Preken ved vigsling av Mortensrud kirke

"Vi er i en kirke som gir kroppsspråk ny mening. Før et ord er sagt har dette bygget talt til oss, og tolket våre liv." Uttalte biskopen i sin preken.

Tekst: Johannes ev. 15, 10-17

Jesus sa: Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet.

Dette har jeg sagt dere, for at dere skal eie min glede, og deres glede kan være fullkommen.

Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner. Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har sagt dere alt jeg har hørt av min Far.

Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, frukt som varer. Da skal Faderen gi dere alt dere ber om i mitt navn. Dette er mitt bud til dere: elsk hverandre"

Kjære menighet nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus.

Kunne vi fått en bedre tekst for vigslingen av Mortensrud kirke? Jesu ord om vennskap, kjærlighet og glede – er ikke det den beste hilsen i dag? Kanskje det er nettopp denne teksten vi har ventet på bak alle utsettelser? Det har vært en lang og tornefull bygge periode. Men nå står bygget her. Og vi gleder oss.

I dag vigsler vi en kirke for alle i nærmiljøet på Mortensrud. Midt i den moderne bydel omkranset av kjøpesenter og ishockeybane er det bygget et permanent treffsted for Jesus.

Denne første kirken i Oslo i et nytt årtusen, markerer at kirkens tid ikke er forbi. Oslos historie og kirkens historie er vevet sammen, slik folket og kristentroen er det. Her gikk pilegrimsleden til Nidaros. Gårdene her hørte for 800 år siden under Hovedøya kloster. Vi er på historisk grunn - som fra i dag også er hellig grunn.

Mange nordmenn som reiser til utlandet besøker kirker og deltar i gudstjenester. Noen har fortalt meg at da går de også til skrifte. Her hjemme opplever mange terskelen til kirken som for høy. Men de har bevart barnetroen og lengselen etter å høre til. La dette bli en kirke for disse.

Når utlandet kommer til Norge, er det viktig at vi som folk vet hva vår tro og våre verdier er. En tydelig tro er ingen hindring for felleskap og vennskap, tvert imot. Den som ikke vil vise sin tro og sine verdier lever bak en maske. Vi må møte hverandre ansikt til ansikt. Som pilegrimer må vi dele niste på veien.

På skolebesøk slår det meg at barn og unge er begynt å presentere seg med sin trostilhørighet, jeg er kristen, jeg er muslim, jeg er jøde, jeg er humanetiker. Denne kirke skal ikke være en festning men en åpen favn. I menighetshuset skal også muslimer og andre kunne feire sine fester. Gjestfrihet er et uttrykk for vår tro.

Dette kirkebygget er båret av visjonen av å være en kirke for alt folket. Den er vokst nedenfra. Arbeidet startet ved at mennesker i lokalmiljøet ble spurt om hvordan kirken skulle være:

Noen la vekt på det estetiske, de ville ha noe pent å se på når prekenen ikke fenget. Jeg skal følge med dere!

Noen tenkte på det høytidelige, de ønsket en kirke hvor det er godt å gifte seg.

Noen var usikre på om de passet inn, og ville forsikre seg om at det var en bakerste benk som var lett å komme til og lett å forlate.

Og kirke har vi fått – langt ut over det noen turte å drømme om. En postmoderne kirke som bryter med tradisjon samtidig som den uttrykker katedralens evige ide. Det er som om jeg hører ruinene i Maridalen, og Gamlebyen og på Hovedøya, rope i glede: Vi er ikke glemt. De minnes oss på Mortensrud. Vårt språk føres videre til nye slekter.

To ganger tidligere har jeg vært her. Først da vi la ned grunnsteinen. Det ble et møte med natur. Det som gjorde mest inntrykk på den travle byggeplassen var at trær skulle bevares og bli integrert i kirkebygget. Naturen inn i helligdommen er et uttrykk for kristen skapertro, mer presist enn når man sier at skog og fjell er min kirke.

Da råbygget var ferdig kom jeg hit for andre gang. Det ble et møte med kultur. Da var det materialet, stål og glass, stein og tre - formet av kyndige hender til et nytt samspill - som grep meg. Selv i det uferdige bygget opplevde jeg at materialet, selve bygget, ble et levende vidunder av lys, mørke og skygger.

I dette, det tredje møte, opplever jeg nåde. Bygget tar imot oss som et dramatiske samspill mellom natur, kultur og ånd. Menneskets skaperkraft uttrykt i materie og form fyller oss med gudsfrykt. Vi er i en kirke som gir kroppsspråk ny mening. Før et ord er sagt har dette bygget talt til oss, og tolket våre liv.

"Endå er det murar oss imellom, og gjennom sprinkelverk vi tøyer hand," synger vi en kjent salme om Guds kjærlighet. Det er som om Gud selv tøyer sin hånd til oss gjennom den brutte kirkeveggen og rører ved oss, så vi kan åpne vårt hjerte mot Gud og våre hender mot hverandre.

Se dere omkring! Bygget er reist med stein som er blitt til overs. Er det ikke slik mange føler det i vårt samfunn i dag. Ensom, alene, ikke til nytte, glemt. Disse bygningssteiner som omgir oss er forkastet for edlere formål. Deres budskap til oss er at vi alle har verdi i Guds byggverk. Ulikt hugget, skarpe kanter, det er bruk for oss alle. Faktisk trenges vi for å vise livets og nådens mangfold. Det er bruk for deg. Du passer inn.

I det som kan se ut som en tilfeldig stabel av stein ser vi et mønster. Slik har den store arkitekten plan med våre liv. Slik bygger han sin kirke "av levende steiner", som Grundtvig sier.

