konfirmasjon. Det ble tankevekkende, ikke minst fordi elevene så tydelig viste til foreldrenes betydning i deres egne valg. Foreldrene mener å stille barna fritt, men i realiteten har foreldrene allerede valgt for barna når de ikke får muligheten til å møte levende tro og tradisjon, heller ikke gjennom konfirmanttiden. Ikke desto mindre utfordret elevene med interesserte spørsmål: om hvordan tro kan styre et menneskes liv, om hvorfor jeg ble prest, om jeg er nervøs når jeg skal vie eller døpe de kongelige, og om hva jeg tjener! (Det er i slike stunder jeg lurer på hvem det er som visiterer hvem).


• Også det gode samarbeidet med bydelen har jeg nevnt. Samtalen med bydelsledelsen viste ikke bare til eksisterende samarbeid, men den vitnet ikke minst om vilje til å gå sammen og søke nye veier i fremtiden. I tider med knappe ressurser i kommunene, blir samspillet mellom det frivillige og det offentlige av stadig større betydning. Vi ser fram til at samarbeidet kan utvikles videre gjennom opprettelse av samarbeidsutvalg mellom kirke og bydel, og jeg ber kirken ta initiativ til dette overfor bydelen.

 
Veier videre

Da vi planla visitas Markus og Gamle Aker prestegjeld, var det både fordi det var på høy tid, men også fordi jeg hadde et spesielt ønske om å besøke prosjektet i min tid som biskop. Prosjektet er et foregangsprosjekt med tanke på endringer som kan være aktuelle også andre steder i bispedømmet. Jeg har ikke tenkt at vi nå skal foregripe den evalueringen som prosjektet vil foreta senere i år. Ikke desto mindre er det interessant å fange opp visse signaler allerede nå. Og de meldingene vi har registrert gjennom denne uken har i alle fall ikke svekket troen på at samarbeid representerer en organisatorisk form for fremtiden.

Fra bispedømmets side har samarbeidet mellom prestene representert ett viktig steg. Både gjennom tidligere rapporter og signaler i visitasen, har vi fått bekreftet at samarbeidet har vært positivt. Det har blitt lettere å ta ut fridager og studiepermisjon, og vi registrerer også at menigheten begynner å oppleve verdien av kontakt med flere prester. Ulik kompetanse og ulike personligheter er en styrke i mangfoldet. Men som jeg har vært inne på tidligere, kan dere sikkert komme videre i å utvikle dette.

Men prosjektet hadde likevel flere målsettinger enn å utvikle prestetjenesten. Vi var opptatt av at prosjektet skulle være et storbyprosjekt som skulle komme menighet og befolkning til gode. Dåpsopplæring og diakoni er felt dere har fokusert og som vil være av stor betydning for kirken i årene som kommer.

Under barnehagegudstjenesten tirsdag fikk vi et glimt av arbeidet dere har lagt ned med dåpsopplæring. Vi lever i en tid hvor bibelfortellinger og salmeskatt blir stadig mer fremmed for folk. Dermed står vi overfor en historisk utfordring med å gi nye generasjoner kjennskap til kristen tro og tradisjon. Det er gledelig å se hvordan dere har prioritert feltet, og satser for å møte barna med kreativitet og kvalitet. Dere bør arbeide videre med den kateketiske og pedagogiske tilnærmingen, slik at dere finner uttrykk som er egnet i forhold til de ulike aldersgruppene. Samtidig bør dere prioritere tiltak som kan videreføres uavhengig av ekstern økonomisk støtte. Stortinget har bevilget penger til reformen, men bare et fåtall menigheter kan regne med støtte i første omgang. Vi kommer ikke utenom at innsatsen i alt vesentlig må skje ut fra de ressurser menighetene allerede har. Dermed utfordres dere til å tenke kreativt og målrettet ut fra de ressursene som finnes.

