Av Biskop Gunnar Stålsett

1.søndag i faste, 9 mars 2003

Tekst, Mt. 4; 1-11

Det er fastetid og fest når vi i dag markerer 850 års jubileet for katedralskolen i Oslo. Faste setter fokus på lidelse og kamp. Vi feirer en kulturbærer i vår historie.

Katedral og kateter er samme ord. Det gjenspeiler undervisningens plass i kirken. Det minner oss om at skolen er samfunnets fødestue. Katedralens prekestol og skolens kateter fikk etter hvert forskjellige oppgaver. Men grunnleggende verdier forble de samme – i et kristent og humanistisk dannelsesideal.

Katedralskolene har gjennom tiden formet prester og professorer, prinser og folk flest med kunnskap og visdom. I Oslo knytter den linjen mellom to domkirker – den katolske og den lutherske.

Det er et langt spenn fra middelalder til modernitet. Vi ser forandringens spor gjennom denne historien. Kirke og skole. Kirke og folk. Kirke og stat. Og vi har sett skolens frigjøring fra kirkens mandat. Skolen og kirken – begge bærer preg av historiens forandringsprosess.

Stormakter og imperier har kommet og gått. Slagmarker vitner om menneskets kapasitet for det bestialske. Vår humanitet settes alltid på prøve. Vi stilles på valg. Det er hva urfortellingen om Paradiset og syndefallet minner oss om. Livets tre gir kunnskap om godt og ondt. Og vi må vite forskjellen.

Både skole og kirke er opptatt av det meningssøkende menneske, slik det heter i den nye læreplanen for skoleverket:

"Oppfostringen skal se mennesket som et moralsk vesen, med ansvar for egne valg og handlinger, med evne til å søke det som er sant og gjøre det som er rett".

Dette er vårt kulturoppdrag.

"Men mennesket kan også handle destruktivt, i strid med sin egen samvittighet, på tvers av normer og mot bedre vitende, til skade for egen og andres tarv."

Dette er syndefallets realitet.

"Oppfostringen må følgelig begrunne samfunnets idealer og verdier, og levendegjøre dem slik at de blir en virksom kraft i folkets liv. Den må gi livstro og alvor som kan bære gjennom tilbakeslag, kriser og konflikter som livet gir"

En virksom kraft i folkets liv. Dette er et korrektiv både til kirken og skolen. Dette er vårt felles samfunns oppdrag.

Det er en intellektuell og åndelig utfordring i de to bibeltekstene vi har hørt lest. Begge er sentrale fortellinger i vår kultur. Først grunnmyten om Edens have og syndefallet, så teksten om Jesu møte med den onde. Begge tekster dreier seg om menneskets forhold til det sanne og rette. Begge tekster er brukt og misbrukt. Dagen etter verdens kvinnedag, kan det være grunn til å minne om at kirken har bare så langsomt lært å sette ånd over bokstav. Når det gjelder fristelse og frelse er det all grunn til å fastholde full likestilling mellom kvinner og menn, både på tross av og på grunn av bibelske tekster.

Fristelse dreier seg om de store valg vi gjør for våre liv, ikke om de små feiltrinn. Fristelse er ikke å begå dumheter, men å svikte sitt livs kall. Fristelse dreier seg ikke om moralisme og besteborgerlighet, ikke om fasade og sminke, ikke om å unne seg det lille ekstra. Det handler om å hjerte og vilje, om nestekjærlighet og selvrespekt.

Jesu møte med fristelsene, i den fortellingen Matteus har gitt oss, har en skremmende allmenn gyldig og aktuell karakter.

Den første fristelsen dreier seg om materialismen
Mennesket lever ikke av brød alene! Drømmen om å gjøre stein til brød, kan være en drivkraft for å gjøre det best mulig ut av karrige kår. Og i en verden hvor 25 000 mennesker dør av sult hver dag, kan det være like nødvendig å si at mennesket faktisk trenger mat. Vår fristelse er å ikke ville dele av vår overflod med de som sulter.

