Biskopens nyttårstale 2003

Hovedtema: "Forandringens lov og forandringens løfte" - Kirken må være i stadig forandring, sa biskopen

Tale ved mottagelse for kirkelige ansatte i Oslo bispegård, 1. søndag i advent:

Forandringens lov og forandringens løfte

 

 

Kjære medarbeidere,

 

Velkommen til denne tradisjonsrike samlingen i Oslo bispegård. Vi er på historisk kirkegrunn. Byens og kirkens historie er vevet tett sammen i denne delen av Oslo. Og vi er alle med på å holde folkets historie og evangeliet sammen for nye generasjoner i vårt bispedømme, i Oslo, Bærum og Asker.

Et spesielt velkommen til våre pensjonerte medarbeidere.

 

Jeg vil rette en varm takk til hver og en av dere for den innsats dere gjør.  Det er i det daglige arbeid i menighetene at vår kirke tar sin form i en tid preget av mange forandringer. Takk for trofasthet, utholdenhet og forandringsvilje. Vi lever under forandringens lov. Som kirke lever vi også under forandringens løfte.

 

Det er dere - på alle plan i menighetene, i prostiet, i menighetsråd, fellesråd og i bispedømmeråd – det er bare dere som kan virkeliggjøre visjonen av menighetene som et trosfellesskap, et omsorgsfellesskap og et handlingsfellesskap. Det er denne visjonen Bispedømmerådets og biskopens handlingsplan trekker opp. Ikke minst er det viktig for kirkens nærvær i menneskers skiftende livssituasjoner at vi har en oppegående og nær kirkelig tjeneste på sykehus og i fengsler, i aldersinstitusjoner og blant studenter. 

Alle våre medarbeidere i Feltprestkorpset og Døvekirken har viktige oppgaver i vår folkekirke.

 

Gjennom mine visitaser og andre besøk i lokalsamfunnet ser jeg den innsats som gjøres for barn og unge av kateketer, prester og ungdomsarbeidere. Diakonene står i forreste rekke når det gjelder å vise kirkens omsorg for mennesker i nød. Våre kantorer og organister knytter kirken og kulturen sammen og er med på å gjøre gudstjeneste og kirkelige handlinger til gode opplevelser for de fleste. Våre kirketjenere skaper trivsel med sin daglige dont for de mange som søker kirkens rom og for de som har den som arbeidsplass.

 

Takk til alle dere i ledelse og administrasjon, og til alle frivillige, som sørger for at kirkens også fungerer som organisasjon. Takk til dere som holder kontorene i funksjon, fører kirkens bøker og gir kriken et vennlig ansikt utad for de mennesker som henvender seg i sorg og glede. Det er bare i samhandling mellom de ansatte, de kirkevalgte og de frivillige at kirkens oppdrag med ord og sakrament kan nå ut til så mange som det faktisk gjør også i vårt flerkulturelle bispedømme.

En spesiell takk til leder for Bispedømmerådet og medlemmene i rådet som gjør en viktig innsats i ledelsen av arbeidet i vårt bispedømme. Jeg har også lyst til å fremheve domprosten som under m in permisjon sørget for at alt gikk så bra at ingen savnet meg.

 

I går var det julegrantenning i mange bydeler. Det fortsetter i dag. Flere steder er kirken med i lokalsamfunnets tradisjoner. 1 søndag i advent er på mange måter startskuddet for de mange julekonserter. Det er derfor ikke den gunstigste dag for en samling i bispegården. Det har vi merket. Men det er noe med å markere kirkens egen kalender i tiden på denne måten som har gjort at jeg har holdt fast på denne forandringen fra 1. januar til advent. 

 

Nå i førjulstiden kjemper kirken om folks oppmerksomhet. Mange utnytter kirkens tradisjoner til drahjelp for helt andre formål. Av og til kan vi frykte for at kirkens budskap taper for markedskreftene. Det beste svar på denne utfordringen er med frimodighet og tydelighet i det offentlige og i det private å holde fram den store fortellingen om Jesus. Uten den vil julefeiringen bli meningsløs. Det er også derfor vi har hatt vårt juledagsprosjekt i bispedømmet. Jeg vi gjerne takke de som har drevet det fram for å skape en ny entusiasme for 1 juledag. Det er lang vei fram for å gjenerobre denne dagen som en sentral høytidsdag i menighetens liv. Dette arbeidet må fortsette.

