Døvekirken - folkekirken på sitt beste

Biskop Gunnar Stålsetts visitasforedrag Døvekirken i Bergen /Vestenfjeldske distrikt, 19. januar 2003

BISKOP GUNNAR STÅLSETTS VISITASFOREDRAG VED VISITAS I DØVEKIRKEN BERGEN, VESTENFJELDSKE DISTRIKT, 19. JANUAR 2003

Innledning

Vi er kommet til visitasforedraget, som er siste punkt i visitasen. I "visitasreglement for Den norske kirke" heter det: Under visitasen skal biskopen holde et visitasforedrag. I dette skal biskopen formidle sine inntrykk fra menighetens liv og virksomhet, gi råd for det videre arbeid og inspirere til fortsatt innsats. Jeg håper denne avsluttende samlingen kan bli til inspirasjon, og at vi i fellesskap kan se en god retning for Døvemenigheten i Ålesund, Bergen og det Vestenfjeldske distrikt.

Ordet "visitas" er sjeldent. Da jeg var på visitas i Døvekirken i Stavanger for et par år siden, leste jeg følgende lille historie i Stavanger Aftenblad: Det var en liten gutt som spurte sin far: "Hva er egentlig en visitas for noe?" Da svarte faren: "Når vi reiser til svigermor, din mormor – da er vi på besøk. Når hun kommer til oss, da er det visitas". Ordet visitas kommer egentlig av å se. En biskop skal se til at alt går rett og godt for seg – men fremfor alt handler visitasen om at jeg kan få se hvordan dere har det, få delta i samtaler, oppmuntre og gi råd for det videre arbeid.

Det har vært en flott opplevelse for meg å komme hit til Bergen, og før det til Ålesund. Det jeg har fått se hos dere disse dagene, gjør meg enda mer stolt over å være biskop for Døvekirken. Jeg har fått treffe ansatte, frivillige og samarbeidspartnere i arbeidet. Hele vegen har jeg møtt mennesker med varme, engasjement og dyktighet. Det har gjort inntrykk. En visitas i Døvekirken er et møte med en minoritet. Ofte har jeg kalt den for en stille minoritet. Dere er ikke tause. Dere har funnet deres sterke og flotte uttrykk gjennom tegnspråk og liturgi, slik vi opplevde det i dag. Men dere er stille. Dere påkaller ikke alltid så stor oppmerksomhet i samfunnet. Dere fortjener å sees av mange flere for det dere står for og det dere gjør. Dere er et fellesskap det er lett å komme inn i og som har lave terskler. Dere møter mennesker slik de er, på deres egne premisser. Dere har tro og verdier å formidle videre. Døvekirken står for meg som folkekirken på sitt beste.

Fire søyler i døves historie i vårt folk

Går vi noen århundrer tilbake, tegner historien et dystert bilde av situasjonen for døve, også i Norge. Den som ikke hadde språk, hadde liten mulighet til å lære og utvikle sine evner. De døve ble satt til side, og ofte behandlet på en umenneskelig måte. Det skjedde også i kirken. Kunne man ikke delta i konfirmasjonsundervisningen, fikk man heller ikke del i nattverden. Dermed ble de døve regnet som hedninger og uopplyste i sin egen samtid. Heldigvis var det prester og andre som reagerte sterkt på dette. Litt etter litt ble det opprettet skoler og konfirmasjonsundervisning for døve. Midt på 1800-tallet kom døveskolen her i Bergen. Ut fra skolen sprang døveforeningen. Og når døveprest Conrad Svendsen fra 1890-årene kom på sine besøk til Bergen, så var døveforeningen det naturlige stedet for hans gudstjenester.

Kirken, døveskolene og døveforeningene: I lang tid har dette vært de tre søylene i døvekulturen i Norge. Med årene har de delvis fått ulik basis for sine gjøremål. Like fullt opplever vi fortsatt et strategisk og godt samarbeid. Dette kommer ikke minst til uttrykk i det unike området vi er på nå. Her har vi denne vakre kirken, en perle av et Døvesenter, et nytt og imponerende Konows senter med sykehjem og bofellesskap. Området står som et monument over det dynamiske samvirke blant viktige aktører blant døve Norge.

I den forbindelse har jeg lyst til å trekke frem stiftelsen Signo, tidligere kalt: stiftelsen Hjemmet for Døve. Jeg ser på denne som en fjerde søyle i tillegg til de tre jeg nevnte. Gjennom sitt eierskap i Konows senter og en rekke andre virksomheter, kjemper de en viktig kamp for døves sak i Norge. Ved å sørge for sykehjemsplasser, bofellesskap og tilrettelagte arbeidsplasser, bidrar de på enestående måte til at menneskers livskvalitet styrkes og at selvrespekt øker.