Konfirmantarbeidet må bli en hovedsatsing for Oslokirken i årene som kommer. Opplevelser og inntrykk som hentes i denne tiden ofte er avgjørende, ikke bare for den enkeltes veivalg, men også for om man lar sine barn døpe noen år senere. Det var morsomt å få møte konfirmantene og se videoproduksjonen som var utarbeidet som en del av konfirmantopplegget. Dette vitnet om vilje og evne til å finne former som fungerer på konfirmantenes premisser. Samtidig er det åpenbart at vi må satse i fellesskap for konfirmantene. I samarbeid med Kirkerådet og Kirkens Nødhjelp sender bispedømmet i disse dager ut en fargebrosjyre til alle 14-åringer i bispedømmet. Humanetisk forbund har hatt slike utsendinger i flere år, og nå er det sannelig på tide at vi kommer etter. I tillegg er det nå et initiativ for samarbeid om sommerleir og andre tiltak for å styrke konfirmantoppleggene i hele Domprostiet. Vi håper at denne satsingen vil styrke både rekruttering og helhetsopplevelse for konfirmanter her hos dere.

Diakoni er et annet vesentlig felt for kirken i storbyen. I samtalen med bydelsledelsen kom vi inn på utfordringer som: Ensomhet, mennesker som faller utenfor, ungdom med psykiske vansker, barn som bare har kontakt med én av foreldrene, stor flyttefrekvens og behov for felleskapsstyrkende tiltak. I tillegg til dette møter kirken utfordringer gjennom sin særlige kontakt med de sørgende ved begravelser. Diakoni blir ofte kalt for kirkens og evangeliets kroppsspråk. Men diakonien trenger hender og føtter. I menigheter med få frivillige er det ikke så lett å begi seg inn på omfattende prosjekter. Samtidig ser vi at en levende diakoni også gir menigheter en troverdighet som styrker deltakelsen. Kanskje skulle denne delen av menighetslivet løftes mer fram, i forkynnelse, profilering og i praktisk arbeid. Det vil i sin tur styrke tilhørighet og deltakelse.

Gjennom frivillighetssentralen, samarbeid med foreningen to foreldre, og gjennom ferieklubben for barn, er menigheten allerede involvert i verdifulle nettverk. I løpet av uka har vi også kommet inn på middagene som en gang var i Markus. Fellesskapsbyggende middager som samler familier, unge og gamle i noen ettermiddagstimer ser ut til å være populære tiltak som vokser fram mange steder i bispedømmet. Om dere ikke ser helt hvordan dere skal få organisert dette i dag, så hold fast på drømmen!

Jeg har vært inne på felles utfordringer for menighetene i prosjektet. For å løse oppgavene trengs mange ulike typer kompetanse. Samlet sett er de til stede, men det kan hende at dere skal vurdere hvordan kompetansen skal organiseres for at ressursene kan bli brukt på best mulig måte. På dette punktet må både presters, fellesråds- og menighetsansattes kompetanse ses i sammenheng. Kanskje blir dette en av de viktigste stegene for utviklingen av prosjektet videre: at dere går inn i en åpen prosess med å vurdere hvilke oppgaver som må være de viktigste, og vurdere kompetanse og oppgaver opp mot hverandre.

Når St Hanshaug-prosjektet ble innledet var det ikke bare for å styrke samarbeidet mellom menighetene, men også for at den enkelte menighet kunne utvikle sin profil innen for et komplementerende mangfold. På den bakgrunn noen innspill til hver av kirkesenterene:


Lovisenberg

Spørsmålet om egen soknestatus har vært en stridssak og lagt beslag på krefter. Jeg har registrert at dere ikke har slått dere til ro med beslutningen som ble fattet om å være felles sokn med Markus. Det er ikke vanskelig å se det meningsfulle i den strukturen som er tilstrebet med to egne menighetsutvalg i Markus sokn som gir en viss likeverdighet mellom de tre kirkesentrene. Jeg kan love at de strukturelle spørsmålene vil bli vurdert når prosjektmodellen skal evalueres, uten dermed å gi noe signal om endring av soknestatus for Lovisenberg. Kanskje kan erfaringen med de to kirkeutvalg peke i retning av ett menighetsråd for hele området med tre menighetsutvalg.

Lovisenberg har hele tiden representert et eget tyngdepunkt i samarbeidet. I møtet med kirkesenteret og institusjonen Lovisenberg har vi fått bekreftet at det er verdier, tenkning og tradisjon i dette miljøet som gir spennende muligheter fremover. Som jeg også kom inn på under kirkekaffen i Lovisenberg, kan kirkesenteret her styrke sin egenart gjennom impulsene fra retreatbevegelse, Taize og sjelesorgtradisjonen som fanges inn gjennom institusjonens liv. For å styrke denne profilen vil det være verdifullt om medarbeidere fra menighet og institusjon utarbeider konkrete planer for hvordan disse verdiene kan styrke fellesskap og gudstjenesteliv tydeligere i praksis.