 

Jeg har anslått temaet forandringens lov og forandringens løfte. Forandringens lov er det som tvinger seg på oss av ressursknapphet, demografiske endringer, nye sosiale mønstre i arbeidsliv og familie, media, miljø og globalisering. Forandringens løfte er vissheten om at Jesus er med i sin kirke i alle slags dager – til alle tider. Når forandringens vinder blåser er det viktig å skjelne mellom hva som er naturkrefter og hva som er Åndens vær. Av og til overraskes vi over at de ikke nødvendigvis er uforenlige eller motsetninger.

 

 

Teksten for denne søndagen er en sterk fortelling om forandring, slik vi leser Jesu ord i synagogen i Nasaret.

 ”Herrens Ånd er over meg,

for han har salvet meg til å forkynne

et gledesbudskap for fattige.

Han har sendt meg for å kunngjøre

at fanger skal få frihet

og blinde få synet igjen,

for å sette undertrykte fri

og rope ut et nådens år fra Herren.” (Lukas 4. 16-22)

 

Fattige, ufrie, undertrykte venter på forandring. Kirken er sendt med et gledesbudskap om frihet. Herrens Ånd har salvet meg, sier Jesus. Vi er innviet til å forkynne et nådens år fra Gud. Det er løftet som står fast som kirkens oppdrag. Det er vårt kall. Kirken er kalt til å være oppfyllelsen av dette løftet.

Det er vår visjon.

To slagord har opptatt meg. De er begge uttrykk for en positiv holdning til forandring. Den verdensvide Attac-bevegelsen som kjemper for global solidaritet har formet slagordet: ”En annen verden er mulig.” Kirkens Nødhjelps Changemakers svarer med ”Visst kan vi forandre verden”. Enn om vi sa det samme om kirken: En annen kirke er mulig! Visst kan vi forandre kirken!

Det er reformasjonens grunnprinsipp: Ecclesia semper reforamanda. Kirken må alltid forandres. For at kirken skal være den samme, tror jeg den hele tiden må forandres. Et nådens år dreier seg om nåden i år, nåden for vår tid, nåden for mennesker i dag. Det er det uforanderlige evangelium i tiden. Med trygghet på dette budskapet er forandring aldri farlig.

 

Vår kirke er blitt forbausende forandringsvillig. Det ser vi bl.a. når det gjelder gudstjeneste form og liturgi.

Det nye vigselsrituale som ble vedtatt på kirkemøtet i høst er et uttrykk for en selvkritisk gjennomgang av hva vi sier og hva vi gjør. Det skal mot til å utfordre tradisjonelle ord og uttrykk slik det skjedde i kirkemøtet. Forslaget til det nye vigselritualet hadde overtatt den gamle formulering: Guds ord sier om ekteskapet at det er hellig og ukrenkelig. ”Det er ikke sant!”,  sa en av delegatene så vi alle hoppet i stolene. En annen fulgte opp ved å kreve at komiteen i det minste måtte vise hvor dette står skrevet i Bibelen. Komiteen kom tilbake med en n y tekst: Skriften vitner om at  ekteskapet er hellig og ukrenkelig. Og det var vi alle enige om.

 

Det nye ritualet er preget av at kirken i større grad ønsker å komme mennesker med ulike livs- og trosfortellinger i møte. Det postmoderne menneskes behov for å bidra til å forme viktige ritualer i eget liv er tatt hensyn til innen rammen av kristen tro og tradisjon.

 

Det er også gledelig at vi nå kan gå i gang med en reform av høymessen. Noen kriterier vil være viktige: åpenhet for nye trosuttrykk, variasjon og fleksibilitet, en liturgi som uttrykker kirken som et åpent og inkluderende kristent fellesskap og kontinuitet med den liturgiske arv. Det vil være viktig at en ny liturgi ikke blir et kommisjonsprosjekt, men at menigheter som ønsker det kan få frihet til å bidra  med innsikt og erfaringer. La menighetenes stemme høres i det liturgiske reformarbeide fra første dag.

 

Noe av det mest gledelige som har skjedd er ungdommens innmarsj i avgjørende lederposisjoner i vår kirke, i kirkemøte og kirkeråd. Gjennom ungdommen kirkemøte og ungdomsting i de fleste bispedømmer har ungdommen tatt lederansvar og blitt i stand til å påvirke kirkens kurs. Dette er blitt tydelig ikke minst i arbeidet for en ny gudstjeneste reform. Det var et forslag fra ungdommens kirke møte som var det viktigste dokument for diskusjonen i kirkemøtet!