Har dere lagt merke til det skrånende gulv som fører oss mot kirkerommets dypeste sted. Vi må gå ned til alteret og døpefonten. Kanskje kan vi være så dristige å si at det glemte ledd i vår trosbekjennelse finner et uttrykk her. Jesus var også i dødsriket. Han gikk selv til det dypeste og mest smertelige i menneskehetens historie. Så dypt som ingen vet. Det er fra dette dypet Kristus kommer opp til oss. Stigen er et kors. Og vi kan med trygghet si: "Selv om jeg vandrer i dødsskyggen dal, frykter jeg ikke for noe ondt, din stav og din kjepp trøster meg" (Salme 23). Fra døpefonten og nattverdbord er vi klar for livets motbakker.

Her jeg står ved en prekestol med føttene trygt plantet på kirkens grunnfjell skal evangeliet forkynnes til tro og etterfølgelse. Da Jesus konfirmerte Simon – han som fornektet sin venn flere ganger - ga han ham navnet "Petros" - klippen: "På denne klippe skal jeg bygge min kirke og dødsriket skal ikke ha makt over det.", sa Jesus. Så trygt står evangeliet i vår verden.

Det er likevel en ydmyk - ikke triumferende -Kristus skikkelse, som møter oss i den talende altertavlen. Det er den Jesus som vi møter i dagens tekst, han som innbyr oss alle til vennskap.

Ved siden av de mange kjente symboler fra kirkens liv som preger altertavlen, vil dere, når dere får anledning til å studere den på nært hold, se noe helt spesielt. Her er det innfelt tre steiner som vitnesbyrd om arven fra forrige århundre.

Den første steinen er fra kalkbruddet på Robben Island der Nelson Mandela gjorde sitt slavearbeid. Etter 27 års lidelse i kampen mot apartheid, ble fangen seierherre. Hans første bud var tilgivelse og ny begynnelse. Steinen i altertavlen skal minne oss som menighet om at vi alltid må være på vakt mot alle former for krenkelse av menneskeverd, mot sortering av mennesker etter hudfarge og herkomst. I Guds skaperverk er vi bare førsterangs mennesker.

Den andre steinen, som er fra den like forhatte Berlin muren. Mer enn noe annet symboliserte denne muren det fiendskapet som vi mennesker er i stand til å mobilisere mot hverandre. Vi begynte det nye århundre med håp om å kunne legge bak oss holocaust, apartheid og den kalde krigen. Slik er det ikke blitt. Rasisme, vold og - nå igjen - en voksende antisemittisme gir grunn til alarm. Mot dette må kirken kjempe i forreste rekke.

Den tredje steinen, som er fra Jerusalem, skulle forplikte oss til å følge fredsfyrsten. Den skulle symbolisere kirkens arnested, kirkens fødested, og være et smykke i altertavlen. I Jerusalem, den hellige by for jøder, muslimer og kristne betyr stein i dag død og fordervelse, hat og undertrykkelse. Steinen fra Jerusalem skal minne oss om at all vold i Guds navn, er vold mot Gud.

Det går en vei til dette alteret fra et lite rom ved inngangen til kirken. Et skrifterom er bygget inn i en luthersk kirke i vårt land for første gang siden 1750. "Kom la oss gjøre opp vår sak," leser vi i en tekstene for dagen, "om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull." Jesaja 1, 18.

Kom la oss som kirke og menighet gjøre opp vår sak når vi har såret mennesker i stedet for å hele og helbrede. Kom la oss som et folk gjøre opp vår sak, når vi har vendt oss bort fra Gud, levd i overflod og glemt verdens fattige. Kom la oss gjøre opp vår sak, fordi vi i våre egne liv har forbrutt oss mot Jesu bud. Det er godt å få bekjenne sin synd, og med en hånd på hodet få høre Jesu ord, sagt til meg: Sønn – datter – vær ved godt mot. Dine synder er tilgitt!

For noen uker siden leste vi om et påske egg som var blitt solgt på auksjon for flere millioner. Det var et av de berømte diamantbelagte påske-egg, laget av juveleren Faberge til den russiske tsar i 1880 årene. Egget er et skall belagt med hundrevis av diamanter. Men i all sin prakt er det et tomt skall - vakkert men tomt.

Slik skal ikke kirken være. Det praktfulle ytre skal være ramme og redskap for et budskap. Kirken er ikke et tomt vakkert skal, men et hus med innhold. Der hvor evangeliet blir forkynt, glimter tro, håp og kjærlighet, som diamanter i menneskers øyne. Der hvor mennesker får møte Jesu varme og omsorg skaper det gjenskinn i våre hjerter. Når vi opplever at Jesu ansikt lyser mot oss, vil våre ansikt lyse mot Ham - i takk og glede.

"Kjærligheten er ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss først og sendt sin Sønn til soning for våre synder". Det er kirkens budskap i et eggeskall. Kjærligheten til Gud er ingen prestasjon, den en gave. Kjærligheten til vår neste er at vi gir denne gaven videre.

Så innvier vi i dag dette vakre bygg til å være den åpne kirke som dere har bedt og arbeidet for, en kirke som viser menneskene på Mortensrud vei til Jesus, og som viser Jesu vei blant menneskene her.

Mitt ønske for menigheten er at ordet fra dagens tekst alltid vil være en kilde til glede og kraft for menigheten:

"Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, frukt som varer.

Da skal Faderen gi dere alt det dere ber om i mitt navn. Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!"

Amen.

<< Tilbake

Ønsker du å abonnere på nyhetssakene våre?

Du kan få beskjed hver gang vi legger ut nye hovedsaker på nettsiden vår. Klikk på lenken Abonner på nyheter lenger opp på denne siden (over nyhetssakene) og legg inn din e-postadresse, så får du en e-post med lenke til saken med en gang den blir publisert.