Inntrykk fra dagene

Første stoppested i denne visitasen var hos audiopedagogisk senter i Ålesund. Vi møtte et engasjert personale, og barn som løp kapellanen i møte da vi kom. Allerede her fikk vi se sporene av fin virksomhet og godt samarbeid. Inntrykket ble styrket gjennom møtet med Døveforeningen i deres nye lokaler, og hos ordfører og kirkeverge i Ålesund. Kommunen har lagt forholdene godt til rette for døvemenigheten i Møre. De har stilt kontorplass, forsamlingslokale og kirkerom til disposisjon. Volsdalen kirke er blitt et senter for døve i hele distriktet. Det er grunn til å glede seg over de integrerte gudstjenestene hvor døves menighet på en spesiell måte blir synliggjort i helheten. På kvelden fikk vi være med på flott gudstjeneste og kirkemiddag i Volsdalen med døves menighet. Sammen med oss var også biskop Odd Bondevik fra Møre, diakonirådgiver Målfrid Nordhaug som var kommet hele vegen fra Molde.

Det at alle disse var med oss, understreket en aktuell sak vi har trukket fram flere ganger disse dagene: Det vi omtaler som Døvekirkens sentrale og lokale tilhørighet. Som dere vet er Døvekirken i Norge organisert som ett prosti og fellesråd, med biskop, prost og kirkeverge plassert i Oslo. Vi mener dette er nødvendig for at kompetansen knyttet til Døvekirkens arbeid skal være mest mulig samlet. Samtidig kan døvekirken bare fylle sin oppgave når den er til stede for mennesker og menigheter lokalt. Den lokale tilknytningen stiller sine organisasjonsmessige betingelser både til menighetene, fellesrådene og bispedømmene lokalt. Døves menigheter må bli synliggjort og medarbeiderne må bli inkludert den lokale kirkens ordninger. Dette har vi ikke kommet like langt med alle steder. Derfor skal denne saken opp på ett av vårens bispemøter. I den forbindelse er det gledelig å vise til Ålesund og Møre som et utstillingsvindu for en lokal forankring. Takk til menighet, kommune og biskop i Møre. (I den forbindelse skal nevnes at biskop Hagesæter sikkert ville vært med oss og synliggjort den gode forankringen også her i dag, om han ikke var bortreist.)

Dagen i Ålesund gav også gode samtaler med menighetsrådet og de ansatte. Og når jeg sier menighetsråd, gjenspeiler det en historisk begivenhet. Til tross for at døvemenigheten i Møre ikke har noen egen kirke, har utvalget fått status som eget menighetsråd. Det uttrykker en anerkjennelse av det arbeides som legges ned, og innebærer nytt ansvar og ny selvstendighet. Gratulerer til Møre, til kapellan Odd Erling, alle ansatte og frivillige som arbeider der.

Fredag morgen gikk veien til Bergen og Bjørkåsen skole. Det er lenge siden døveskolene hadde konfirmantundervisning som en av sine hovedoppgaver. KRL-faget og respekten for de ulike livssyn gjør at kirke og skolen i dag må få fylle ulike roller. Ikke desto mindre er det inspirerende å merke det felles verdigrunnlaget i kampen for døves språk, identitet og utviklingsmuligheter. I den forbindelse ble vi minnet om hvilken betydning døveskolene har som kompetansesentre for tegnspråk, og som utdanningsmiljø for tegnspråklige. Mye godt kan sies om integrasjonspolitikken som vil at barn og ungdom kan bo lengst mulig i sine hjemmemiljø. Men døves mulighet til kommunikasjon og faglig utvikling vil alltid møte begrensninger i miljø som ikke behersker tegnspråket. Ingen andre kan gi kompetanse på eget språk som døveskolene kan det. Derfor må ikke døveskolene fratas den viktige rollen de har. Kirken og døveskolene må sammen kjempe for skolens framtid. Det var inspirerende å få møte elever og lærere på Bjørkåsen. I visitasberetningen menigheten sendte inn forut for disse dagene, nevnte dere ønsket om å styrke kontakten med Bjørkåsen i fremtiden. Lars trakk det frem også da vi var på skolen, og invitasjonen syntes å bli godt mottatt. Dere min fulle støtte i planene om å utvikle samarbeidet.

Dyktighet kombinert med engasjement for andre mennesker – det har preget mange av de virksomhetene vi har sett disse dagene: Vi så det på Designtrykkeriet hvor profesjonalitet og verdier gav bedriften styrke. Vi møtte det i en engasjert samtale om CI med rektor på Hunstad skole, og i møte med Døveforeningen og det de har bygget opp med sitt senter. Og ikke minst ble det tydelig for oss gjennom møtet med Konow senter, de ansatte, og det vakre nybygget de har reist. Da vi var der fikk vi feire første gudstjeneste i det stille rommet. Det var en flott opplevelse. Det er nesten så jeg får lyst å bestille plass på senteret med det samme.