 

Årets Kirkemøte våget større åpenhet og deltakelse fra folkekirkens medlemmer på en rekke viktige områder, som valg til menighetsråd og bispedømmeråd, og når det gjelder regler for nominasjon av biskop. Kirkerådet fikk i oppdrag å utrede muligheten av direkte valg til bispedømmeråd, noe Oslo bispedømmeråd har sagt seg villig positiv til å kunne utprøve. Ordningen med menighetsrådsvalg på samme dag som stortingsvalget ble videreført i alle menigheter der dette er ønskelig. I bispevalgprosessen skal menighetsmøtet være første innstans når det gjelder å foreslå kandidater. Det hører også med til de gledelige vedtak i dette Kirkemøtet at Kirkerådet skal arbeide videre med forslaget om at Døvekirken kan få velge sin egen representant til Oslo bispedømmeråd.

 

Mange er opptatt av et mulig skille mellom stat og kirke. Jeg er glad for støtten fra Kirkerådets leder til tanken om en folkeavstemning i sin tid i dette viktige spørsmål. Jeg tror likevel ikke at den største forandring for Den norske kirke vil være et skille mellom stat og kirke - i den form det måtte komme - men at kirken nå har fått et politisk omforent grunnlag for å drive trosundervisning for alle døpte fra 1–18 år.

 

Det er helt enestående at en slik reform er besluttet av Stortinget, med stor tverrpolitisk enighet. Det viser at vårt folk verdsetter sin kirke som en bred og åpen folkekirke som tar sitt trosgrunnlag på alvor. Det er ikke tilfeldig at dette kommer i en tid preget av et kulturelt og religiøst mangfold. Det er et bidrag til et tolerant samfunn at tros- og livssynssamfunn kan bevisstgjøre sine medlemmer på deres eget grunnlag i tro og etikk. Stortingsbehandlingen i mail avmeldingen om trosopplæring kommer derfor som en naturlig oppfølging av KRL-faget som har vist seg å innfri forventningene som et felles fag for alle barn og unge i den norske skole.

 

Jeg må også understreke betydningen av at Regjeringen kulturmelding for første gang har et eget kapittel om kirkemusikk. Sammen med den kulturelle skolesekken representerer det en ny giv for kirkemusikken som en viktig dimensjon med vårt kulturliv. Det er også grunn til å hilse med glede at Norsk kulturråd heretter skal ha en egen post for kirkemusikkfestivaler.

 

Tilbake til forandringenes vind slik vi merket det i årets kirkemøte. Hovedtemaet  for møtet var som kjent ”En tjenende kirke”.  Flere ganger under møtet, ikke bare etter lederens tale, mintes jeg tittelen på Eivind Skeies bibelske spill: Visst skal våre komme!

 

Mange har fortsatt et inntrykk av at kirken på alle vis er konservativ og bakstreversk. At den er sexfiksert uten å bry seg om de store utfordringer i vår tid. Dessverre er det mange stereotype bilder av kirken som hardnakket lever videre. Den store maktutredningen tegnet et annet bilde, nemlig av en kirke som er radikal i samfunnsspørsmål, en kirke som står fremst i kampen mot den skjeve fordelingen mellom fattige og rike i verdenssamfunnet og i miljø spørsmål.

 

Årets kirkemøte viste et radikalt engasjement for samenes rettigheter, for vern om havet og i kampen for en realistisk strategi mot den største tragedie i vår tid nemlig AIDS-epidemien. Dette er viktige samfunnsspørsmål som knytter vår kirkes engasjement til den verdensvide kirke. 

 

Men vind kan også skape turbulens. Motsigelser har ikke latt vente på seg. Noen sier at de ikke finner noe om finnmarksloven eller oljeboring i Bibelen. Andre synes å foretrekke et glansbilde av de spedalske framfor den nærgående smerte i møte med medmennesker med Hiv/Aids.

 

Det er den samme holdningen vi finner når det gjelder Irak og Midt-Østen. Men her har de samme kretser funnet bibelsk grunnlag for å forsvare en krig i strid med folkeretten slik det skjedde i Irak, mens den verdensvide kirke sto samlet i sin motstand.

 

Det er noen av de samme som finner bibelsk grunnlag for å forsvare  skammens mur som Israel bygger i strid med internasjonal lov og rett. Det forrige århundres murer rundt jødiske gettoer i mange land, Berlinmuren mellom øst og vest som symbol på den kalde krigen, og Apartheidregimets raseideologi har tydeligvis ikke vært nok til å vise at Israels politikk på dette område er i strid med alle religioners humanistiske verdier.