Hva er vår oppjagete forbruksmentalitet annet enn et uttrykk for at vi alle har falt for materialismens fristelse? For den som har alt, blir fristelsen til å få mer en stadig sterkere drivkraft. Etter at de fleste materielle behov er tilfredstilt, i et av verdens rikeste land, skulle vi vende oss til andre verdier; estetiske verdier, åndelige verdier, samtalen, stillheten. Men materialismens vesen er at den stadig skaper nye behov. Slik blir den moderne forbrukskulturen er et uhyre som aldri blir mettet.

Vi skaper oss stadig nye behov. Om vi gjorde hele gråsteinslandet vårt til brød, ville vi ikke bli tilfreds. Derfor har så mange en nagende følelse av å stå alene - med fulle hender og et tomt hjerte. Mange kjenner bare den triste tomhet ved festens slutt.

Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn. Det er visdom for å kunne stå imot en altoppslukende forbrukskultur. Det er veien til frigjøring fra materialismens primitive menneskesyn. Vi må frelses fra fristelsen før vi dør av overforbruk. Vi må komme løs – for vår egen skyld og for vår nestes skyld.

Ordet fra Guds munn, gir mennesket verdighet og stolthet. Det er ord om utholdenhet og håp – om at en annen verden er mulig. Ord som løfter oss over dyrestadiet og gjør det mulig for oss å bli hva vi er, mennesker skapt i Guds bilde. Mennesker med en himmel over våre liv. Mennesker som ikke har tatt skade på sin sjel. Får menneskesønnen frigjort oss, så blir vi virkelig fri, sier Jesus.

Den andre fristelse er at vi vil være usårbare
"Er du Guds Sønn så kast deg ned herfra… du skal ikke støte foten mot noen stein." . Det glatte liv - uten motstand og motbakke. Trangen etter å være usårbar er dyp hos oss alle. Trangen til å leve et liv uten motgang. Trangen til å leve evig men aldri bli gammel. Trangen til usårbarhet. Drømmen om å bli båret på hender gjennom livet gir et falskt menneskebildet

Titanic var usårbarhetens symbol i det forrige århundre, slik tårnene i New York ble det ved begynnelse av dette årtusen. Vi er omgitt av sårbarhet på alle kanter:

I kosmos er klimaendringer på gang. På kloden trues livsmiljøet.

I den generasjonen som har sett de største framskrittene på medisinens områder, trues menneskeheten av epidemier av hittil ukjente dimensjoner. Våre nære fellesskap trues fordi det enkelte menneske setter egen lyst og glede foran fellesskap og forpliktelse. Vi utfordrer grunnleggende lover for liv og fellesskap.

Men det sorgløse livet er en illusjon. Derfor må vi stå i mot alle fristelser til usårbarhet, alle piller for evig ungdom, alle snarveier ut av lidelser. Det er når vi møter sårbarhet med illusjoner at det blir farlig å være menneske. For det er i det sårbare fellesskap vi finner menneskelig og åndelig styrke.

Hva er fastetiden annet enn et ja til sårbarhet? Selv Guds sønn viste seg sårbar. Hva er fastetiden annet enn å ta sårbarhet og kors på alvor?

Den tredje fristelsen er fristelsen til makt
Den messianske fristelsen!

Så tok djevelen ham opp på et meget høgt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herligheter! Det er ord med uhyggelig aktualitet. Drømmen om verdenherredømme har beruset maktmennesker til alle tider. På historiens skraphaug ligger deres ambisjoner. Begjæret etter makt finner stadig nye uttrykk. I vår tid er mulighetene større enn noen gang før. Aldri har vi sett den tydeligere enn i våre dager: ’Alt dette vil jeg råde over. Alt dette står det i min makt å bestemme.’ Er det på nytt drømmen om verdensherredømme som maskeres i ord om kamp mot det onde?

Gudstro perverteres, når den brukes til korstog og hellig krig. Sann tilbedelse av Gud bygger på rett og rettferdighet, nestekjærlighet og sannhet.

Det er noe befriende i at Jesus – Guds Sønn – blir fristet. Det gjør fristelsen til noe vi kan lære å leve med. Det er noe frigjørende i den måten Jesus møter fristelsen - med alternative verdier og strategier. Også vi stilles på valg; hvem er vår Gud, hvem tilber vi, hvem tjener vi?

Jesus tok sitt oppgjør: "Bort fra meg Satan! For det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene." Også vi kan velge! Det er vårt adelsmerke.