Dagene har også gitt anledning til et møte med Bergen kommune; med byrådsleder, varaordfører, kirkeverge og flere sentrale medarbeidere. Det står i avisen at jeg var kritisk til forholdene for de døve i Bergen. Det er ikke helt riktig uttrykt. Vi opplevde at kommunen er positive til døves sak. De har gjort mye for å legge forholdene til rette. Samtidig er det mer som bør gjøres på ulike hold. Vi drøftet ansvarsdelingen i forholdet mellom den sentrale og lokale tilhørighet for døvekirken. Vi gleder oss over positive signaler fra kirkevergen og ser frem til regelmessige koordineringsmøter som skal sikre kontakten med døvekirken. På samme måten som i Ålesund kom vi videre inn på den kirkelige og kommunale økonomien. Vi understreket at: For at døve skal få det samme som andre, må de få noe ekstra – det uavhengig av om det finnes få eller mange døve på ett sted. Begge steder møtte vi forståelse for dette. Samtidig kom vi inn på den fortvilete økonomiske situasjonen for kommunene i dag. Vi må mange år tilbake for å finne trangere kår for myke verdier i samfunnet. Her står kirke- og kommune-Norge overfor en felles verdikamp. Ikke desto mindre var det gledelig med responsen da vi la fram ønsket om et eget rådgivningskontor for hørselshemmete i Bergen. Byrådslederen var klar på at hun ville følge opp denne saken med en gang. Og jeg tror ikke det bare var fordi Trondheim allerede har fått et sånt kontor. Det er grunn til å takke Bergen kommune for den imøtekommenhet de har vist, og for at de møtte oss på så høyt nivå. Vi ser frem til fortsatt samarbeid.

En av de flotteste inntrykkene jeg tar med meg fra dagene var møtet med lille Sunniva og de andre barna på SFO i døvekirken. Før jeg kom hadde de laget et nydelig kaffekrus i lilla med et flott gullfarget kors. Da vi satt sammen der rundt bordet, fikk Sunniva holde bispekorset, og hun kjente igjen formen fra kruset. Så fortsatte vi i en lek hvor vi kaptes om å legge hendene oppå hverandre. Etter hvert kom flere med. For meg ble det et vakkert uttrykk for et fellesskap vi har opplevd. Gjennom SFO skaper dere et unikt vekstmiljø tilrettelagt for døve barn. Og nok en gang støter vi på tankekorset at enkelte kommuner ikke ser seg råd til å dekke drosjeutgiftene for at barna skal få del i dette gode tilbudet.

SFO er ett av mange gode tiltak her i døvemenigheten. Gjennom beretningen dere sendte inn på forhånd, kan vi lese om mange andre satsinger. Dere driver barnearbeid, speiding, konfirmantarbeid, minilederkurs for fjorårskonfirmanter, og ledertreningskurs for viderekomne (LIV), dere er aktivt engasjert med internasjonal kontakt og misjon. Dere har diakoni og har egen sykepleier og omsorgsarbeider. Her er det mye å glede seg over, og mye å bygge videre på.

Dette leder meg til neste punktet som tar for seg noen av utfordringene til det videre arbeid i distriktet som helhet:

Veien videre

1. Da vi satt sammen med alle ansatte i døvekirken her i Bergen, begynte vi med å fortelle om den største gleden ved å arbeide her i kirken. Da var ett ord som gikk igjen: Fellesskap. Og det er flott. Det sier noe om Guds krefter som er virksomme blant oss. Da de første kristne skulle beskrive hva de var som kirke, så var fellesskap det ordet de tok til. Hender som er virksomme i fellesskap og tjeneste, det er diakoni – Guds hender på jorda. Dere har kommet langt. På en måte er det diakonale engasjementet det historiske fundamentet for døvekirken fordi alt bygger på det å ta menneskets absolutte verdi på alvor. Samtidig har de uløste diakonale oppgavene kommet i søkelyset, ikke minst gjennom samtalene i Ålesund. Dere nedlegger stor innstas med aktiviteter i kirkene. Men fortsatt finnes det mange spredtboende døve i distriktene. Noen av dem lider under den isolasjonen de opplever. Derfor bør en utvidet besøkstjeneste være et mål. Prestene nedlegger et viktig arbeid med reiser og besøk allerede i dag. Ikke desto mindre er det et behov for å nå enda bedre ut. På sikt vil det være ønskelig med ansatte diakoner. Men slike kan uansett ikke komme i stedet for den diakonien som utøves av menigheten som helhet. Derfor må dere satse videre på den frivillige besøkstjenesten! Ingenting kan erstatte den. Jeg vil også utfordre prestene til å se om enda mer av tjenestetiden kan legges til reiser og besøk i hjemmene. Om dere setter av dager i deres langsiktige planer, er det lettere å gjennomføre.