 

Det er viktig å fastholde at kritikk av Israels aktuelle politikk ikke er uttrykk for jødehat. Like viktig er det at en slik kritikk ikke må føre til taushet overfor en ny bølge av antisemittisme og fremmedhat i Europa. Kritikk av USAs massive krenkelser av folkerett og menneskerettigheter er heller ikke uttrykk for antiamerikanisme. Hvor lenge skal verdenssamfunnet stilltiende avfinne seg med at USA holder mennesker i år etter år uten lov og dom på Guantanamo og i amerikanske fengsler. Det var slik tortur verden protesterte mot da det skjedde i Sovjet.

 

Det er viktig at kirken ikke lar seg mobbe verken innefra eller utenfra når det gjelder å la sin stemme høre for forandring og en ny kurs i verdenssamfunnet.

 

Vi må avvise alle forsøk på å fremstille kirkens stemme i samfunnslivet som uttrykk for at kirken blander seg inn i noe den ikke har greie på eller har noe med, slik vi ofte får høre fra politikere som er uenige i kirkens standpunkt i aktuelle samfunnsspørsmål.  Politikere som ikke ønsker en kritisk kirke forsøker ofte å underkjenne kirkens kompetanse, eller de vil fordrive kirke ut av den offentlige debatt og inn i en åndelig sfære.

 

Da den lutherske biskop i Berlin, W. Huber, nylig ble valgt til leder for hele den evangeliske kirke i Tyskland, var det første side oppslag i Frankfurter Allgemeine Zeitung på hans uttalelse: Kirken må for Guds skyld engasjere seg politisk. Jeg er enig i denne forståelse av kirkens samfunnsoppdrag. Det betyr at kirken må engasjere seg for menneskenes skyld, for skaperverkets skyld og for miljøets skyld. Det er ikke et forsøk fra kirkens side på å tilrane seg en urettmessig maktposisjon i samfunnet. De politiske avgjørelser skal i vårt demokrati ligge hos de folkevalgte i Regjering og Storting, men kirken svikter sin rolle hvis den ikke våger å være premiss leverandør ut fra de bud og de verdier den er forpliktet på. Kirken må ha en profetisk og kritisk stemme i samfunnet om den skal være tro mot sitt kall.

 

Der står Den norske kirke i dag. Det viser med all tydelighet uttalelsene fra Bispemøte, fra Kirkemøtet og de fleste biskoper enkeltvis. Vi må våge en slik tydelig og offensiv holdning også når vi blir konfrontert med kirkens maktmisbruk og krenkelser av menneskeverd i historiens løp. Nettopp derfor er det viktig at forandringens vind blåser og at vi kan ta oppgjør med vår egen historie.

 

Vilje til forandring må vise seg i engasjement for å møte utfordringer lokalt. Konkret vil vi i de nærmeste år Oslo bispedømme arbeide med temaet ”Gud i Storby” – et prosjekt som vi vil dra i gang på nyåret. Det samme gjelder forhåpentlig arbeidet med kirke utenfor det hellige rom. Dette er uttrykk for vår vilje til å møte forandringer i vårt samfunn med nytenkning og dristige strategier.

 

Kirken forvalter et budskap som allerede er oppfylt, slik Jesus sa: I dag er dette oppfylt mens dere hører på. Det er drivkraften i det vi gjør.

 

Det er forandringens kraft i evangeliet om Jesus som er kirkens kraft. Det er budskapet om et kors der Guds sønn dør for verdens synder som er kirkens kraft. Som en åpen munn roper en tom grav ut i all verden at død og djevelskap ikke vil seire.

 

Verden kan forandres og vi kan forandres. Derfor skal vi med frimodighet i det nye kirkeåret rope ut et nådens år fra Herren, slik at fattige og fanger, undertrykte og blinde, skal oppleve hva det betyr at Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss. Kirken kan forandres. Visst kan vi forandre kirke. Visst skal våren komme. Velsignet nytt kirkeår! 

<< Tilbake

Ønsker du å abonnere på nyhetssakene våre?

Du kan få beskjed hver gang vi legger ut nye hovedsaker på nettsiden vår. Klikk på lenken Abonner på nyheter lenger opp på denne siden (over nyhetssakene) og legg inn din e-postadresse, så får du en e-post med lenke til saken med en gang den blir publisert.