Parallelt med dette bør dere være ha en våken bevissthet om hvordan gudstjenester og samvær utvikles i åpenhet for nye generasjoner som bosetter seg i området, slik at også disse kan kjenne seg inkludert med sin tilnærming til kirkens fellesskap.

Markus

Med sin sentrale plassering mot St Hanshaugen har Markus menighet satset på å være en åpen og inkluderende kirke med lave terskler, med åpne dører og mulighet til å stikke innom. På denne måten gir dere et betydningsfullt budskap inn i menighetenes felles "kroppsspråk". Bare bevisstheten om at Markus er en kirke med åpne dører har stor verdi. I tråd med dette har dere også åpnet dørene mot hovedgaten og etablert et fortauskapell. Dette er et spennende forsøk som er av interesse for hele byen. Jeg merker meg også den viljen Kirkevergen viser til å prioritere forsøket økonomisk, og har forventninger til de erfaringene dere vil gjøre med dette fortauskapellet.

Videre har dere utviklet en egen kveldsgudstjeneste slik vi har fått oppleve på en fin måte her i kveld, hvor dere på en spesiell måte kommer storbyens mennesker i møte annerledes en vi kan gjennom høymessen. Gjennom Markusklokkene har menigheten fått et fargerikt og særegent musikalsk uttrykk. Klokkene bærer bud om en frodighet og glede som er et viktig bidrag til kirkens formidling av evangeliet, slik vi kunne oppleve det i kveld.

Fasaden på Markus er i sørgelig forfatning, og jeg er glad for Kirkevergens signaler om at en oppussing vil være prioritert på neste års budsjett. Med et lysere inntrykk vil kirken få en helt annen plass i folks bevissthet her på St Hanshaugen. Ellers er Markus menighetshus en spennende bygning, og jeg håper dere vil finne gode bruksmåter for rommene i årene som kommer.


Gamle Aker

Med sin beliggenhet, historie og form representerer Gamle Aker en kirkelig og kulturell skatt for hele byen. På søndag fikk vi oppleve noe av den rike liturgiske tradisjon som kirken representerer. Jeg er glad for de liturgiske kvaliteter som er ivaretatt i samarbeidet mellom alle gode krefter, med menighetsråd, kantor, kor og prester i spissen. Kirkekoret har spilt en særegen og verdifull rolle i Gamle Aker gjennom en årrekke. Det er ikke ofte vi opplever et kor med så klar bevissthet om at de fremfor alt er et liturgisk kor og ikke et konserterende kor. Jeg er glad for den innsatsen dere legger ned og den arven dere bære videre. Dere representer en vesentlig del av frivilligheten i menigheten, og jeg håper dere som enkeltmedlemmer også ser muligheter for å delta i fellesskapet også utenom høymessene, slik det ble sagt av korets leder på kirkekaffen etter gudstjenesten forrige søndag.

Gamle Aker menighet bærer viktige verdier i spenningsfeltet mellom tradisjon og fornyelse, og i den krevende balansen mellom inkludering og fremmedgjøring, deltakelse og passivitet. Sammen med de andre kirkesentrene har dere en oppgave i å finne løsninger som både ivaretar Gamle Akers særpreg, og samtidig imøtekommer den del av lokalbefolkningen som utgjør barn og foreldre. I den grad den liturgisk tradisjonen i Gamle Aker blir en begrensning i dette, kan den åpne profilen i Markus utnyttes desto mer.

Gamle Aker må forvaltes slik at bygningen blir unyttet til beste for flest mulig – det være i forbindelse med gudstjenester, kirkelige handlinger, besøk og kulturarrangementer. Jeg vet at pågangen kan være stor, ikke minst i forbindelse med vigsler. Jeg vil likevel be dere om å finne ordninger slik at kirkesøkende i størst mulig grad kan oppleve at dette er en kirke for dem, og at vi er en kirke som strekker oss for å komme dem i møte.