2. Arbeid blant barn og ungdom utgjør en spesiell utfordring i vår tid. Mye viktig skjer gjennom familie, skole og speiderarbeid. Samtidig merker vi en stadig svakere kjennskap til kristen tro og tradisjon i samfunnet som helhet. Uten en storstilt satsing på dåpsopplæring, kan grunnlaget for folkekirken smuldre i løpet av tiår. Statlige bevilgninger til dåpsopplæring vil komme. De må ta særlig hensyn til Døvekirkens arbeid. Vi må få:

• Tilrettelagt materiell for døve;

• spesiell oppfølging av døve som bor spredt;

• og vi må få regionale og landsdekkende leirer som en del av dåps og konfirmantopplæringen.

Slike tiltak vil være sentrale i en satsing på dåpsopplæring. Samtidig vet vi at nye generasjoner ikke kan nås uten at foreldre, faddere og andre frivillige ser sitt ansvar i det daglige. Her må alle bære sin del av det felles ansvar.

1. Døvekirken her i vest kan også fortelle om et aktivt samfunnsengasjement, nasjonalt og internasjonalt. Dere er en grønn menighet og kan vise til et viktig engasjement for miljøet. Dere har vært engasjert i utvekslings- og misjonsprosjekter på mange plan. Blant annet deltar dere i et samarbeid med en døveskole på Madagaskar i regi av NMS. Dette synes jeg er veldig flott! Gå ut sa Jesus, med Guds ord og Guds kjærlighet. Et utadrettet engasjement er livgivende, både for unge og voksne. Bygg videre på det dere har!

2. Gudstjenestene slik vi har opplevd det her i dag, er kirkens pulsslag og nerve. Gjennom dagene med visitas har vi hatt flere gudstjenestelige samlinger, og fått oppleve alle tre prester i tjeneste med fine andakter og gudstjenester. Selv om jeg ikke oppfatter så mye av tegnspråket, fornemmer jeg den innsatsen og konsentrasjonen dere legger ned i det dere gjør. Gudstjenestene vi har fått oppleve her bærer stillheten og konsentrasjonen med seg på en spesiell måte. Takk for det dere gjør. Når vi leser om alle de gudstjenestene dere har, og hvor mange som deltar på dem, så gir det grunn til glede. Samtidig gav samtalene i menighetsrådet i Bergen ansatser til videre arbeid:

• En gudstjeneste blir levende når alle får delta på sitt vis. Ved å gradvis å trekke inn flere i fremføring av tekster, bønner og sanger, vil det skje en viktig utvikling av gudstjenesten. Flere får sette sitt preg på den. Flere vil bli delaktig, og flere vil kjenne seg inkludert.

• Større deltagelse kan også være utgangspunkt for en utvikling av de religiøse uttrykksformer i gudstjenesten. Mulighetene er mange.

• Prestenes tegnspråkferdigheter er naturligvis også et punkt som ble trukket fram. Alle skjønner at det tar tid å lære tegnspråk. Både prester og andre medarbeidere har behov for å utvikle sine språklige ferdigheter. Det leder til det siste punktet jeg vil trekke frem:

1. Behovet for en vedvarende satsing på tegnspråkopplæring blir nevnt i mange sammenhenger. Noe ansvar ligger på den enkelte, og noe på arbeidsgiver-siden. Utfordringen er hørt, og jeg ser fram til at oppfølgingen på dette området blir utviklet og systematisert i stadig større grad.

Til slutt

Vi står i en spennende tid som kirke i vårt land og i vår verden. Noen ganger kan vi kjenne oss små i møte med det som virker stort og ukjent. Andre ganger får vi glede oss over samhold og medgang. I en av gudstjenestene disse dagene sang vi salmen med de vakre ordene: "Vi rekker våre hender frem som tomme skåler, kom til oss Gud og gi oss kraft fra kilder utenfor oss selv." Med denne bønnen skal vi få søke Gud og vite at Han er den som bærer oss og gir oss kraft til nye dager.

Med dette vil jeg få takke for dagene, og for hvordan dere har tatt imot meg. Takk til alle dere som har fulgt med og vært en del av visitasen. Takk til dere som har forberedt, dere som har vært med i gudstjenesten og under kirkekaffen her i dag. Det er godt å være sammen med dere, å se dere, og merke deres gode og varme blikk. Gud velsigne dere alle.

<< Tilbake

Ønsker du å abonnere på nyhetssakene våre?

Du kan få beskjed hver gang vi legger ut nye hovedsaker på nettsiden vår. Klikk på lenken Abonner på nyheter lenger opp på denne siden (over nyhetssakene) og legg inn din e-postadresse, så får du en e-post med lenke til saken med en gang den blir publisert.