Sammen med riksantikvaren har kirken et stort ansvar for forvaltningen av bygg og inventar i middelalderkirken. Forvitringen som forårsakes av luftforurensninger må følges med et våkent blikk i årene som kommer. I det store og hele gir kirken et helhetlig og godt inntrykk og ivaretar steinkirkens historiske preg, riktignok med et par unntak: Med utgangspunkt i gjennomgangen vi hadde, vil jeg anbefale at det ved fremtidige restaureringer søkes alternative løsninger for det nåværende inngangsparti og for alterløsning fra 1955. Videre bør den skadete lysekronen med inskripsjon, som nå oppbevares i kjelleren, restaureres og igjen komme til heder og verdighet i kirkerommet. Likedan bør de lagrete glassmaleriene fra 1860 som ble tatt ut ved restaureringen på 50-tallet, komme tilbake på plass. Mariakapellet som i tidligere tider har vært i bruk til skriftemål, bør igjen kunne få en slik funksjon. Mens sidealteret på sørsiden kunne få en fornyet bruk om det kom en liten kneleskammel for alteret. Med den sentrale plass kirkekoret har, bør også en løsning med korstoler vurderes.

Av mindre liturgisk betydning, men like fullt spennende, er forbindelsen til de såkalte Ølhallene under nordøstsiden av kirken. En oppjustering av disse hallene og en gjennomgang med forbindelse til kirken ville gi nye spennende muligheter i samspillet med kirken. Jeg ser frem til at kommuneledelse og riksantikvar vil være med og vurdere slike løsninger.

 
Til slutt

Hvordan bygger vi menighet – i en storby – fram mot 2010, - når ressursene er små, når foreningslivet har mer eller mindre opphørt, og når tallet på frivillige er lite? Kanskje begynner det ikke først og fremst med et prosjekt, eller med at noen planlegger noen aktiviteter som skal fungere for andre. Ett av de første ordene som de kristne brukte for å betegne det de var den del av, var ordet fellesskap, koinonia eller communio slik vi også kjenner det fra nattverden. Fellesskapet er alle tings begynnelse, slik den evige og treenige Gud selv er fellesskap. Når vi velger å gjøre noe sammen - fordi vi trenger hverandre, fordi vi har glede av hverandre, fordi vi blir oppbygget av å være sammen, da kjenner vi at er Gud iblant oss. Det er ikke uten grunn at måltidet hører til de første og mest grunnleggende bilder av livet i Guds rike. Når vi inviterer hverandre til fest, enten det er i kirke, menighetshus eller i hjemmene, når vi går ut blant menneskene på St Hanshaugen for å dele gleder og sorger, og av våre livsfortellinger og trosfortellinger – da er Guds rike nær. "For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt i blant dere." sier han som er kirkens Herre.

Og med disse ordene vil jeg si takk. Først av alt en takk for det dere nedlegger av tid og engasjement i kirkens liv her rundt St Hanshaugen, for det daglige og trofaste arbeid som utføres av lek og lærd. Men en spesiell takk også for fellesskapet under visitasen, og for alt det gode arbeidet dere har lagt ned i forberedelsene. Mange kunne vært takket og nevnt spesielt, og når jeg sier takk, vil jeg at hver og en av dere tenker at denne takken er rettet spesielt til meg.

Ett navn skal likevel nevnes nå helt til slutt: En spesiell takk til ledende sokneprest Sylvi som har hatt et hovedansvar for forberedelsene til visitasen. Takk for godt materiale som ble sendt inn på forhånd, og for all god tilrettelegging.

Ellers takk til alle dere som har vært med, og alle vi har fått møte: Til ansatte, menighetsråd, samarbeidsutvalg, ungdomsledere, barnehage, til Ila skole, til Lovisenberg, bydelsledelse, frivillighetssentral og til alle som har tatt vennlig imot oss og tenkt sammen med oss. Takk til Kirkevergen og hans medarbeidere for deres gode nærvær. Takk til mine gode følgesvenner, domprosten og hans saksbehandler og medarbeidere fra bispedømmekontoret.

Sist men ikke minst, takk til dere som har vært med i gudstjenester i dag, og til dere som har forberedt denne samlingen. Det er godt å være sammen med dere og se dere alle. Jeg ønsker Guds velsignelse over menighetene på St Hanshaugen.

<< Tilbake

Ønsker du å abonnere på nyhetssakene våre?

Du kan få beskjed hver gang vi legger ut nye hovedsaker på nettsiden vår. Klikk på lenken Abonner på nyheter lenger opp på denne siden (over nyhetssakene) og legg inn din e-postadresse, så får du en e-post med lenke til saken med en gang den blir publisert.